Fjell festning
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Under utvikling: Har en godt påbegynt artikkel på brukersiden min som jeg skal legge ut her. Jobber med saken. --Sindre Skrede 18. nov 2007 kl. 22:32 (CET). Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.Koordinater: 60°19′31,2″ N 5°4′54,5″ Ø
Fjell festning (også Batterie Fjell, Festung Sotra, MKB 11./504 Fjell eller Torden Felix) ligger på Sotra i Fjell kommune. Festningsanlegget ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig, og tilhørte den tyske marine Kriegsmarine. Festninganlegget var bygget som et forsvar rundt hovedvåpenet, tre 28,3 cm kanoner plassert i et pansertårn med en maksimal rekkevidde på 50 kilometer - mange hevder fra Fedje i nord til Stolmen i sør, men det er en sannhet med modifikasjoner. Normal rekkevidde den tiden kanonen stod på Fjell var redusert, ca 37 km, på grunn av slitasje og reduksjon i drivladning. Kanonen var opprinnelig en skipskanon fra slagkrysseren «Gneisenau». Arbeidet ble påbegynt i juli/august 1942, og var ferdigstilt i den grad at kanonen kunne prøveskytes første gang allerede 12. juli 1943. Selve nærforsvarsanlegget ble aldri helt ferdigstilt. Festningen ble et viktig forsvarsanlegg for tyskerne, med hovedformål å stenge innseilingen til Bergen. I tillegg til selve kanonen bygget man et stort luftvernbatteri på samme sted, som beskyttet ikke bare selve festningen, men også en av hovedinnflyvningsrutene mot Bergen. Luftforsvaret her var i bruk da allierte fly bombet Bergen. Sammen med store avstandsmålere plassert på festningen, hadde man tre radarer - alle sammen det beste man klarte å produsere med tysk teknologi, dog viste de seg ofte for unøyaktige for ildleding, og lette å jamme ved hjelp av aluminiumsfolie. På Fjell hadde man også automatiske ildledersystemer, hvor et mål kunne følges på radar, og luftvernkanonene stilte seg automatisk inn etter dette.
Nærforsvarsanleggene bestod av maskingeværer, bombekastere, flammekastere, anti-panserkanoner - og fremfor alt: miner. Det var plassert i et sinnrikt system av bunkere, løpegraver og underjordiske tunneler og store minefelt. Nærforsvarsanleggene var først betjent av bakketropper fra Luftwaffe, men i 1944 ble disse avløst av hæren. Går en nærmere i detalj, styrte også de forskjellige forsvarsgrenene forskjellige deler av anlegget - Luftwaffe hadde for eksempel en tid ansvaret for kun luftvernet, mens marinen senere overtok dette ansvaret selv.
Anlegget ble bygget ved hjelp av slavearbeidere, krigsfanger, fra forskjellige deler av Europa, men også norske entreprenører deltok. Flere norske arbeidere deltok også frivillig på anleggget, for arbeidet var godt betalt. Etterretningskart sendt over til de alliertes hovedkvarterer i Storbritannia, viser at enkelte av disse må ha drevet spionasje på høyt plan - kartene er svært nøyaktig tegnet, og må være laget av eller ved hjelp av noen med tilgang til anlegget over lang tid.[1]
Etter krigen overtok det norske forsvaret anlegget, og drev det videre som et regulært kystfort frem til kanonen ble fjernet på slutten av 1960-tallet. Nærforsvarsanlegget ble ikke betjent i samme skala som før, og minefeltene ble fjernet. Likevel døde en bonde fra Fjell i 1953 da han gikk på en mine. Også under krigen var det ulykker i minefeltene rundt festningen.
