Noen har det hett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Noen har det hett Orig. Some Like It Hot |
|
|---|---|
| Nasjonalitet |  USA |
| Språk | Engelsk |
| Regissør | Billy Wilder |
| Produsent | Ashton Productions Mirisch Company |
| Manus | Robert Thoeren (originalmanus) Michael Logan (originalmanus) Billy Wilder (oppdatert manus) I. A. L. Diamond (oppdatert manus) |
| Medvirkende | Marilyn Monroe Tony Curtis Jack Lemmon George Raft Pat O'Brien Joe E. Brown Nehemiah Persoff Joan Shawlee Billy Gray George E. Stone Dave Barry Mike Mazurki Harry Wilson Beverly Wills Barbara Drew Edward G. Robinson Jr. |
| Musikk | Adolph Deutsch |
| Klipp | Arthur P. Schmidt |
| Filmselskap | United Artists |
| Utgitt | 29. mars 1959 |
| Filmformat | Charles Lang |
| Lengde | 120 min |
| Budsjett | $2 883 848 |
| IMDb-profil | |
| Medietilsynet | |
Noen har det hett (engelsk: Some Like It Hot) er en amerikansk romantisk dramakomediemusikal fra 1959 regissert av Billy Wilder og produsert av Ashton Productions og Mirisch Company. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe Tony Curtis og Jack Lemmon. Filmen er en nyinnspilling av den tyske filmen Fanfaren der Liebe fra 1951.[1] Kostymene er designet av Orry-Kelly.
Filmen regnes som en av tidenes beste komedier og er nummer en på det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer.[2]
Innhold |
[rediger] Handling
Handlingen begynner i Chicago i 1929, hvor saksofonisten Joe og bassisten Jerry flykter fra en razzia på en ulovlig nattklubb. De blir i tillegg vitne til et mafiamord, og blir oppdaget, og må komme seg unna.
Joe og Jerry griper sjansen da de får høre at et omreisende dameband, «Sweet Sue», søker musikanter. For å klare inngangsvilkårene må drastiske virkemidler til. Som damene «Josephine» og «Daphne» søker de en anonym tilværelse og blir med bandet på en spillejobb til et strandhotell i Florida. Den polsk amerikanske Sugar Kane Kowalczyk er vokalist og ukulelespiller i bandet. Hun finner straks tonen med «Josephine» og «Daphne», og forteller dem at hun drømmer om å slå seg til ro med en rik mann. Ulykkelig kjærlighet har gitt henne en hang til alkohol, men hun sier hun kan slutte å drikke når hun vil, bare at det vil hun ikke.
Joe forelsker seg i Sugar mens han er «Josephine», men for å vinne Sugars hjerte må han avsløre at han er mann. Joe velger i stedet å utgi seg for å være en oljemillionær ved navn «Junior», og kler seg ut med unifom og briller. Da han ikke vil fortelle Sugar hvilket oljeselskap han eier, holder han opp et skjell, som overbeviser henne om at han eier Shell. Sugar forelsker seg hodestups i «Junior», som hevder at han eier den store yachten i bukten. Yachten tilhører imidlertid millionæren Osgood, en mindre attraktiv beiler «Daphne» har vanskelig å holde på avstand.
Problemer oppstår når mafiaen tilfeldigvis dukker opp på det samme hotellet som bandet bor på. Joe og Jerry blir gjenkjent og må flykte. Før de reiser avslutter «Junior» forholdet til Sugar, men da han ser hvor knust hun blir avslører han hvem han egentlig er og tar henne med seg. De tre får også selskap av Osgood som nekter å gi slipp på «Daphne». I et siste forsøk på å overbevise han om at forholdet deres er umulig tar Jerry av seg parykken og avslører at han er en mann. Osgood lar seg ikke skremme og svarer: «Vel, ingen er perfekt.»
