Klimakonvensjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klimakonvensjonen - FNs rammekonvensjon om klimaendring (engelsk: The United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC eller FCCC) - er en internasjonal traktat som har til hensikt å begrense de globale utslippene av klimagasser. Konvensjonen ble utarbeidd under FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Den ble åpna for undertegning 9. mai 1992, og trådte i kraft 21. mars 1994. Norge signerte konvensjonen 4. juni 1992, og den ble ratifisert ved kongelig resolusjon 11. juni 1993.
Traktaten setter i utgangspunktet ingen begrensninger for landenes utslipp, og inneholder ingen gjennomføringsmekanismer. I stedet åpner konvensjonen for videre forhandlinger om tilleggsprotokoller, som skal sette begrensninger for utslipp. Den viktigste protokollen så langt er Kyoto-protokollen.
Målet for konvensjonen er «å oppnå stabilisering i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Et slikt nivå bør oppnås innenfor en tidsramme som er tilstrekkelig til at økosystemer vil kunne tilpasse seg naturlig til klimaendringer, til å sikre at matproduksjonen ikke trues og til å gjøre det mulig å oppnå en bærekraftig økonomisk utvikling.» (Artikkel 2).
Konvensjonen slår fast at partene har «felles, men differensierte forpliktelser» i forhold til målet. Alle land er forpliktet til å arbeide langsiktig for reduserte utslipp, men det påligger i-landa særlige forpliktelser. Disse skal søke å stabilisere sine utslipp på 1990-nivå innen 2000. Land med særlige forpliktelser er anført i vedlegg til traktatteksten, og kalles vedlegg I-land og vedlegg II-land.
Et tidlig resultat av konvensjonen var opprettelsen av et rapporteringssystem for utslipp av klimagasser. Signatarstatene har forplikta seg til løpende å innrapportere sine utslippstall til sekretariatet. Sekretariatet har sitt sete i Haus Carstanjen i Bonn i Tyskland. Leder for sekretariatet har siden 2006 vært Yvo de Boer.
Etter at konvensjonen trådte i kraft i 1994, har statene hatt årlige partsmøter (Conferences of the Parties - COP) for å evaluere framdriften og framforhandle mer bindende protokoller til traktaten.
Innhold |
[rediger] Grupper av land
Traktatteksten deler signatarstatene i tre grupper:
- Vedlegg I-land (i-land og tidligere østblokkland som omstiller seg til markedsøkonomi)
- Vedlegg II-land (i-land som gir finansiell og teknologisk bistand til u-land)
- Utviklingsland
Vedlegg I-land skal søke å redusere sine utslipp til under 1990-nivå. Hvis de ikke kan oppnå det, skal de kjøpe utslippsrettigheter eller investere i utslippsreduserende tiltak. Vedlegg II-land er en undergruppe av vedlegg I-landa, og består av OECD-landa. Disse forplikter seg til å yte finansiell hjelp til utviklingslkanda. Utviklingsland kan søke om å overføres til vedlegg I når de er tilstrekkelig utvikla.
Utviklingsland har ingen umiddelbare forpliktelser i avtalen. Det tjener to formål:
- Å tillate industriell vekst i u-land, siden industriutbygging med nødvendighet må føre til økte utslipp.
- Å unngå at u-land gir avkall på egen vekst ved å selge utslippsrettigheter til i-land, slik at disse kan forurense enda mer.
Utviklingsland har rett til finansiell bistand og teknologioverføring fra i-land. Noen i-land er kritisk til at u-land ikke skal ha utslippsforpliktelser. Den ulike behandlinga av i-land og u-land ble f.eks. angitt som grunn for Bush-administrasjonen da den nekta å undertegne Kyoto-protokollen.
- Vedlegg I-land: Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, EF, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Hviterussland, Irland, Island, Italia, Japan, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Monaco, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, USA, Østerrike.
- Vedlegg II-land: Australia, Belgia, Canada, Danmark, EF, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Italia, Japan, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, USA, Østerrike.
[rediger] Partsmøter
[rediger] COP1, Berlin
Partene møttes første gang i Berlin i 1995. Resultatet ble Berlinmandatet, som åpna for å utarbeide en liste over handlingsalternativer som de ulike landa kunne velge blant.
[rediger] COP2, Genève
Den andre partskonferansen møttes i Genève i Sveits i juli 1996. Her ble det enighet om
- det vitenskapelige grunnlaget for kunnskap om klimaendringer, slik det ble presentert i den andre delrapporten (1995) fra FNs klimapanel,
- fleksibel gjennomføring tilpassa det enkelte lands særpreg, og
- behovet for bindende utslippsmål på mellomlang sikt.
