New Zealands geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kart over New Zealand

New Zealand ligger i Oseania, sør i stillehavet og sør-øst for Australia, og består av to hovedøyer – Nordøya og Sørøya og mange mindre (se Øyer i New Zealand). De mest betydningsfulle av de mindre øyene er [Stewart Island]], Waiheke Island, Great Barrier Island og Chatham Islands. Landets totale areal er 268,680 km², og landets kystgrense er på 15 134 km.

Klimaet er temperert, med store regionale kontraster. Landet er preget av fjell med sletter langs kysten. 5,8 % av landet er dyrket mark og 6,44 % permanente avlinger. Landets viktigste naturlige ressurser er naturgass, jernmalm, sand, kull, tømmer, vannkraft, gull, kalksten. Det høyeste punktet er Mount Cook, som er 3 754 meter høyt. Det er vanlig med jordskjelv, men disse er som regel ikke alvorlige, og det er vulkansk aktivitet på øyene.

Landets hovedstad er Wellington, den sørligste hovedstaten i verden.

[rediger] Politisk geografi

New Zealands regioner (med grenser).

Utdypende artikkel: New Zealands regioner

New Zealand består av 16 regioner, syv på Sørøya og ni på Nordøya. Det er også et stort antall øyer som ikke ligger innenfor noen administrative grenser. Chatham Islands er ingen region, selv om styret opptrer som en region under Resource Management Act. Kermadec Islands og de sub-antarktiske øyene blir styrt av noen få fra Department of Conservation.

[rediger] Store byer

Rotorua
Gisborne
Napier
Hastings

New Plymouth
Wanganui
Palmerston North
Wellington

Nelson
Christchurch
Timaru
Queenstown

Dunedin
Invercargill

[rediger] Klima

Typografisk kart over New Zealand

New Zealand ligger på Jordens sørlige halvkule, og har dermed sommer og vinter motsatt av den nordlige halvkule. New Zealand ligger i nærheten av Antarktis, hvor hullet i ozonlaget er stort, slik at landet er spesielt utsatt for UV-stråling.

Klimaet er temperert, med kalde vintre og svale somre, ganske likt klimaet i Norge. Når vinden kommer sørfra bringer den med seg kald arktisk luft, og på Sør-øya kan det derfor forekomme snøstormer på vinteren. På Nord-øya er det derimot sjeldent snø, og temperaturen er sjeldent under null, unntatt i høylandet ved vulkanene. Toppen av Ruapehu fungerer som et skisportsted i vinterhalvåret og hovedveien som forbinder Nord-øyas sørlige og nordlige del er ofte lukket om vinteren på grunn av snø, ettersom den går gjennom høytliggende områder.

Den vanligste vindretningen i New Zealand er fra vest. Luften i vestavinden kommer fra Tasmania. Ved Tasmania blir vinden varmet opp, og på turen over Det tasmanske hav til New Zealand samler det seg opp mye fuktighet, slik at den er varm og fuktig når den treffer New Zealand. Dersom den treffer fjellkjeden på vestkysten av Sør-øya, blir luften presset opp og dermed avkjølt, for å så være årsaken til kraftig land. Dette er årsaken til at landet er meget frodig. Ved sørspissen av Sør-øya er det en regnskog ved navn Fjordland. Området er berømt for sine mange dype fjorder med navn som Milford Sound og Doubtful Sound, omgitt av nesten loddrette klippevegger. All nedbøren fører til rikelig av ferskvann, hvilket renner ut til havet gjennom New Zealands mange elver. Den lengste elva er Waikato River på Nord-øya. De mest imponerende fossefallene ligger likevel i Fjordland, og forekommer når det regner.

Selv om det regner mye i New Zealand er der ikke mye grunnvann. Det skyldes at det meste regnvannet renner fort over overflatene og ender i havet ved elvene. I New Zealand finnes derfor store sjøer hvor ferskvannet lagres, da vannmangel kan bli et problem på Nord-øya sommerstid. Landskapet i New Zealand er kuppert, og når det regner voldsomt, kan store jordskred forekomme. Jordlaget er mange steder tynt med klippegrunn like under, og er derfor plantet til med gress, som blir brukt til gressing av sauene. Kun på de flate områdene med bedre jord, som området øst for Mount Ruapehu, blir jorden dyrket med korn, grønnsaker, kiwifrukter, appelsintrær, sitrontrær, vintokker etc.

[rediger] Havsområder

Landet har følgende maritime krav:

kontinetalsokkelen: 200 nautiske mil (370 km) eller til kanten av kontinentalsokkelen.
eksklusiv økonomisk sone: 200 nautiske mil (370 km)
havterritoriene: 12 nautiske mil (22 km)