Liuvigild

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Statue i Madrid (F. Corral, 1750-53).

Liuvigild (Leuvigild, Leuvigildo, Leovigild, Leovigildo, Leogild) var vestgoternes konge fra 569 til 21. april 586.

Liuvigild ble erklært medkonge med hans bror Liuva I på vestgoternes trone etter en kort periode med anarki som fulgte døden til kong Atanagild som var bror av dem begge. Begge var ariansk kristne. Liuva var foretrukket av de vestgotiske adelsmennene og hersket over områdene nord for Pyreneene, mens Liuvigild hersket i Hispania.

Liuvigild giftet seg med Atanagilds enke, Goiswintha. Hans første kone, Teodosia, mor til hans sønner, døde tidligere.

Liuva døde i 572 eller 573. Liuvigild begynte sitt styre over de gjenforente vestgotiske territoriene ved å ta den bysantinsk-styrte byen Cordoba, hvor bysantinerne nylig hadde svart på Atanagilds bønn om hjelp ved å etablere et bysantinsk territorium sørøst på den iberiske halvøy. Liuvigild drev også de germanske sueviene bort fra deres befestninger i Leon og Zamora, og på den måten utvidet han sitt kongedømme mot nord og vest også, men i mer enn en ny generasjon skulle den østlige romerske keiseren beholde en base i det sørøstlige Hispania, som tok tilbake sitt gamle romerske navn Hispania Baetica.

Selv om han var konstant i krig med bysantinerne i det sørlige Hispania, aksepterte Liuvigild administrasjonen til det bysantinske riket, adopterte dets pomp og seremonier og etterlignet dets mynter. Han gjorde viktige forbedringer i vestgotisk lov. Liuvigild styrket videre mulighetene for en fremtidig fredelig etterfølging, ved å trekke hans to sønner, Hermenegild og Reccared, med seg i kongelige embeter og plasserte visse regioner under deres styre. Hermenegild, den eldste, var gift med den frankiske prinsessen Ingund, datter av kong Sigibert I, den austrasiske kongen ved Metz.

[rediger] Hermenegilds opprør

Fra 584 til 585, forteller katolske historikere, krevde Liuvigild at hans romerske undersåtter skulle konvertere til arianismen. Liuvigild insisterte på å utnevne arianske biskoper, men dette møtte motstand ledet av de katolske biskopene, og Baetica gjorde opprør under lederskapet til hans sønn Hermenegild som hadde konvertert til katolisisme etter at han giftet seg med den frankiske prinsessen.

Etter at Liuvigild beleiret og tok bysantinernes Sevilla, tok han sin sønn som fange i Cordoba og forviste ham nord til Valencia hvor han ble myrdet av Liuvigilds agenter i 585. Hermenegild ble senere kanonisert som St Hermenegild av pave Sixtus IV på oppfordring fra Filip katolikken. Den frankiske prinsessen ble overlevert til den østromerske keiseren Tiberius II Konstantin og ble sist hørt om i Afrika. Liuvigild sendte den problematiske biskopen i eksil også, han tilbrakte årene før Hermenegilds opprør, 579 til 582, ved hoffet i Konstantinopel. Den romersk-katolske kirken kanoniserte ham som St Leander av Sevilla.

Liuvigild var ikke en generelt bitter fiende av katolske kristne, selv om han var bestemt på å straffe dem når de konspirerte mot ham med sine eksterne fiender. Han styrte delvis gjennom den lokale prestisjen til katolske biskoper, noen av dem hadde fire århundrers historie bak seg. For denne arianske monarken var katolisismen religionen til hans romerske undersåtter og arianismen var et samlingspunkt for å møte den bysantinske fienden i sør. Konvertering var likestilt med forræderi.

[rediger] Liuvigilds siste år

I nord dro Liuvigild fordel av interne friksjoner mellom suevifraksjoner om etterfølging, og i 584 beseiret han suevienes kongedømme Galicia og la det til hans krone. På slutten av sitt styre, var det bare baskerlandene og de to små territorier til bysantinerne som ikke tilhørte vestgoterne i Iberia.

Vestgoterne var fremdeles et militært aristokrati på halvøya, og arianisme var fremdeles den kongelige religion. Nye monarker måtte godkjennes av adelsmennene, selv om dette var kun formelt. Vestgoterne og deres undersåtter var fremdeles separat styrte ifølge to forskjellige lovverk.

Liuvigilds siste år var preget av åpen krig med frankerne langs hans nordligste grenser. Men generelt var Liuvigild en av de mest effektive vestgotiske kongene i Hispania, gjenoppretteren av vestgotisk enhet. Han styrte fra den nylig etablerte hovedstad i Toledo, hvor han slo seg ned mot slutten av sitt styre. På grunn av dette blir det iberiske vestgotiske monarkiet noen ganger kalt «kongedømmet Toledo». Hovedstaden i Toledo, etablert i det forrige styre, markerte den bevegelsen av et kulturelt senter fra Middelhavskysten eller det sørlige Tartessus.

Da Liuvigild døde, brakte hans sønn Reccared I, som konverterte til katolisismen i 589, religiøs og politisk enhet med å knytte vestgoterne sammen med deres undersåtter. Men katoliseringen av det vestgotiske Hispania oppmuntret biskopenes makt og kongemaktens nedgang. I 633 tok en synode av biskoper adelsmennenes rettigheter til å bekrefte valget av en konge. Da lojaliteten ble overført til lokale biskoper, både til inspirasjon og som beskyttere, kunne ikke motstand i stor skala koordineres da maurerne truet i det 8. århundre, og bispedømmene kollapset, det ene etter det andre.