[rediger] Sanger
- «Runnin' Wild»
- «I Wanna Be Loved By You»
- «I'm Through With Love»
[rediger] Rolleinnehavere
| Skuespiller | Rolle |
|---|---|
| Marilyn Monroe | Sugar Kane Kowalczyk |
| Tony Curtis | Joe, alias «Josephine» og «Junior» |
| Jack Lemmon | Jerry, alias «Daphne» |
| George Raft | «Spats» Colombo |
| Pat O'Brien | Politietterforsker Mulligan |
| Joe E. Brown | Osgood Fielding III |
| Nehemiah Persoff | «Lille» Bonaparte |
| Joan Shawlee | «Sweet» Sue |
| Billy Gray | Sig Poliakoff |
| George E. Stone | «Tannpirker» Charlie |
| Dave Barry | Beinstock |
| Mike Mazurki | «Spats»' medhjelper |
| Harry Wilson | «Spats»' medhjelper |
| Beverly Wills | Dolores |
| Barbara Drew | Nellie |
| Edward G. Robinson Jr. | Johnny Paradise |
[rediger] Bakgrunn og produksjon
Billy Wilder og I.A.L. Diamond baserte filmens manus på manuset til den tyske filmen Fanfaren der Liebe fra 1951, skrevet av Robert Thoeren og Michael Logan. Historien ble første gang filmatisert i den franske filmen Fanfare d'amour fra 1935.
Wilder ønsket opprinnelig Mitzi Gaynor i rollen som Sugar Kane og Frank Sinatra i rollen som Jerry. Danny Kaye og Bob Hope ble også vurdert i rollene som Joe og Jerry, i tilegg prøvespilte Anthony Perkins for rollen som Jerry. Til slutt ble Jerry Lewis tilbudt rollen, men takket nei fordi han ikke ønsket å kle seg i kvinneklær. Rollen gikk da til Jack Lemmon.[2]
Monroe ønsket at filmen skulle filmes i farger da hun hadde i kontrakten sin at alle hennes filmer skulle være i farger. Dette viste seg å bli umulig, da man under kostymeprøvene kunne se en grønnfarge i ansiktene til Curtis og Lemmon grunnet sminken deres.[2]
Da Curtis og Lemmon ble sminket og kledd som kvinner, gikk de rundt på Metro-Goldwyn-Mayer-studioet for å se om andre trodde at de var kvinner. De gikk blant annet inn på et kvinnetoalett for å fikse sminken, og da de ikke fikk noen negative reaksjoner var de sikker på at de kunne se overbevisende ut som kvinner. En scene i filmen gjenskaper øyeblikket på kvinnetoalettet.[2]
Grunnet Monroes personlige problemer var innspillingen alt annet enn problemfri og Wilder, som tidligere hadde regissert henne i Gresskar i nød, gikk offentlig ut å kritiserte hennes oppførsel på settet. Etterhvert fikk han en mildere tone og roste hennes komiske talent.[3] Curtis skal under innspillingen ha uttalt at å kysse Monroe var som å kysse Hiltler, men han har i ettertid nektet for å ha sagt dette.[2]
Florida-delen i filmen ble filmet på Hotel Del Coronado i San Diego i California. En av grunnene til at Wilder valgte dette stedet var på grunn av Monroes personlige problemer. Han ønsket å gi henne muligheten til å bo på innspillingsstedet, og dermed forhindre at hun måtte bli transportert.[2]
Curtis hadde problemer med å holde på høye toner da han skulle snakke med kvinnestemme og måtte derfor delvvis bli dubbet. Han valgte Cary Grants stemme som inspirasjon da han skulle snakke som «Junior».[2]
Filmen henviser til to legendariske gangsterfilmer fra 1930-tallet. I en scene ser rollefiguren til George Raft at en av Bonapartes medhjelpere kaster på en mynt og spør hvor han har lært det billige trikset. Raft spilte selv en gangster som var kjent for å gjøre dette trikset i filmen Scarface fra 1932. I en annen scene løfter rollefiguren til Raft en halv grapefrukt for å slenge den i ansiktet på en av medhjelpere hans. Dette gjorde også James Cagneys rollefigur i filmen The Public Enemy fra 1931.[2]