Etter at kanonen ble fjernet i 1968, sammen med resten av nærforsvarsvåpnene, fortsatte sjøforsvaret å drifte området som en kystradarstasjon frem til 2005. I dag er området åpent for allminnelig ferdsel, og deler av tunnelanlegget er åpnet og lagt til rette for museum. Kanonbrønnen, som før var et gapende hull i terrenget, har blitt bygget over. Lenge hadde Sotra og Øygarden Forsvarsforening hatt ansvaret for vedlikehold av tunnelanlegget, men dette er nå overtatt, sammen med resten av området, av «Stiftelsen Fjell festning». Stiftelsen består av representater fra Hordaland fylkeskommune, Fjell kommune og Sotra og Øygarden Forsvarsforening, i tillegg til innleide lokale krefter som skal hjelpe til i utvikling og drift av området. Fjell festning skal muligens åpnes som regulært museum en gang i fremtiden, og det har vært lansert mange planer for utnyttelse av bygningsmasse og friluftsarealer, så som kunstmuseum, vognutstilling etc. Nærforsvarsanlegget er i dag for det meste overgrodd, og blir i liten grad vedlikeholdt eller holdt fritt for vegetasjon.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Slagkrysseren «Gneisenau» ble, sammen med sitt søsterskip «Scharnhorst», bygget med tre kanontårn hvori hvert var plassert tre 28,3 cm kanoner, betegnet 28 cm Schnell-Lade-Kanone, Constructionsjahr 1934, forkortet 28 cm SK C/34. (Tysk: 28 cm Hurtigskytende kanon, konstruksjonsår 1934.) Kanonene kunne stilles individuelt i høyderetning, mens sideretting var avhengig av selve kanontårnet. Tårnet ble dreiet ved hjelp av elektriske motorer, men kunne i nødsfall dreies for hånd ved hjelp av spill med store utvekslinger. Kanonløpene kunne avfyres ett for ett, eller samtidig. Ved samtidig avfyring, var det lagt inn en kort forsinkelse mellom hvert skudd, på grunn av den voldsomme rekylen, og muligens også for å forhindre at granatene kolliderte i luften. «Gneisenau» og «Scharnhorst» ble sjøsatt i 1936, og opererte sammen frem til 1942, da «Gneisenau» ble sterkt skadet i et alliert flyangrep mens det lå til havn i Kiel. Skadene var så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste. Våpen og utstyr ble demontert, og fordelt på andre skip og til fort. Hovedbestykningen, de tre pansertårnene, ble plassert på landfort: Fjell festning, Austrått fort, mens det siste tårnet, A-tårnet, ble plassert ved Hoek van Holland i Nederland.
Tårnet Bruno (B), ble bestemt plassert i Bergensområdet, for å beskytte innseilingen mot Bergen. Opprinnelige planer viser at de tyske styresmaktene planla å anlegge festningen rundt selve Liatårnet på Sotra, med kanonbatteriet midt oppå fjellet - men man regnet med at det ville ta for lang tid å konstruere en vei opp til det 341 meter høye og bratte fjellet. Kanonen burde plasseres så høyt som mulig for å skaffe god rekkevidde og ikke minst fri horisont, slik at man kunne skyte i hvilken som helst retning. Liatårnet ligger høyt og fritt ved innseilingen til Bergen, og hadde kanonen blitt plassert her, kunne man også skutt direkte ned mot innseilende skip til Bergen havn. Da det var viktig å få kanonen på plass så fort som mulig, ble løsningen å plassere kanonen på en lavere, men på mange måter bedre plass enn det Liatårnet utgjorde.
Flaten kanonen ble plassert på ligger på ca 160 meter over havet, like over bygden Fjell. «Fjedlafjedle'» som det blir kalt lokalt, ligger bratt opp bak fra selve Fjell gard. Lokalbefolkningen hadde torvmyrer, beiteland og slåttemark, og det var også stølsdrift her oppe. Bilder fra krigen viser at lokalbefolkningen hentet torv i myrene, selv om området var besatt av tyskerne. I dag ligger rester av gamle torvhus like ved bunkere i området. Plasseringen såpass høyt og fritt skaffet kanonen god rekkevidde, og i tillegg slapp en de store problemene med adkomst. Plasseringen gav fremdeles fri horisont mot havet, og kunne samtidig skyte mot skip i innseilingen mot Bergen både fra nord og sør. Selve kanonen var plassert på en liten høyde, 177 meter over havet, og totalt «disponerte» tyskerne et område på 750 mål.
