Hjelmtegn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hjelmtegn (engelsk crest) er en heraldisk figur eller figursammensetning som er plassert oppe på issen til en hjelm i et våpenskjold.

Hjelmtegn forekommer fra ca 1200-tallet i våpen for personer i hele Europa. Hjelmtegnet er en vanlig del av et våpenskjold for personer og slekter (slektsvåpen). Hjelmtegnet er oftest et sekundært kjennetegn i forhold til skjoldet med sine farger og figurer, som da er våpenets viktigste del. Flere våpen kan imidlertid ha samme skjold og bare skille seg fra hverandre ved at de har forskjellige hjelmtegn. Det finnes også personlige våpen som bare har skjoldmerker. Mange av kirkens folk og kvinner har brukt våpenskjold uten hjelm og hjelmtegn. Skjold for kirkens folk kan ha tillegg utenfor skjold, særlig bispehatt (mitra), korsstav eller hatter med dusker.

Hjelmtegn brukes vanligvis ikke alene som kjennetegn eller dekorasjon, men sammen med våpenets andre hovedelementer. Det regnes som valgfritt om en vil bruke et våpen bare med skjoldet. Hjelmtegn kan også brukes uten skjold og hjelm, som selvstendige kjennetegn, men det er mest vanlig i britisk heraldisk praksis.

I Norges riksvåpen og kommunevåpen brukes ikke hjelm og hjelmtegn. Heller ikke brukes slike elementer i de aller fleste norske, statlige militære og sivile våpenmerker. Kong Olav brukte både det offisielle kongevåpenet og et personlig våpen med hjelmtegn. Forsvarssjefen har brukt våpen med skjold, hjelm og hjelmtegn. I utlandet finnes en del offentlige våpen med hjelm, hjelmtegn og annet utstyr utenfor skjoldene.

Hjelmtegn kan være et par lyreformede horn (såkalte vesselhorn), et par fuglevinger, et halvt (oppstigende eller oppvoksende) dyr eller annet levende vesen, et tre, en menneskelignende allegori (f.eks. Justitia, Spes, Fortuna), en båt, et kors, et sverd og mye annet.

Hjelmtegn avbildes ofte i en mer naturalistisk utforming enn skjoldfigurene som er sterkere stilisert.

Da våpenmerker ble brukt som faktisk krigerutstyr i middelalderen, kan hjelmtegn stort sett bare ha vært brukt ved parader, som oppvisning ved turneringer og lignende. I reelle kamper og krigføring ville plastiske hjelmtegn ha vært upraktisk. Derimot har det forekommet at enkelte figurer og farger har vært malt direkte på hjelmer, slik at de ikke var til hinder for fart og bevegelse.

I Storbritannia er det er utbredt misforståelse at et hjelmtegn og våpenskjold tilhører alle med samme familienavn eller flere mennesker som nedstammer fra samme forfedre. Dette kommer delvis fra viktorianske papirhandlere som markedsførte graverte brevark og delvis til pretensjoner, det vil si ved tilraning av titler eller på folkelig norsk, å snobbe oppover. Uekte «familievåpen» blir fortsatt solgt til godtroende i ‘heraldiske turistbutikker’. Dette kan imidlertid også ses i sammenheng med både engelsk og skotsk praksis når de nasjonale, heraldiske myndighetene fastsetter nye person- og slektsvåpen. Det kan da ses en tendens til at de nye våpnene får innslag av farger (tinkturer) og figurer fra eksisterende og eldre slektsvåpen, selv om det ikke foreligger noe påviselig slektsskap.