Gresskar i nød
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Gresskar i nød Orig. The Seven Year Itch |
|
|---|---|
 Fra traileren til Gresskar i nød |
|
| Nasjonalitet |  USA |
| Språk | Engelsk |
| Regissør | Billy Wilder |
| Produsent | Charles K. Feldman Billy Wilder |
| Manus | George Axelrod Billy Wilder |
| Medvirkende | Marilyn Monroe Tom Ewell Evelyn Keyes Sonny Tufts Robert Strauss Oskar Homolka Marguerite Chapman Victor Moore Dolores Rosedale Donald MacBride Carolyn Jones |
| Filmselskap | 20th Century Fox |
| Utgitt | 3. juni 1955 10. oktober 1955  |
| Filmformat | Milton R. Krasner |
| Lengde | 105 min |
| Budsjett | $ 3 200 000 |
| IMDb-profil | |
| Medietilsynet | |
Gresskar i nød (engelsk: The Seven Year Itch) er en amerikansk romantisk komedie fra 1955 regissert av Billy Wilder og produsert av Charles K. Feldman Group og 20th Century Fox. Filmen ble filmet i CinemaScope. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe og Tom Ewell. Filmen er basert på Broadway-teaterstykket The Seven Year Itch fra 1952.
Innhold |
[rediger] Handling
På grunn av den uutholdelige varmen i Manhatten om sommeren, har det i lang tid vært vanlig for mennene å sende koner og barn bort en periode. Dette er til fordel for alle parter; koner og barn slipper unna varmen og får en ferie, mens mennene får muligheten til å «slå ut håret».
Forlagssekretæren Richard Sherman sender konen Helen og sønnen Ricky til Maine på ferie, og gleder seg til to uker med fri. Han er imidlertid fast bestemt på at han ikke er som de andre mennene, som går amok så snart deres koner er ute av syne. Første kvelden alene møter han en modell som leier leiligheten over hans en periode. Hun har store problemer med å holde ut i varmen, spesielt på grunn av at leiligheten hennes ikke har aircondition. For å kjøle seg ned pleier hun å legge underbuksene sine i fryseren.
Alene i leiligheten sin begynner Richard plutselig å tenke på hvorfor konen hans sa at hun skulle ringe han klokken 22.00 den kvelden. Han grubler seg etterhvert frem til ut at dette må bety at hun ikke stoler på ham, til tross av at hun alltid ler når han prøver å overbevise henne om at han er tiltrekkende for andre kvinner. Han begynner straks å fantasere om at alle vakre kvinner som han møter blir helt ville etter han, mens han på sin side, trofast mot sin kone, rett og slett må jage dem unna. Helen ringer så før tiden og Richard blir svært bekymret da hun forteller at hun har møtt Tom MacKenzie på feriestedet. Tom er en forfatter kjent for å skrive romantiske fortellinger, og Richard blir overbevist om at han kommer til å forføre Helen.
Han blir brutalt slått ut av fantasiverdenen da jenta som leier leiligheten over mister en plante ned på altanen der han sitter. Hun unnskylder seg og han inviterer henne ned på en drink. Mens han venter på henne velger han ut musikk og valger faller på Rachmaninoffs Piano Concerto No. 2. Han fantaserer om å førføre jenta mens de hører på musikken. Det ringer på døren, men det er bare vaktmesteren herr Kruhulik som har kommet for å fjerne noen tepper i leiligheten. En nervøs Richard blir kvitt av ham før han tar imot jenta som kommer like etterpå. Jenta oppdager gifteringen hans, men hun synes bare det er bra at han har gift, siden han da ikke kommer til å prøve seg på henne. De to spiller «Chopsticks» på pianoet, noe som ender med at han prøver å kysse henne. Hun bøyer seg unna og de havner i bakken. Jenta blir ikke sur, men Richard synes det er best at de avslutter kvelden.
Neste morgen er Richard svært forvirret. Han får avslag da han spør sjefen om fri for å reise til Helen. Deretter kommer han over en bok som tar opp den psykiske lidelsen «sjuårskløen». Forfatteren hevder at mange menn er utro etter å ha vært gift i sju år, og at sjansen er ekstra stor da det er varmt i været. Richard synes alle symptomene passer på ham og avtaler å møte forfatteren. Etter dette møtet har han fått bekreftet sine mistanker, og tenker med gru på hva som kommer til å hende dersom hans kone får vite at han hadde prøvd seg på jenta. Han bestemmer seg for å ringe Helen for å finne ut om hun har hørt noe. En barnevakt svarer på telefonen og informerer han om at Helen er ute med Tom. Først blir Richard lettet ettersom hans kone er ute, har det moro og kan umulig vite noe. Etterhvert innser han likevel at Tom kan benytte tiden sammen til å forføre henne.
