Nyfascisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Uencyklopedisk: Denne artikkelen bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer. Merknader som er blitt anført: generaliserende og slentrende stil, anekdotisk med tildels merkelige løsrevne påstander/opplysninger, etc

Objektivitet: Delen om Norge fortoner seg som reklame for en nettside Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

For å forstå begrepet "nyfascisme" bør man starte med begrepet "nynazisme". Etter andre verdenskrig lå nazibevegelsen nede, og hadde svært liten støtte i befolkningen i Nord-Europa, der nazistiske partier ofte hadde styrt på vegne av den tyske okkupasjonsmakten. Også i Tyskland var nazismen upopulær, og nazi-bevegelsen lå brakk fram til midten av 1970-tallet, da en helt ny generasjon uten tidligere tilknytning til ideologien barberte seg på hodet, tatoverte seg med politiske og norrøne symboler og gikk i like klær. Disse grupperingene fikk navnet "nynazister" fordi deres adferd og enkelte sider ved deres ideologi var annerledes enn ideologien til de gamle nazistene. Nynazistene fokuserte spesielt på de nazistiske raseteoriene og antisemitismen, mens andre deler av den nasjonalsosialistiske ideologien kom i bakgrunnen. I tillegg mente nynazistene at holocaust ikke hadde skjedd, og mange av deres politiske aktiviteter er knyttet til revisjonistiske, og dristige historiefortolkninger på dette området.

Fordi fascismen har utviklet seg annerledes enn nazismen i etterkrigstiden blir det svært feilaktig å prate om noen slags "nyfascisme". Etter krigen var Portugal og Spania fortsatt fascistiske nasjoner, og i 1946 kom Argentina til. I Asia var fascismen en reell maktfaktor gjennom Chiang Kai Checks anti-kommunistiske og nasjonalistiske bevegelse, som utviklet en fascistisk stat på Taiwan etter at kommunistene fordrev dem fra det kinesiske fastlandet.

En ting som ER annerledes med dagens fascister enn de fra mellomkrigstiden er synet på islam. Mussolini var svært begeistret for denne religionen, og erklærte seg selv som "beskytter av islam" under en seremoni i Libya 1936 der han mottok et gyllent sverd av lokale autoriteter. Franco uttalte på 1950-tallet at Katolisisme og islam var likeverdige og flotte religioner begge to, hvilket førte til kraftige reaksjoner fra Vatikanet. Dagens Europeiske fascister er derimot svært bekymret for det de mener er en "islamifisering" av Europa, og de ønsker anti-islamiske tiltak slik som innvandringstopp fra muslimske land, og å holde Tyrkia utenfor EU.

I dag er fascismen en ideologi som ingen nasjoner styres etter, og med få tilhengere. Like fullt mener dagens fascister det samme som de mente i mellomkrigstiden, og fordi fascister har vært en del av Europa, Asias og Latin-Amerikas politiske landskap gjennom hele etterkrigstiden finnes det ikke noe slikt som en "ny-fascisme". Med enkelte unntak er den fascistiske bevegelsen i dag ikke antisemitistisk, revisjonistisk eller raseorientert, da de fleste av dagens fascister ønsker å opprettholde et skille mellom nazismen og fascismen.

[rediger] Nyfascisme i Norge

I Norge eksisterte det fascistiske strømninger i partiet nasjonal samling som var en slags hybrid mellom italiensk fascisme og tysk nasjonalsosialisme. Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp et par nynazistiske grupperinger, men ingen fascistiske.

I 2005 dukket nettsiden "sosialkorporativt forbund" opp, men denne ble senere nedlagt, og den hadde ingen offisielle medlemmer. Sommeren 2007 så nettsiden "fascisme.net" dagens lys, heller ikke den hadde noen offisiell medlemmer, men flyers har dukket opp på diverse steder på universitetet i Tromsø, og diverse postkasser i samme by.

"Fascisme.net" ønsker å kombinere marxist-leninistisk partifilosofi med Sorels tenkning, og være et alternativt til den marxistiske og sosialdemokratiske venstresiden. Et alternativ som ikke har velferdsstaten og veksten innen offentlig sektor som sin hovedsak, men som ønsker å lage en mer helhetlig og revolusjonær sosialisme basert på korporativt samarbeid mellom fagforeningene og ettpartistaten. Overgangen til den korporative ettpartistaten vil ifølge fascisme.net sannsynligvis skje gjennom væpna revolusjon, men siden trekker Peron og den Argentinske fascismen fram som et eksempel på at fascismen også kan gripe makten gjennom valg.