Magnetresonanstomografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnetresonanstomografi, oftest forkortet MRI (engelsk: magnetic resonance imaging) eller MR, er en teknikk for å fremstille bilder av kroppsvev hos mennesker eller dyr. Teknologien er utledet fra prinsippet om molekylers spesifikke egensvingetid (Brownske bevegelser), og hvordan disse oppfører seg når de utsettes for radiobølger mens de er plassert i et kraftig magnetfelt. Konsentrasjonen av enkelte grunnstoffer (f.eks. hydrogen eller karbon-13) eller molekyler (f.eks. fett eller vann) kan fremstilles som signaltetthet, som satt i et bilde vil kunne brukes til å visualisere vevsstrukturer og organer. Størst kontrast ses gjerne ikke mellom hardt vev og bløtt vev som i røntgen, men snarere mellom fettvev eller fettholdige organer (f.eks. sentralnervesystemet) og mer vannholdig vev (f.eks. blod, muskler og sener). Metodologien er spesielt anvendbar for visualisering av bløtdelsstrukturer og nervesystemet.

MR er den vanligst brukte betegnelsen for magnetresonanstomografi på norsk. MR kan imidlertid omfatte alle de følgende teknikkene:

• NMR - Nukleærmagnetresonans. Den opprinnelige metoden, brukt til strukturanalyse av molekyler i fysikk og kjemi.
• MRI - Magnetresonanstomografi. Teknikk brukt i medisin for å ta snitt-bilder av deler av kroppen. Oppfunnet i 1973.
• MRS - Magnetresonansspektroskopi. Brukt på mennenske for å måle mengden av ulike stoffer i vev.
• fMRI - Funksjonell MRI. En teknikk for å måle funksjoner i hjernen. Måler endring i blodgjennomstrømning, egentlig oksygeniseringen av blodet som trengs til metabolske prosesser under presynaptisk reopptak.

Innhold 1 MRI-prinsippet 2 fMRI 3 Kontrastmidler 4 Bruksområde 5 Kontraindikasjoner 6 Se også 7 Eksterne lenker

[rediger] MRI-prinsippet

Magnetic

Hvert eneste proton i kroppen spinner rundt sin egen akse, og siden alle protoner er elektrisk ladet, danner de samtidig hvert sitt lille magnetfelt (spin quantum). Hydrogenkjernen ¹H (protonet) er det stoffet som produserer det kraftigste signalet av alle stabile atomkjerner.

I magnettomografen blir kroppen utsatt for et kraftig eksternt magnetfelt, B₀. (B₀ kan f.eks. være 1, 1½, 2 eller 3 Tesla) . Dette ytre magnetfeltet påvirker alle de små protonmagnetene i kroppen, og får dem til å gjøre presesjonsbevegelser (i tillegg til opprinnelig spinn).

Alle presesjonsbevegelser er stabile og protonmagnetene preseserer rundt det kraftige magnetfeltet B₀, enten ved å vende hver sin nordpol i relativt samme retning som det eksterne magnetfeltet, eller ved å vende sin nordpol i stikk motsatt retning.

Etter noen få millisekund vil det alltid oppstå et lite overskudd protonmagneter med samme orientering som B₀-nordpolen (Nordpolene til protonmagnetene vender samme vei som nordpolen til det eksterne magnetfeltet). Overskuddet danner en vektor som kalles «Net Magnetisation Vector» (M₀). Men alle presesjonsbevegelsene er ute av fase med hverandre (slingrer ukoordinert og tilfeldig til ulike sider), så det dannes ingen andre vektorer enn M₀.

B₀-vektoren er i seg selv uinteressant da den representerer et eksternt magnetfelt.

M₀-vektoren representerer objektet, men er i en fiksert situasjon som ikke kan skape noe bildeinformasjon.

Resonance

For å få ut bildeinformasjon, sendes et radiosignal vertikalt inn på M₀. Frekvensen må være nøyaktig 42,56 MHz pr. 1 Tesla (10 000 Gauß). Da oppstår nemlig resonans. Vilkårene for resonans er uttrykt i Larmors ligning: (Der altså γ er 42,56 MHz, og B₀ er feltsyrken målt i Tesla).

Hvis resonansvilkårene blir oppfylt, og bare hvis, vil protonene absorbere energi fra radiosignalet og alle presesjonsbevegelsene vil bli synkronisert slik at de ”slingrer” til samme side samtidig og følger hverandre rundt i et 100% synkront bevegelsesmønster.

Dette kalles å ”gå i fase”, og straks dette skjer, skapes en vektor som roterer i det transverse planet med presesjonsbevegelsene. Siden dette tar noen få millisekund, virker det som om M₀-vektoren flipper over i det transverse planet (der radiosignalet projiseres inn).

Straks radiosignalet brytes, går presesjonsbevegelsene ut av fase igjen, og den transverse vektoren forsvinner. Det virker som om M₀-vektoren faller tilbake til utgangspunktet. Dette tilbakefallet er et ”fritt fall” og kalles «Free induction decay» (FID).

Mens dette skjer, gir protonmagnetene tilbake den energien de fikk av radiopulsen (den energien som fikk dem til å gå i fase). Energien som avgis, induserer strøm til en mottakercoil (dette er MR-signalet). Siden presesjonsbevegelsene bruker litt tid på å gå ut av fase, vil MR-signalet være vekslende positivt og negativt (jf. den roterende vektoren), og registreres som en bølge med gradvis minkende amplitude (FID).