Richard bestemmer seg derfor for å ta jenta med ut på middag og kino. Etterpå får han sneket seg til et kyss. Jenta reklamerer nemlig for en tannkrem som skal gi frisk pust, og beviser det ved å kysse han. De returnerer så til hans avkjølte leilighet. Leiligheten som hun bor i er så varm at hun ikke har fått en god natts søvn på flere dager, og en noe motvillig Richard går med på at hun kan få overnatte på en stol i hans leilighet. Like etterpå kommer vaktmesteren igjen for å fjerne teppene, men går da han ser jenta. For at ikke det skal oppstå noen misforståelser sender Richard jenta hjem igjen. Overraskelsen er derfor stor da hun en liten stund etterpå kommer ned en trapp fra taket. De to leilighetene var tidligere én stor leilighet, og det var en enkel jobb å fjerne plankene som sperret for trappen. Jenta er overlykkelig fordi dette gir dem muligheten til å gå frem og tilbake hos hverandre hele sommeren uten å bli oppdaget, men Richard vet ikke om han holder ut all den fristelsen som dette ville medføre.
Neste morgen våkner Richard opp på sofaen, mens jenta overnattet i hans seng. Han innbiller seg at Helen kommer til å drepe han etter at vaktmesteren har fortalt henne det han så. Jenta blir overrasket da Richard forteller henne at hans kone aldri blir sjalu på ham fordi hun ikke tror at han er tiltrekkende for andre kvinner. Hun forteller at kvinner foretrekker en snill og sjenert mann fremfor en som er kjekk og selvopptatt, og at hun ville vært sjalu dersom hun var hans kone. Plutselig dukker Tom opp for å hente Rickys padleåre som hadde blitt glemt igjen. Richard er overbevist om han kommer for å be om skilsmisse på Helens vegne, og slår han ned. Fast bestemt på å være med familien sin løper han deretter ut av huset med padleåren på vei til togstasjonen. Han lover også at jenta kan bruke leiligheten hans hele tiden mens han er borte.
[rediger] Bakgrunn og produksjon
Filmen er basert på teaterstykket The Seven Year Itch skrevet av George Axelrod. Teaterstykket hadde premiere på Broadway 20. november 1952 med Tom Ewell og Vanessa Brown i hovedrollene.[1]
På grunn av sensuren i Hollywood som forbød filmer å fremstille utroskap på en humoristisk måte, måtte manuset tones kraftig ned da teaterstykket skulle filmatiseres. En stor forandring i handlingen ble dermed at Richard Sherman aldri innleder et forhold med jenta, slik som det opprinnelig var skrevet.
Walter Matthau prøvespilte som Richard Sherman og Billy Wilder ønsket at han skulle få rollen. Fox derimot ville ikke ta sjansen på en nykommer. Derfor ble det bestemt at Tom Ewell, som hadde hatt denne rollen i teaterstykket, også fikk den i filmen.[1]
Marilyn Monroes legendariske scene der kjolen hennes blåser opp ble filmet 15. september 1954 i Manhatten. 5000 skuelystne hadde møtt opp for å få det med seg, og jublet for hver gang skjørtet blåste opp.[1] Dette ble for mye for Monroes ektemann Joe DiMaggio. Etter innspillingen av denne scenen hadde ekteparet en opprivende krangel der DiMaggio skal ha brukt vold mot henne.[2] Etter 274 dager var ekteskapet over, men de beholdt likevel vennskapet. Det viste seg til slutt at scenen ikke kunne brukes i filmen på grunn av all støyen fra de skuelystne, så den måtte spilles inn på nytt i studio.[1] DiMaggio fulgte Monroe til premieren av filmen på hennes bursdag, 1. juni 1955.
[rediger] Rolleinnehavere
| Skuespiller | Rolle |
|---|---|
| Marilyn Monroe | Jenta |
| Tom Ewell | Richard Sherman |
| Evelyn Keyes | Helen Sherman |
| Sonny Tufts | Tom MacKenzie |
| Robert Strauss | Herr Kruhulik |
| Oskar Homolka | Dr. Brubaker |
| Marguerite Chapman | Frøken Morris |
| Victor Moore | Rørlegger |
| Dolores Rosedale | Elaine |
| Donald MacBride | Herr Brady |
| Carolyn Jones | Frøken Finch |
[rediger] Mottakelse
Underholdningsavisen Variety mente filmen tok seg noen friheter i forhold til teaterstykket, men at underholdningsverdien likevel var stor. «Latteren sitter løst og underholdningen er lett og lystig», skrev de. Monroe fikk godkjent karakter for sin rolletolkning som Jenta, mens det var prestasjonene til Ewell som ble trukket frem som den beste i filmen.[3]
I dag er filmen først og fremst husket for Marilyn Monroes rolle, spesielt scenen der kjolen hennes blåser opp.
Etter at filmen kom ut har begrepet «sjuårskløen» blitt en del av populærkulturen, og har til med med blitt brukt av psykologer.[4]
[rediger] Priser
[rediger] Vunnet
- Golden Globe: Beste skuespiller - Musikal eller komedie, Tom Ewell; 1956.
[rediger] Nominert
- BAFTA: Beste utenlandske skuespillerinne, Marilyn Monroe; 1956.
- Directors Guild of America: Beste filmregissør, Billy Wilder; 1956.
- Writers Guild of America: Beste manus til amerikansk komedie, Billy Wilder og George Axelrod; 1956.
[rediger] Referanser
- ^ a b c d Kuriosa om The Seven Year Itch på IMDB
- ^ «The greatest celebrity match of them all», Telegraph, 3. mai 2004.
- ^ «The Seven Year Itch», Variety, 1. januar 1955.
- ^ «The Ties That Unbind», Psychology Today, Januar/Februar 2000.
