Nils av Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nils av Danmark Konge av Danmark
Regjeringstid:	1095 - 1103
Født:	ca 1065, ?
Død:	25. juni 1134, Slevig
Foreldre:	Svein Estridsson og ?
Ektefelle‍(r):	Margret Fredskolla Ulvhild
Barn:	Med Margret Fredkulla: Magnus den sterke Inge Nielsen Utenfor ekteskap: Ingerd av Danmark

Nils av Danmark (ca 1064-25. juni 1134) (Nikolas Sveinsson) var konge av Danmark fra 1104-1134.

Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at han dør på Kypros på pilegrimsreise. I sitt fravær har Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedsfortreder, men når stormennene kommer sammen velger de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den førtiårige Nils, til konge.

I 1104 gifter Nils seg med Margret, datter av kong Inge Stenkilsson av Sverige. Hun har tilnavnet «Fredskolla» (‘Fredskvinne’) ved at hun ble giftet med den norske krigerkongen Magnus Berrføtt som en del av fredspakt mellom de tre nordiske kongedømmene. Ekteskapet med nordmannen ble derimot kort da han faller i et slag i Irland i 1103.

De første 25 årene av Nils’ regjeringstid er fredelige. Både kongsmakten og kirken, ved erkebiskop Asser, finner sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innfører tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kaller Nils seg for «konge av Guds nåde». Nils innskrenker også antallet hirdmenn som hittil har fungert som kongens livvakter. I stedet blir hirdmennene utplassert rundt om i kongeriket som en form for embetsmenn som kreve bøter, legge beslag på vrak og vrakgods, samt inndra arv som skal tilfalle kronen om det ikke finnes en naturlig arving.

Erik Eiegods sønn, Knud, er oppfostret hos den mektige sjællandske Hvideætten. Senere er han hos hertugen av Sachsen, Lothar som blir tysk konge i 1125. Knud blir utnevnt som jarl over de sydlige områdene i 1115 hvor han med stort held bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han får den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard er åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevner Knud som deres skytsherre.

Magnus (den sterke), sønn av den aldrende kong Nils, begynner derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongsmakten. I begynnelsen av januar 1131 er Knud på besøk i en kongsgård hos sin frenka Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen utenfor Ringsted. Den 7. januar, dagen etter Hellige tre konger, begår Magnus Danmarkshistoriens mest omtalte mord ved å drepe sin fetter i en sammensvergelse.

Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringstad. Snart begynte det å oppstå undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hviteætten, og i følge tradisjonen sprang det opp en kilde på det sted han ble drept med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

Dette mordet blir innledningen til en borgerkrig over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden. I 1134 opphever pave Innocens II den danske kirkens selvstendighet og legger den på nytt inn under Hamburg-Bremen. Det får erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjør den mektige Hviteætten.

Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Når Nils og Magnus går i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren er de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden blir de overrakset av et angrep av tyske soldater til hest, og den danske hæren blir slaktet før den får tid til å omgruppere seg. Magnus blir slaktet ned og med ham fem bisper som har tatt parti med kongen. Kong Nils makter å flykte, men uforklarlig velger han å ri sørover til Slesvig hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard høy i aktelse. Nils kommer til byen Slesvig den 25. juni 1134, byens prest løper ut for å møte kongen, advarer ham og råder ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviser tilbudet. «Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?», skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrkene og drepte dem en etter en mens de forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner. Han og brødrene hadde styrt Danmark i over seksti år, og selv om de alle satte sitt preg på landet var kanskje den siste av dem, som hadde tronen i tretti år, kanskje den beste. Han var en dyktig administrator og en pragmatiker som fullførte det hans far hadde påbegynt.