Julebukk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Julebukk er et begrep med røtter i norrøn juletradisjon og bondekultur. Julebukk var dels navnet på den geitebukken som ble slaktet til jul, antakelig for å få et godt år, dels navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. Julebukk betegner også en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula, det vil si en person som følger tradisjonen med «å gå julebukk».
[rediger] Historikk
I gamle dager var det vanlig å ha en bukk av halm stående i jula. Dette skulle symbolisere vinternettenes uspesifiserte spøkelser.
Annen juledag var den første av julas besøksdager, og dagen hvor høytidelighetene gikk over i folkelige festligheter. Dette ble omtalt allerede i Gulatingsloven, og ble videreført da kristendommen overtok.
En av de hedenske julelekene var julebukk. Julebukken er trolig en overlevering fra den tiden da man dyrket guden Tor, siden julebukken av og til ble utstyrt med en trehammer, og leken gikk ofte ut på at en død bukk ble levende igjen, slik som bukken til Tor ble.
Etterhvert som dyrkelsen av Tor ble mindre utbredt, og hold av geitebukker ble forbudt, forandret julebukken sin posisjon. På 1700-tallet var julebukken blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med "kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det".
Men julebukktradisjonene er mange og sprikende, og har vært forskjellig fra bygd til bygd og fra generasjon til generasjon. I dag kjenner vi han mest som barn som går ut i romjula, og synger julesanger for å få godteri i belønning.