[rediger] Forarbeid
Et enormt arbeid ble igangsatt våren 1942 for å få kanonen og de tilhørende forsvarsverkene på plass så raskt som mulig. Én ting var å få kanonløpene og pansertårnet til Bergen fra Kiel, men en måtte også frakte tre 110 tonn tunge kanoner fra Bergen og opp til «Fjellsfjedle'» - på en øy utenfor Bergen hvor veiene, om de eksisterte, var gruslagte kjerreveier som hadde ligget der i uminnelig tid. Veiene var absolutt ikke i stand til å tåle belastningen av de tunge kanonene; nye veier var påkrevet. Organisation Todt ble gitt oppdraget med å konstruere og bygge festningen og kanonfundamentet, og fant etter hvert ut at ved å bygge en kai som kunne tåle de tunge kanonene på Tellnes i Fjell kommune, og derfra bygge en vei opp langs Bjørkedalen, kunne en frakte kanonløpene til sitt bestemmelsessted. Tellnes har en naturlig dyptvannskai, og stedet ble derfor valgt som utgangspunkt for kanonenes ferd mot platået over Fjell gard, som den gang var kommunesentrum.
Det går mange historier om veien som ble bygget opp fra Tellnes. Enkelte hevder at veien ble bygget på tre uker, men dette er nok en overdrivelse. At veien ble bygget på svært kort tid er i alle fall sant, og kilder heller mer mot tre måneder som en realistisk byggetid. Veien er ca 10 kilometer lang, og gikk fra Tellnes, og opp til det som i dag er riksvei 555. Antagelig har den her fulgt den tidligere bygdeveien, og deretter brutt av mot øst og inn til Bjørkedalen like etter Kongsåsen, en kolle på 95 meters høyde. Veien gikk her oppover langs Bjørkedalen, med ganske jevn stigning opp mot Gyravatnet, langs Gyravatnet og deretter opp til Buskvatnet, som senere gav navn til et flakbatteri på haugene rundt. Veien ble bygget helt fram til kanonbrønnen; arbeidet med brønnen ble startet om lag samtidig som veien ble påbegynt.
Veien ble i hovedsak bygget med organisasjon Todt som entreprenør, men med krigsfanger som arbeidere. Igjen går det historier om fanger som ble henrettet og brukt som fyllmasse i veifundamentet, men dette er ikke bekreftet og må sees på som rykter og svertehistorier. Imidlertid er det en kjensgjerning at 25 fanger mistet livet i løpet av byggeperioden, enten som følge av forfrysninger, utmattelse eller ved henrettelse - men hvorvidt dette tallet er høyt eller lavt i forhold til de virkelige verdiene, vet man ikke med sikkerhet i dag.
Veien ble bygget meget solid for å tåle påkjenningen av de tre tunge kanonene, men også belastningen fra lang tids anleggsarbeider med tunge kjøretøyer den tid festningen skulle bygges. Veien ble flere steder murt opp med tørrmurer, men også anlagt som ren fylling hvor terrenget var for ulendt til å takle steinmur. Andre steder hvor slike veier ble bygget, fundamenterte Organisation Todt ofte med treverk - det var raskere enn stein og steinfyllinger. Antagelig har en også spart tid på å fylle ut i stedet for å mure opp, og veien har overlevd frem til i dag med minimalt vedlikehold, selv om den nå bærer preg av sin alder. Bilder av anleggsarbeidet viser at det var skinnegang på veien, antagelig kun for mindre steintraller og tipper, som ble brukt til fylling og transport av stein. I dag er veien asfaltert, mens den var gruslagt under krigen.
Disse ble holdt på plass av wire, som kunne kappes raskt dersom det ble behov for å sperre veien for kjøretøy.
]]Helt nede mot det som i dag er riksveien ligger det en stridsvognsperre. Denne består av åtte store steinblokker, plassert oppå et fundament av betong. Steinene ble originalt holdt på plass av tykke wire, som kunne kappes om det ble behov for det. Steinene ville da falle ned på veien, og effektivt sperre denne for kjøretøyer av hvilket som helst slag. I sør ligger det en bratt kolle, som ikke kan forseres av kjøretøyer, mens det i nord ligger en myr, som heller ikke er farbar for kjøretøyer. Myren er i dag plantet ned med sitkagran, men myren var åpen den tiden den tyske okkupasjonsmakten regjerte i landet.