[rediger] COP3, Kyoto
Det tredje partsmøtet [1] i desember 1997 var lagt til Kyoto i Japan. Etter intense forhandlinger ble den første tilleggsprotokollen til konvensjonen vedtatt - den såkalte Kyotoprotokollen. Her ble det for første gang forhandla om bindende utslippsmål for partene. De fleste i-land og noen land med overgangsøkonomi ble pålagt å redusere sine utslipp av drivhusgasser med mellom 6 og 8% i forhold til 1990-nivå innen 2008-2012.
[rediger] COP4, Buenos Aires
Det var venta at en under COP4 [2] skulle ferdigforhandle de fortsatt uløste punktene fra Kyoto. Men det viste seg å være umulig å komme til enighet om disse, og lite kom ut av møtet.
[rediger] COP5, Bonn
Heller ikke under det femte partsmøtet [3] i Bonn ble det enighet om reglene, og møtet fatta ikke vedtak av betydning.
[rediger] COP6, Haag
Det sjette partsmøtet [4] endte med brudd. Årsaken var spesielt uenighet mellom USA og EU når det gjaldt reglene for de tre mekanismene og for hvordan tilvekst i skog og andre karbonsluk skulle regnes inn i de nasjonale utslippsregnskapene. Det ble vedtatt å gjenoppta forhandlingene etter en tenkepause. Nye forsøk på å forhandle fram enighet før den amerikanske Clinton-administrasjonen ble erstattet av den mer skeptiske administrasjonen til Bush, mislyktes. De kompromissene som i innspurten ble inngått mellom USA og noen EU-land, først og fremst Storbritannia, ble til slutt avvist av resten av EU med Danmark og Tyskland i spissen.
Etter bruddet i Haag ble det bestemt at forhandlingene skulle tas opp igjen i Bonn i forkant av neste års partsmøte, som skulle holdes i Marrakesh i Marokko.
[rediger] COP6 (del 2), Bonn
Våren 2001 gjorde USAs nye president George W. Bush det klart at landet ikke ville ratifisere (godkjenne) Kyotoprotokollen. Forhandlingene fortsatte 19.-27. juli i Bonn (COP6 del 2 [5]). Her samla landene seg om et politisk kompromiss som kunne føre til at protokollen trådte i kraft uten USA. Virkningen av avtalen ville i så fall bli betydelig svekka, både fordi USA som største klimagassnasjon sto utenfor, og på grunn av tilpasningene av regelverket som måtte til for å få med de øvrige industriland som Japan, Russland og Canada på kompromisset.
Kompromisset inneholdt ulike ordninger for en fleksibel gjennomføring av landenes forpliktelser, inkludert kvotehandel, felles gjennomføring og en «grønn utviklingsmekanisme» som tillater i-land å finansiere utslippsreduserende tiltak i u-land som et alternativ til egne utslippskutt. Det ble ikke satt noen grense for hvor stor andel av de nasjonale kuttene som kunne tas utenlands, annet enn at hjemlige tiltak måtte utgjøre en betydelig andel.
Det var også enighet om at tilvekst i skog og karbonbinding i jordbruket som følge av endringer i vegetasjonsdekke. Et nytt vedlegg Z i avtalen fastsetter hvor store karbonsluk hvert land kan innberegne for landbrukssektoren.
[rediger] COP7, Marrakesh
Det sjuende partsmøtet til Klimakonvensjonen [6] fant sted i Marrakesh i Marokko mellom 29. oktober og 9. november 2001. USA fortsatte å opptre som observatør, og avslo å delta i aktive forhandlinger. Møtet vedtok etter harde forhandlinger et detaljert regelverk for gjennomføring av Kyoto-protokollen, som dermed var klar for ratifisering. Johannesburg-toppmøtet om bærekraftig utvikling, som var berammet til august-september 2002, ble fastsatt som tidspunkt for protokollens ikrafttredelse.
[rediger] COP8, New Delhi
Klimakonvensjonens åttende partsmøte [7] fant sted i New Delhi, India, 23. oktober - 1. november 2002. Det var på forhånd ikke venta store framskritt i arbeidet med å dempe framtidige klimaendringer. Forhandlingene om en politisk erklæring viste hvor stor kløft det var mellom Europa/Japan og resten av verden i hvordan man skal gå fram i perioden etter Kyotoavtalen. Partene ble ferdige med regler for rapportering og kontroll under Kyotoprotokollen.