Filmens i ettertid legendariske avsluttningsreplikk, «Vel, ingen er perfekt», var noe manusforfatterne skrev som en midlertidig replikk til de fant på noe bedre.[2]
Monroe var gravid under innspillingen og var derfor noe tyngre enn vanlig. På promoteringsbildene for filmen er derfor hodet hennes redigert inn på kroppene til Sandra Warner (en av bandmedlemmene i filmen) og Monroes stand-in i en rekke av hennes filmer, Evelyn Moriarty.[2]
[rediger] Mottakelse
Filmen ble hyllet av kritikerne da den ble sluppet, men ble likevel forbudt i den amerikanske staten Kansas da de mente at menn som kler seg ut som kvinner ikke var passende.[2]
Underholdningsavisen Variety var nesten fra seg av begeistring overfor filmen, og kalte den «en av de morsomste filmene i manns minne». Hovedrolleinnehaverne får alle gode skussmål, spesielt Monroe som ifølge Variety «aldri har sett bedre ut». Det eneste negative de hadde å si om filmen var at den var litt for lang. Samtidig påpekte de at all humoren og de morsomme situasjonene veier godt opp for dette.[4]
Filmen er nummer en på det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer. Sitatet «Vel, ingen er perfekt.» er nummer 48 på deres liste over 100 beste filmsitater.
I 1989 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry.
[rediger] Priser
[rediger] Oscar
- Beste kostymedesign, svart-hvitt, Orry-Kelly
- Nominert: Beste regi, Billy Wilder
- Nominert: Beste filmatisering, Billy Wilder og I.A.L. Diamond
- Nominert: Beste mannlige hovedrolle, Jack Lemmon
- Nominert: Beste kinematografi, svart-hvitt, Charles Lang
- Nominert: Beste artistisk produksjon, Ted Haworth og Edward G. Boyle
[rediger] Golden Globe
- Beste film - Komedie
- Beste skuespiller - Musikal eller komedie, Jack Lemmon
- Beste skuespillerinne - Musikal eller komedie, Marilyn Monroe
[rediger] Grammy Award
- Nominert: Beste soundtrack til film
[rediger] Directors Guild of America
- Nominert: Beste filmregissør, Billy Wilder
[rediger] Writers Guild of America
- Beste manus til amerikansk komedie, Billy Wilder og I.A.L. Diamond
[rediger] BAFTA
- Beste utenlandske skuespiller, Jack Lemmon
- Nominert: Beste internasjonale film, Billy Wilder
[rediger] Laurel Awards
- Nominert: Golden Laurel, Beste komedie
- Nominert: Golden Laurel, Beste skuespiller i komedie, Jack Lemmon
- Nominert: Golden Laurel, Beste skuespillerinne i komedie, Marilyn Monroe
[rediger] Andre versjoner
Broadway-musikalen Sugar, som hadde premiere i 1973, var basert på filmen.[2] I 1991 hadde en annen musikal med filmens originaltittel premiere i London.
I 1975 hadde den indiske filmen Rafoo Chakkar, regissert av Narendra Bedi, premiere. Handlingen var inspirert av Noen har det hett og regnes som en nyinnspilling av filmen.[1]
Curtis spilte rollefiguren Osgood Fielding III i en teateroppsetning av filmen i 2002.
Handlingen i den amerikanske filmen Connie and Carla fra 2004 er også inspirert av filmen.[1]
[rediger] I populærkulturen
Filmens avsluttningsreplikk har blitt parodiert en rekke ganger, blant annet i filmen Independence Day fra 1996 der rollefiguren Albert Nimziki sier: «Jeg er ikke jødisk.» Rollefiguren Julius Levinson svarer da: «Vel, ingen er perfekt.»[5]
[rediger] Referanser
- ^ a b c Filmforbindelser til Some Like It Hot på IMDB
- ^ a b c d e f g h i j k l Kuriosa om Some Like It Hot på IMDB
- ^ Biografi fra HowStuffWorks - Marilyn Monroe in 'Some Like It Hot'
- ^ «Some Like It Hot», Variety, 25. februar 1959.
- ^ Sitater fra Independence Day på IMDB
