Matthew Paris
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Matthew Paris (ca 1200 – 1259) var en engelsk benediktinermunk og engelsk kronikør som oppholdt seg på klosteret Albans Abbey i Hertfordshire og som foruten sitt engelske historieverk også har interesse for nordmenn ved at han to ganger besøkte Norge i offisielt ærend.
Han var ikke bare kjent som kronikør, men også som kartograf. Hans kart over England og Skottland er etter sigende blant de aller eldste fra disse regioner.
Pikeskolen Paris House ved St Albans High School for Girls er navngitt etter ham..
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Til tross for hans etternavn og hans kunnskaper i det fransk språket var han engelsk av fødsel, men kan ha studert i Paris i sine unge år etter den første utdannelsen ved St Albans Abbey School (nå St Albans School). Det første som vi kjenner om ham (ifølge hva han selv har sagt) er at han ble antatt som munk ved St Albans i 1217.
[rediger] Til Norge
Han oppholdt seg for det meste ved dette klosteret, men i 1248 ble han sendt til Norge som budbringer av en beskjed fra kong Ludvig IX av Frankrike til kong Håkon Håkonsson av Norge med en invitasjon om å delta i et korstog. I Bergen ble han vitne til den store brannen i 1248, en hendelse som han omtaler i sine krøniker.
I Norge gjorde han den avtale med den store norske middelalderkongen som markerte seg i Europa da Norgesveldet var på sitt største slik at han ble invitert tilbake senere for å hjelpe benediktinerklosteret Nidarholm ut av finansielle problemer av. Klosteret var viet til St. Laurentius og lå på Munkholmen utenfor Trondheim (engelsk kilder benytter forvanskede navn på stedet). Matthew bodde derfor i 18 måneder i Norge. Matthew Paris må ha hatt et vinnende vesen ettersom det tyder på at kong Håkon fikk et vennskapelig forhold til munken.
Skottlands poet Edwin George Morgan (1920-) skriver i en sonett om Matthew Paris’ reise til Norge: han seiler nordover og inn i det ukjent, ser omrisset av Skottland som fascinerer ham slik at han bestemmer seg for å tegne et kart. Morgan benytter reisen til Matthew Paris til skissere et fargerikt syn på de framtidige hendelser og hvor kong Alexander III av Skottlands datterdatter i Norge er Skottlands håp.
[rediger] Kronikøren
Med unntak av disse reisene var hans aktiviteter viet til studiene og skrivingen av historie, en aktivitet som munkene ved St. Albans lenge hadde vært berømt for. Etter å ha trådd inn i ordenen i 1217 arvet han kappen til Roger av Wendover, klosterets offisielle opptegner av hendelser, i 1236. Matthew reviderte Ragers arbeider, og de til abbed John de Cella (også kjent som John av Wallingford), la til nytt materiale for å dekke egen embetstid, og ikke minst Chronica Majora som er et viktig historisk kildedokument.
Tilsvarende interessant og banebrytende er illustrasjonene som Matthew benyttet i sitt verk. Fra 1235, på det tidspunkt hvor Roger av Wendover la ned pennen, fortsatte Matthew historieverket i den plan som hans forgjengere hadde benyttet. Han utledet mye av sin informasjon fra brev fra betydningsfulle mennesker, noen som stundom la inn i teksten, men mye fra samtaler fra de som hadde vært øyenvitner til hendelsene. Blant hans informanter var Richard, jarl av Cornwell, og selv kong Henrik III av England som det synes som han hadde en tett og personlig kontakt med.
[rediger] Kongens mann?
Kongen visste at Matthew skrev et historieverk og ønsket at det skulle være så nøyaktig som mulig. I 1257 i løpet av en ukes besøk på St. Albans lot Henrik III kronikøren være ved hans side på natt og dag, «og ledet min penn,» sa Matthew, «med mye god vilje og flid.» Det er derfor underlig at Chronica majora skulle inneholde så mye ufordelaktig opptegnelser om kongens politikk.