[rediger] COP9, Milano
Det niende partsmøtet [8] ble avholdt i Milano i Italia mellom 1. og 12. desember 2003. Partene vedtok blant annet regler og definisjoner for hvordan skogtiltak kan innlemmes i den grønne utviklingsmekanismen, god praksis for landskapsendring, klimafondet SCCF og fondet for de minst utviklede landene.
[rediger] COP10, Buenos Aires
Det tiende partsmøtet [9] 6.-17. desember 2004 konkluderte med at uformelle samtaler om tida etter Kyoto-protokollens virkeperiode skulle starte i mai 2005. Møtet bekrefta tidligere konfliktlinjer i det internasjonale klimasamarbeidet. For øvrig fikk de nylig publiserte funnene om oppvarming i Arktis en del oppmerksomhet under møtet.
[rediger] COP11, Montreal
Det ellevte partsmøtet i Montreal i Canada [10] i november og desember 2005 var samtidig også det første møtet mellom de landa som hadde undertegna Kyotoprotokollen (MOP1). Disse ble enige om at strengere forpliktelser er nødvendig etter Kyoto-protokollens virkeperiode 2008-2012. USA og Australia - som begge står utenfor Kyotoprosessen - understreket sterkt at verken tallfestede utslippsreduksjoner eller tidsskjemaer for utslippskutt var aktuelt. Men USA ønsket heller ikke noen ny prosess under Klimakonvensjonen. Likevel klarte forhandlerne på overtid å få USA med på en erklæring om videre samtaler.
USA hadde flere argumenter for ikke å gå inn på Kyoto-samarbeidet. For det første vil økonomien påvirkes negativt av forpliktelser. Dessuten ønsker USA at også utviklingslandene påtar seg forpliktelser. Særlig gjelder det India og Kina – land i rask vekst med økende utslipp.
[rediger] COP12, Nairobi
Det 12. partsmøtet [11] i FNs klimakonvensjon (COP 12) og det andre partsmøtet under Kyoto-protokollen (COP/MOP 2) ble avholdt i Nairobi i Kenya i november 2006. Det var på forhånd ikke venta store gjennombrudd under møtet; likevel var mange skuffa over at partene ikke kom videre med å legge en tidsplan for en ny klimaavtale som skal etterfølge Kyoto-protokollen. Det eneste partene klarte å bli enige om, var at at det ikke skal være noe gap mellom Kyoto-protokollens virkeperiode som slutter i 2012 og neste klimaavtale.
[rediger] COP13, Bali
Det 13. partsmøtet [12] fant sted på Bali i Indonesia i desember 2007. Møtet resulterte i en plan for de videre forhandlingene om en global klimaavtale etter Kyotoperioden. Selv om det verken ble noen enighet om konkrete utslippsmål eller om å begrense den globale oppvarminga til maksimum 2 grader - som bl.a. Norge og EU arbeider for - ble det likevel ansett som et framskritt at alle land (også USA) i prinsippet går inn for en avtale med konkrete utslippsmål etter 2012.
Utenom de formelle forhandlingene annonserte Norge under Balimøtet at de ville gi tre milliarder norske kroner årlig til arbeidet med å forhindre avskoging i utviklingsland.
[rediger] COP14, Potsdam
FNs klimakonferanse for 2008 avholdes i Potsdam i Polen i desember.
[rediger] COP 15, København
FNs klimakonferanse for 2009 avholdes i København i desember. Konferansen ventes å resultere i en avtale om tida etter Kyoto-perioden.
[rediger] Forhandlinger utenom Kyoto-prosessen
[rediger] G8-toppmøter
Klimaspørsmålet har vært tema under G8-toppmøtene i 2007. 16. februar 2007 undertegna statsledere fra Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, USA, Brasil, Kina, India, Mexico og Sør-Afrika «Washington-deklarasjonen». Her lanseres et system for internasjonal handel med klimagasskvoter som omfatter både i-land og u-land. Ordningen ventes å være på plass i 2009.
Det 33. G8-toppmøtet i juni 2007 resulterte i et kommuniké der landene kunngjør at de har som mål å arbeide for at de globale CO2-utslippene minst skal halveres innen 2050. Det skal forhandles om virkemidler for å nå dette målet under de årlige partsmøtene om Klimakonvensjonen. Det lot seg ikke gjøre å oppnå bindende forpliktelser fra G8-landene. Bindende løfter ble trolig blokkert av George W. Bush, som hevder at forpliktelser også må komme fra store u-land med raskt stigende utslipp, som Kina og India.