Magnetvektoren M₀ som roterte et øyeblikk i det transverse planet, vender altså tilbake og blir på nytt parallell med B₀. Tiden dette tar kalles «relaxation times», og den (tiden) varierer en del avhengig av vevstype. Det er nettopp denne tidsvariasjonen som skaper bildekontraster.

Imaging

For å finne ut hvor ulike MR-signaler kommer fra, trengs tre par gradientcoiler plassert i et xyz-koordinatsystem (3D). Disse coilene er elektromagneter, og mellom to slike kan feltstyrken B₀ økes litt til > B₀ ved den ene, og minskes litt til < B₀ ved den andre. Når denne graderingen gjøres, vil bare en smal skive mellom gradientcoilene få nøyaktig feltstyrken B₀.

Når radiosignalet sendes inn, vil resonans oppstå kun i den smale skiven som har nøyaktig feltstyrken B₀, og protonmagnetenes presesjonsbevegelser vil bare gå i fase der. Når radiosignalet slåes av, er det kun fra dette smale området at det induseres MR-signal til mottakercoilen.

Ved at det samme prinsipielle grep gjøres i 3 dimensjoner i koordinatsystemet, har man full kontroll over lokalisasjon av MR-signalet.

[rediger] fMRI

Før MRI-rådata blir transformert til et vanlig MRI-bilde, blir de av fagfolk omtalt som k-space. I tradisjonell MRI blir k-space registrert linje for linje, en for hver radiopuls. Ved fMRI (Funksjonell Magnetresonanstomografi) blir alle k-space linjene innsamlet kontinuerlig i løpet av en eneste radiopuls ved å benytte en kraftig frem og tilbakesvingende avlesingsgradient (coil), der k-space dekker hele hjernen i løpet av bare 100 millisekund. Når signaler fra hele hjernen på denne måten innsamles om og om igjen med små intervaller, er det ikke bare mulig å registrere funksjonelle hjerneaktiviteter som representerer mentale prosesser, men også hvor i hjernen disse foregår.

Siden oppfinnelsen av MRI i 1973 har teknikken utviklet seg raskt. Man kan nå se vevsstrukturer som er mindre enn en millimeter store og kan se endringer på under 1 sekund. Da 1 s er for lang latenstid for mange funksjoner i hjernen, har man i det siste koblet MRI og fMRI med EEG for å få høy oppløsning både i tid og rom.

[rediger] Kontrastmidler

MRI kan utføres med eller uten kontrastmidler. De fleste MR-kontrastmidler inneholder paramagnetiske eller superparamagnetiske metaller som gadolinium eller mangan, som påvirker de magnetiske egenskapene til kroppsvevene i forskjellig grad slik at kontrasten mellom ulike vev fremheves i MR-bildene. Særlig fremheves blodårer, og dette brukes bl.a. for å undersøke om blodtilførselen til hjernen er normal eller ikke. Unormalt blodomløp i hjernen kan f.eks. skyldes hjerneblødning eller kreft. Også hjertets funksjon kan bedømmes. MR-undersøkelser som gjerne kan utføres uten kontrastmiddel er diagnose av belastningsbrudd i knokler eller brist i muskler og sener – skadetyper som ofte ikke kan identifiseres ved hjelp av røntgen.

[rediger] Bruksområde

Multippel sklerose (MS) og skiveutglidning (prolaps) er typiske sykdommer som fremstilles svært godt ved en MR-undersøkelse. I tillegg brukes MR mye på barn da MR ikke benytter seg av røntgenstråler. På denne måten beskytter man organer som er strålefølsomme hos denne pasientgruppen.

fMRI blir i all hovedsak brukt til hjernekartleggingsforskning (såkalte Brain Mapping Studier). Denne teknikken, sammen med elektrofysiologiske ERP-studier (og i kombinasjon) har overtatt etter den tidligere lesjonsbaserte forskningen i jakten på å lokalisere kognitive, emosjonelle og andre mentale ressurser og prosesser. Eksperimentelle design gjør det mulig å splitte prosessene opp i spesifiserte delprosesser slik at hjernekartene fingraderes til større og større detaljrikdom. Kombinasjonen av fMRI og elektrofysiologiske ERP-studier (EEG) drar spesifikt ut nytten av den spatiale oppløsningen i fMRI og den temporale oppløsningen til elektrofysiologiske målinger.

[rediger] Kontraindikasjoner

Når en pasient blir henvist til en MR-undersøkelse må pasienten fylle ut en sjekkliste før undersøkelsen. Grunnen til dette er at enkelte pasienter ikke kan benytte seg av MR. Da MR er en maskin som benytter seg av et meget sterkt magnetfelt, kan en ikke ha operert inn metall i kroppen. Eksempler på dette kan være pacemaker, klips etter utposninger på blodårer, og enkelte øre - implantat (eks. cochlea-implantat). Enkelte proteser etter operasjoner i hofte, knær og lignende kan også påvirkes av dette.

Stift - tenner, broer, tannregulering og spiral påvirkes ikke av undersøkelsen.

[rediger] Se også

• Computertomografi (CT), en variant av røntgenundersøkelse
• Nukleærmagnetresonans (NMR), en fysikalsk-kjemisk teknikk

[rediger] Eksterne lenker

• e-MRI : interactive course about MRI physics (Flash player required)

For å lære mer om MR finnes det en god bok på nettet.