Samtidig med at kanonene skulle på plass i tårnet sitt, begynte man å planlegge og bygge ut et omfattende nærforsvars- og luftforsvarsanlegg. Dette bestod av flere titalls maskingeværstillinger, flammekasterstillinger, observasjonsposter, bombekasterstillinger og større bunkere. Bunkerne inkluderte sanitetsbunkere, rene boligbunkere, kombinerte bolig/flakbunkere, kommandobunkere. Alt sammen forbundet med et nettverk av 2-3 meter dype løpegraver. Disse var dekket av trelemmer og/eller kamuflasjenetting, for å hindre observasjon fra luften. Luftforsvarsanlegget ble i hovedsak plassert sør for selve kanonstillingen, dog var det en del flak (flak, fra tysk: Flugabwehrkanone.) også øst og nord for kommandobunkeren og kanonen. I tillegg var det en del flak-kanoner på treplattinger, som i dag er råtnet bort. Dette gjør det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor disse har stått, og ikke minst om de i det hele tatt eksisterte annet enn på papiret. Byggepapirer kan ha gått tapt, og kart som er tegnet, kan også inneholde planlagte stillinger.
Sammen med dette digre forsvarsanlegget, som skulle beskytte kanonen mot å bli overtatt, la man ut enorme minefelt, og strakk mange kilometer piggtråd i flere rekker rundt hele anlegget. Minefeltene førte også til en del ulykker, og i alle fall to sivile har blitt drept som følge av minesprengninger. En bygget også tre radarstilinger; én for Funkmessortungsgerät (Radar für Seeartillerie) 214 «Würzburg-Riese», en for en forminsket versjon av Würzburg-Riese, og en tredje stilling for Freya-Gerät.
I tillegg til alle disse overjordiske installasjonene, begynte man byggingen av et stort tunnelkompleks, med plass til flere hundre mann. Dette var bygget i tilknytning til kanonen og kommandobunkeren, samt et par mindre bunkere, så som en R633. Inne i fjellet hadde man både messe, kjøkken, soverom, ammunisjonslager og et påbegynt sanitetskompleks. I tillegg fantes der et generatorrom, med store generatorer som kunne forsyne anlegget med strøm dersom hovedforsyningen skulle forsvinne. To av disse generatorene står fremdeles, selv om én ikke stod her originalt, men er hentet fra et annet anlegg i Hordaland.
[rediger] Kanonen
Ettersom arbeidet med veien ble ferdig, og kanonbrønnen var ferdigstøpt, begynte arbeidet med å transportere kanonen, kanontårnet og ikke minst den store kranen som skulle løfte delene på plass ned i kanonbrønnen. De tre kanonløpene med vugge veide hver 72 tonn, og tilsammen veide hele kanonbatteriet med pansertårn og det hele opp mot 1000 tonn. Det ble, innlysende nok, holdt på plass av egen vekt i kanobrønnen, og hvilte på enorme kulelagre.
Pansringen bestod av nikkelkromstål (panserstål), og var 600-700 mm tykk i fremre del av tårnet, med sidepanser på 250 mm. Andre kilder oppgir panseret til å ha vært 358 mm i front, og 190,5 mm som sidepanser[2]. Sistnevnte tall virker mer realistiske, men pansringen ble oppgradert etter at kanonen ble plassert på Fjell, og det ekstra panseret ble montert rundt den 9. juni 1943. Riktige tall for tiden kanonen stod på Fjell blir dermed 70 cm / 25 cm. Fremdeles ligger rester av panseret igjen like ved den tidligere kanonbrønnen.
En annen detalj som ble fjernet fra kanonen, var kanontårnets innebyggede avstandsmåler. Denne kan identifiseres fra utsiden ved to utstikkende «ører» på hver side av kanontårnet. Denne avstandsmåleren var ment som en nødløsning for kanonmannskapet dersom hovedsiktet på Scharnhorst falt ut, og er en løsning en ser igjen på mange krigsskip fra denne tiden. Da kanonen stod på land var det ikke lenger nødvendig med en slik avstandsmåler, og sikteanretningen ble dermed fjernet.
[rediger] Tekniske data
Batteriet stakk 17 meter rett ned i jorden. Siden dette originalt var B-tårnet fra «Gneisenau», var Bruno (B) høyere enn A-tårnet (som ble plassert på Austrått). På tyske skip benevnes kanoner, sett forfra, A-B-C-D og så videre, selv om kanontårnet skulle være plassert akterut. Andre nasjoner benytter ofte A-B-C forut, mens de akter benevnes X-Y-Z. B-tårnet er dermed tårn nummer to forfra, og lå høyere enn A-tårnet for å kunne rotere fritt og skyte over dette. Kanonløpene var 17 meter lange - noen nevner 15,42 meter - men tårnets totale lengde var i alle fall 21,72 meter.