[rediger] FNs hovedforsamling 2007
For første gang i historia var hovedforsamlingens plenumsdebatt utelukkende viet klimaspørsmålet. Debatten var berammet til to dager (31. juli – 1. august), men ble forlenget med én dag for å tillate flere nasjoner å gi uttrykk for sine bekymringer for global oppvarming. Over 100 land tok ordet i debatten.
I åpningstalen sin oppfordret generalsekretær Ban Ki-moon alle medlemsland til å arbeide sammen, og slo til lyd for en omfattende avtale under Klimakonvensjonen som kan «møte problemet på bred front, inkludert utslippsreduksjoner, ny teknologi, skogskjøtsel og tilpasning til et varmere klima». Dagen etter at plenumsdebatten var slutt, lanserte FN sin nye internettportal [13] om klimaendringer.
[rediger] Ulike lands standpunkter
[rediger] Australia
Til tross for at Australia er blant de land som slipper ut mest klimagasser pr. innbygger, ble landet innrømmet en 8 % uslippsøkning i Kyoto-avtalen. Likevel unnlot den australske regjeringa, leda av John Howard, å ratifisere avtalen. Etter valget i november 2007 ble Kevin Rudd fra Arbeiderpartiet ny statsminister. En av hans første embetshandlinger var å ratifisere avtalen, rett før åpninga av Bali-konferansen. Dermed er USA eneste land med utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollen som ikke har signert avtalen.
[rediger] Kina
Kinas utslipp av drivhusgasser viser i øyeblikket en sterk økning, i takt med landets industrielle utvikling. I gjennomsnitt bygger Kina ett nytt kullfyrt kraftverk pr. uke, og planlegger å fortsette med det i flere år framover. Kinas utslipp ventes å passere USAs en gang mellom 2007 og 2010. I følge noen beregninger har det allerede skjedd.
Den kinesiske regjeringa hevder det synet at ethvert lands utslipp er et produkt av landets folketall og utslipp pr. innbygger. Fordi Kina både har iverksatt effektive tiltak for befolkningskontroll og stadig har lave utslipp pr. innbygger, anser regjeringa at Kina yter sitt bidrag til det globale miljøet. Dessuten har landets energiintensitet – målt som energiforbruk i forhold til bruttonasjonalprodukt – sunket med 47 % mellom 1991 og 2005. Kinas utslipp pr. innbygger utgjør bare 33 % av OECD-gjennomsnittet.
I juni 2007 lanserte Kina en klimahandlingsplan som gir løfte om at klimaendringer skal ha en framskutt plass i landets energipolitikk, men som samtidig slår fast at i-landa ikke kan la være å gå foran i arbeidet med å kutte uslipp. Planen minner også om Klimakonvensjonens prinsipp om «felles, men differensierte forpliktelser».
Som svar på andre lands kritikk av deres energipolitikk hevder Kina at kritikken er urettferdig, og minner om at nær ¼ av landets utslipp kommer som en følge av eksport av forbruksvarer til i-landa.
[rediger] EU
EU har under alle forhandlinger framstått som en pådriver for strengere klimaforpliktelser, og har arbeidet hardt for å få alle land med i Kyoto-avtalen. 31. mai 2002 var Kyoto-protokollen ratifisert av samtlige (den gang 15) EU-land. Avtalen forplikter EU til 8 % reduksjon av utslippene innen 2012.
I desember 2002 oppretta EU et system for omsetning av utslippskvoter, som et virkemiddel for å nå målet. Det ble fastsatt kvoter for seks industrisektorer: energi, stål, sement, glass, murstein og treforedling. Det er også fastsatt bøter for medlemsland som ikke oppfyller sine forpliktelser, økende fra 40€ pr. tonn CO2 i 2005 til 100€ pr. tonn i 2008. Framskrivninger viser at EU vil ha nådd en reduksjon på 4,7 % i 2008.
Kritikere har hevda et EUs mål er lite ambisiøst, ettersom mange av de nye EU-landa i Øst-Europa har hatt sterkt fallende CO2-utslipp som en følge av økonomisk omstrukturering etter 1990. Fordi 1990-utslippene var unaturlig høye for deler av unionen, har EU fått et konkurransefortrinn i forhold til f.eks. USA.
10. januar 2007 annonserte EU-kommisjonen en energipolitisk plan som innebærer at unionen kutter sine klimagassutslipp med 20 % innen 2020.
