Lund-rapporten
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lund-rapporten (full tittel: «Dokument nr. 15 (1995-96) - Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere») ble presentert for Stortinget 28. mars 1996. Den ble utarbeidet av den såkalte Lund-Kommisjonen, nedsatt 1. februar 1994 og bestående av høyesterettsdommer Ketil Lund (formann), advokat Regine Ramm Bjerke, professor og tidligere politiker Berge Furre, generalmajor Torkel Hovland og daværende likestillingsombud Ingse Stabel. Reidar T. Larsen og Vegard Holm ble også foreslått inn i kommisjonen, men dette ble avvist av et flertall på Stortinget.
Rapporten avslører en omfattende overvåkning av norske kommunister, sosialister og andre personer og grupper overvåkningstjenesten anså for å representere en trussel mot rikets sikkerhet. Den kritiserer flere forhold knyttet til de hemmelive tjenestene:
- Det tette samarbeidet mellom overvåkningstjenesten og Det norske Arbeiderparti
- Instruksstridig registrering
- Registrering på bakgrunn av gamle forestillinger
- Uklare myndighetsforhold
Selv om det i et vedlegg diskuteres rundt forholdet mellom overvåkningstjenestens virke og menneskerettighetene, er rammeverket som sådan ikke tema for rapporten
Rapporten viser at den ulovlige overvåkningen fremfor alt har konsentrert seg om Norges Kommunistiske Parti, Sosialistisk Folkeparti, Arbeidernes Kommunistparti og Sosialistisk Venstreparti, samt organisasjoner som ble antatt å stå disse partiene nær, som Nei til Atomvåpen, Sambandet Norge-Sovjetunionen, Palestinakomiteen, Kvinnefronten og Solidaritetskomiteen for Vietnam. Høyreekstreme grupper er også nevnt i forhold til trusselbildet, men det fremkommer ikke noe i rapporten som tilsier at det foregikk ulovlig overvåkning av disse miljøene.
En åpen høring fant sted i Stortinget i kjølvannet av rapporten. Her forsvarte blant annet tidligere statsminister Kåre Willoch overvåkningen av AKP med at det var en ulovlig organisasjon, et syn han ikke fikk støtte for blant eksperter. Høringene og omstendighetene rundt førte blant annet til at olje- og energiminister, tidligere justisminister, Grete Faremo måtte forlate regjeringen. Ingen har blitt stilt rettslig ansvarlig for ulovlighetene, men Stortinget vedtok å opprette en lov om innsyn i mappene. Selv om Innsynsutvalget, som skulle avgjøre hvem som fikk innsyn, foreslo å gjøre loven permanent gikk fristen for å søke om mappeinnsyn ut 31. desember 2002.
Enkeltpersoner som har lidd alvorlig skade som følge av instruksstridig registrering eller overvåking , har kunnet søke om erstatning på opptil 100.000 kroner.
Også i andre land har overvåkningstjenestens metoder blitt belyst, men det er få land utenfor den gamle Sovjet-blokken som har gått så langt som Norge. Sverige ble for eksempel i 2006 dømt av Europadomstolen til å betale erstatning til fem personer for ulovlig overvåkning. På tross av dette hevder overvåkningstjenesten og departementet at de har fulgt regelverket og at dette ikke gir noe grunnlag for å kreve åpning av arkivene.[1]
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Lund-rapporten
- Fire år etter Lund-rapporten av Arne Jørgensen
- Sperrer du vegen, Anne Holt? av Erling Folkvord
- Rett, makt og overvåkning av Erik Oddvar Eriksen
- Mappeinnsyn til besvær av Ronald Bye
- Organisasjonen mot politisk overvåkning
- Antikommunisme - forelesningsnotat av Torstein Hjellum
- Hysj! - lederartikkel i Dag og Tid
[rediger] Referanser
- ^ Lars Rothelius (13. juni 2006). Inte klart att arkiven öppnas. Proletären. Besøkt 10. oktober 2006.