Spesifikasjoner for selve kanonene, samt kanontårnet (panserverdiene er medregnet ekstra panser montert i ettertid):
| Kanonen | 28 cm Schnell-Lade-Kanone, Constructionsjahr 1934 («28 cm Hurtigskytende kanon konstruksjonsår 1934») |
|---|---|
| Tiltenkt bruk | På slagkryssere, Gneisenau og Scharnhorst |
| Konstruktør | Krupp |
| Design ferdigstilt | 1934 |
| Ferdigbygget | 1938 |
| Kaliber | 28,3 cm (283 mm) |
| Lengde på løp | 17 m (enkelte kilder oppgir 15,42 m) |
| Riflelengde
(antall meter av løpet som var riflet) |
11,725 m (11725 mm) |
| Vekt (kun rør, men med kilemekanisme) | 53 500 kg (53,5 tonn) |
| Vekt (inkludert krybbe) | 72 000 kg (72 tonn) |
| Maks elevasjon | 40° |
| Minimum elevasjon | ÷8° |
| Rekkevidde (med maksimum drivladning) | 55 000 m (55 km) |
| Pansertårnet | Drehscheibenlafette, Constructionsjahr 1934 («Dreieskivelavett, konstruert 1934») |
| Vekt (omtrentlig) | 1000 tonn (med plattformer, kulelager osv.) |
| Høyde (medregnet plattformer under bakkenivå) | 17 meter |
| Tårnets totale lengde | 21,72 m |
| Avstand mellom kanonløp | 1,76 m |
| Pansring, foran og topp | 70 cm (700 mm) |
| Pansring, side | 25 cm (250 mm) |
| Omdreiningshastighet (motor) | 8° per sekund |
| Elevasjonshastighet (motor) | 7,2° per sekund |
Kanontårnet kunne dreies fritt 360°, og kanonløpene kunne stilles i høyderetning fra ÷8° til +40°. Kanonens rekkevidde er i enkelte kilder oppgitt til 50 000 meter, men dette er med maksimal drivladning krutt, som ikke ble brukt den tiden kanonen stod på Fjell. Dette kan ha flere grunner: For det første knuste så og si alle vindusruter på Fjell gard da kanonen ble prøveskutt første gang den 12. juli 1943. Mindre solide uthus falt sammen, og diverse andre skader oppstod. Dette har nok ført til at de kommanderende offiserene fikk drivladningen redusert ved øvelsesskyting, men i en kampsituasjon hadde man nok brydd seg lite om vindusruter og knust porselen. For det andre var nok kanonen slitt da en stod på Fjell. Det er viktig å merke seg at kanoner som dette skjøt ut sin granat ved hjelp av en kardus. I denne beholderen ble fylt den mengde eksplosiver som skulle til for å drive granaten over den avstanden man trengte. Granatene var altså ikke en slags patron med egen, «innebygget» drivladning.
Kanonen ble som sagt prøveskutt første gang den 12. juli 1943: I tyske rapporter står det å lese at en skjøt tre granater med hvert rør, altså til sammen ni skudd. Alt later til å ha gått etter planen.
Det tilsvarende kanontårnet på Austrått fort har en oppgitt rekkevidde på 42 600 meter. Mer nøkterne tall for Fjell Festning sier 37-38 000 meter, som stemmer bra med at drivladningen var redusert; Andre faktorer enn drivladning som kan ha betydning for rekkevidden, var at granatene tok med seg så mye som et halvt kilo metall fra innsiden av kanonløpet i det de ble skutt ut. Dermed ble de raskt ekspanderende avgassene fra drivladningen, som gir en granat fart, ikke fullt utnyttet - og altså sank den effektive rekkevidden. Blant noen er det hevdet at granatene ble produsert med en ørliten økning i diameter for hver granat, slik at denne forskjellen i kanonrørets diameter ble utlignet. Granatene måtte i så tilfelle ha blitt lagret i bestemt rekkefølge og nøye merket, men det er ikke indikasjoner på at et slikt system fantes på Fjell. Det er derfor nærliggende å tro at granatene var av samme diameter, alle sammen.