[rediger] Tyskland
Det samla Tyskland har redusert sine utslipp med 17,2 % i forhold til Øst- og Vest-Tysklands utslipp i 1990. Nedgangen skyldes først og fremst avvikling av sterkt forurensende industri i øst.
28. juni 2006 kunngjorde regjeringa at den ville frita landets kullindustri fra EUs kvotesystem – til stor skuffelse for tyske miljøforkjempere, som hevder at energilobbyen har fått det som den vil.
[rediger] Frankrike
I 2004 nedla Frankrike sin siste kullgruve. Landet får nå 80 % av sin elektrisitetsproduksjon fra kjernekraft, og har derfor relativt lave CO2-utslipp.
[rediger] Norge
Norge fikk på grunn av sin særstilling som leverandør av olje og gass til Europa innvilga gunstige forpliktelser under Kyoto-avtalen – det tillates en økning av utslippene på 1 %. De norske utslippene har vist seg å øke i en langt raskere takt, og lå i 2006 8 % over 1990-nivå.
Den norske regjeringa tar sikte på å innfri sine klimaforpliktelser primært ved å kjøpe kvoter i andre land, og ved å benytte den grønne utviklingsmekanismen, som tillater et i-land å godskrive finansiering av utslippsreduserende tiltak i et u-land.
I 2008 inngikk seks av partiene på Stortinget et klimaforlik om Norges framtidige forpliktelser. Her slås det fast at landet skal være karbonnøytralt innen 2030, og at 2/3 av utslippskuttene skal tas innenlands. Det største opposisjonspartiet – Fremskrittspartiet – står utenfor klimaforliket. Partiet har i seinere tid uttrykt skepsis til det vitenskapelige grunnlaget for klimabekymringen, og knytter til seg forskere som bestrider konklusjonene til FNs klimapanel.
[rediger] India
Siden India er fritatt for konkrete utslippskrav i Kyoto-protokollen, er det venta at India vil tjene på avtalen, i form av ny teknologi finansiert av i-land. På G8-møtet i juni 2005 pekte Indias statsminister Manmohan Singh på at u-landas utslipp pr. innbygger er en brøkdel av i-landas. India fastholder at klimakonvensjonens prinsipp om «felles, men differensierte forpliktelser» tilsier at i-landa – som historisk sett har bidratt med størstedelen av verdens utslipp – må bære byrdene i åra som kommer. Da Norges miljøvernminister Erik Solheim møtte sin indiske kollega til samtaler om klimautfordringen, fikk han ett løfte: at Indias uslipp pr. innbygger aldri skal overstige Vestens.
[rediger] Russland
Russlands ratifisering av Kyoto-protokollen 4. november 2005 førte til at avtalen trådte i kraft, i og med at avtalen da var ratifisert av land som til sammen står for 55 % av de samla utslippene. Russlands godkjenning skjedde i bytte mot landets inntreden i WTO, til tross for motstand fra bl.a. det russiske vitenskapsakademiet og industri- og energidepartementet.
Det er venta at Russland - på grunn av sin økonomiske omstrukturering etter 1990 - vil ha få problemer med å nå sitt Kyoto-krav om stabilisering av utslippene på 1990-nivå, og landet ligger i øyeblikket godt under målet. Det er usikkert om landet vil tjene på salg av utslippskvoter til Vesten.
[rediger] USA
USA signerte Kyoto-protokollen under Clinton-administrasjonen, men under George W. Bush’ presidenttid har landet unnlatt å ratifisere protokollen. Avtalens krav om en 7 % reduksjon er derfor ikke bindende for USA. USAs hovedstandpunkt har helt siden 1997 vært at landet ikke kan godta en avtale som ikke fastsetter bindende forpliktelser både for i-land og u-land, og som innebærer skade for USAs økonomi.
På G8-møtet i 2005 uttrykte amerikanske forhandlere et ønske om «praktiske forpliktelser som industrialiserte land kan påta seg uten å ødelegge sin økonomi». USA signerte i 2006 sammen med Australia, India, Japan, Kina og Sør-Korea The Asia Pacific Partnership on Clean Development and Climate. Avtalen tillater partene å fastsette sine utslippsforpliktelser individuelt, men er uten gjennomføringsmekanismer. De som støtter avtalen ser den som et mer fleksibelt supplement til Kyoto-avtalen. Kritikere mener at den vil ha liten praktisk betydning, så lenge den ikke inneholder gjennomføringsmekanismer.