Henry Reynolds Luard antar at Matthew aldri mente at hans verk skulle bli publisert i dens nåværende form, og at mange av passasjene i biografiene var blitt merket offendiculum, hvilket betød at skribenten forsto den faren han løp. På den annen side, ekspurgerte kopier, det vil si kopier renset fra det som kunne vekke anstøt, ble gjort i hans livstid, skjønt de anstøtelige passasjene er enten utelatt eller myknet i forkortede utgaver av hans lengre verker, Historia Anglorum (skrevet rundt 1253), slik at forfatterens virkelige meninger må ha vært en åpen hemmelighet. Det er uansett intet hold i den gamle teorien at han var en offisiell historiker.
[rediger] Historikerens vesen
Matthew Paris levde i en tid hvor engelsk politikk var særdeles komplisert og kjedsommelig. Hans talent er som forteller og i beskrivelser, selv om han hadde en ivrig interesse i politikkens personlige side. Hans portretter av hans samtidige, kaster et lys på hans egne fordommer mer enn på deres mål og ideer. Som de fleste ‘historikere’ på denne tiden forfulgte han aldri bevisets tyngde eller tok et sammenlignbart syn på situasjonen. Han beundret en personlighets styrke, selv når det gjelder en politikk han selv mislikte. Han priser derfor Robert Grosseteste, men fordømmer Robert Grossetestes skjema for klosterreformer. Matthew er en heftig tilhenger av klosterordenen og tilsvarende motstander av dens rivaler, de verdslige geistlige og systemet med tiggermunker. Han er voldsomt imot hoffet og dets utenlandske favoritter. Han avskyr kongen som statsmann, mens han beskriver kongen selv i langt mer mykere former.
[rediger] Kritikk av historikeren
Den freidighet han angriper pavens hoff i Roma med er bemerkelsesverdig, også den intense nasjonalisme som han viser i sin håndtering av emnene. Hans feil er oftest grunnet i slurvethet, likegladhet og sneversynthet, mens han noen ganger dikter opp retoriske samtaler som er misledende med tanke på talerens ståsted. I andre tilfeller har han endret på de dokumenter han har sitert eller lagt inn i dokumentet, for eksempel med teksten fra Magna Carta. Hans kronologi er, for en samtidig, ikke korrekt, og han stundom legger til samme versjon av en hendelse på ulike steder.
Den som studerer Matthew Paris må derfor sjekke teksten med andre autoritative tekster når disse finnes, og brukes med den største forsiktighet når han er vår eneste kilde. Uansett gir han et mer fargerikt inntrykk av sin tidsalder enn noen annen engelsk kronikør, og det er av den grunn at man sørger over at hans store historieverk stopper i 1259, på kanten av den store kroningsstriden mellom kong Henrik III og baronene.
[rediger] Moderne studier av Matthew Paris
Forholdet mellom arbeidene til Matthew Paris og til de av John de Celia (John av Wallingford) og Roger av Wendover kan bli studert i Henry Reynolds Luards utgave av Chronica majora (7 vols., Rolls series. 1872–1881), og som inneholder verdifulle forord. Historia Anglorum sive historia minor (1067– 1253) har blitt redigert av Frederic Madden (3 vols., Rolls series, 1866–1869).
Matthew Paris blir noen ganger sammenblandet med «Matthew av Westminster», den påståtte forfatteren av Flores historiarum, redigert av Luard (3 vols., Rolls series, 1890). Dette verket, satt sammen av flere skribenter, er en utgave av Matthew Paris' skrifter, men som har en fortsettelse som strekker seg til 1326.
Matthew Paris skrev også om livet til Sankt Edmund av Canterbury, som har blitt redigert og oversatt av C.H. Lawrence (Oxford, 1996). Dessuten skrev han Anglo-Norman La Estoire de Seint Aedward le Rei (Historien til Sankt Edvard kongen) som har overlevd i en vakkert illustrert manusskriptutgave, og oppbevares nå i Cambridge ved Cambridge University Library MS. Ee.3.59. Teksten er redigert i K.Y. Wallace, La Estoire de Seint Aedward le Rei, Anglo-Norman Text Society 41 (1983).