Hvert kanonrør kunne levere 3 granater i minuttet. Granatene ble hydraulisk ladet i løpet, og de ble heist opp i kanontårnet via en mekanisk heis. Kanonløpene kunne lades uansett hvilken horisontal vinkel kanontårnet var vridd i, men kanonløpene måtte ha 2° elevasjon under lading. Kanonløpene var helt uavhengige av hverandre når det gjaldt elevasjon - det vil si at man ikke måtte bruke alle tre løpene på en gang, men kunne skyte med f.eks. bare ett løp. Man kunne også avfyre alle løpene samtidig, selv om det her var lagt inn en kort forsinkelse; Dette var mest sannsynlig for å dempe den enorme rekylen fra avfyringen, men hindret samtidig granatene i å kollidere i luften. Utgangshastigheten var rundt 900-1000 meter per sekund, avhengig av granattypen og drivladningen. Granatene som ble skutt ut veide 315-330 kilo. Den maksimale drivladningen var på 115 kg krutt, men kunne altså reduseres. En kan her legge til at forventet levetid til hvert løp var 300 avfyringer - altså regnet man med at kanonløpet var utslitt etter at 300 granater hadde passert gjennom det.
Det fantes tre typer granater, to typer sprenggranater og én type pansergranater. Sprenggranatene var 315 kilo tunge, og fylt med sprengstoff, og hadde utløser enten i tuppen (benevnt HE L/4,5) eller i bunnen (benevnt HE L/4,4). Dette betød at granaten enten eksploderte umiddelbart ved anslag, eller like etter anslag. Pansergranatene veide 330 kilo, og hadde en sterk panserbrytende enhet, spiss, som var designet for å slå gjennom skipssider og panser generelt. Pansergranatene ble benevnt APC L/4,4.
Se tabellen under for spesifikasjoner for de forskjellige granattypene[3].
| Hva | HE L/4,4 (HochEksplosiv, bunnutløser) | HE L/4,5 (HochEksplosiv, tupputløser) | APC L/4,4 (Pansergranat) |
|---|---|---|---|
| Vekt | 315 kg | 315 kg | 330 kg |
| Sprenglegeme | 16 kg | 21,8 kg | 7,84 kg |
| Lengde | 124,5 cm | 127,3 cm | 124,5 cm |
[rediger] Transport og montering
Det finnes mange bilder fra støpingen av kanonens fundament. Kanonbrønnen er ikke, slik mange i dag tror, et hull som er skutt rett ned i fjellet, men ble gravd ut som en grøft, «dagbrudd», fra fjellanleggets hovedinngang og frem til kanonbrønnen. Her var det en naturlig høyde, som ble utnyttet for å få kanonen opp til omtrent 170 meter over havet. «Grøften» som var gravd ut ble så støpt over, og dannet med det en tunnelgang frem til kanonbrønnens begynnelse. Brønnens sider ble så støpt, og masse fylt rundt etter hvert, slik at man hevet kanonen over den naturlige forhøyningen i terrenget. I dag kan man fremdeles se det støpte taket på denne «grøften», om man ser etter på sørsiden av den uoriginale, asfalterte veien opp til kanonbrønnen.
Veien fra Tellnes kai til kanonbrønnen på toppen av «Fjedla-fjedlet» var ikke lang i kilometer, men transporten av de tunge kanonløpene ble likevel litt av et mareritt for tyskerne. Veien var anlagt for å unngå de bratteste stigningene, og man koblet sammen tre store halvbeltebiler, sannsynligvis SdKfz 8 eller SdKfz 9, for å få kanonløpene opp. Til sammen hadde bilene en motorstyrke på rundt 3-400 hk. Selve kanonløpene var plassert på spesialbyggede traller. På tross av dette måtte man på enkelte av de bratteste partiene slå store trepåler ned på siden av veien, og ta i bruk store vinsjer for å hjelpe til med å trekke kanonløpene oppover. I en av de bratteste bakkene på vei opp, gikk motoren på to av halvbeltebilene i stykker. Da det viste seg umulig å få tak i reservedeler raskt nok, ble bilene løsnet fra slepet, og enkelt og greit dyttet ned en skråning, hvor de fant hvile i et nærliggende vann. Det hastet med å få kanonen på plass, og en hadde ikke tid til å få tak i verken nye deler eller nye biler. Bilene ligger i vannet den dag i dag.
Dagen da kanonens stålfundamenter og kulelagre ble heist ned i kanonbrønnen, var det ikke bare høytstående tyske offiserer på besøk - bilder viser også høyerestående japanske offiserer som tyskernes gjester. Kranen som måtte til for å heise disse delene på plass, og også de tunge kanonløpene, var opprinnelig en kran fra Bergen havn. Kranen var blitt demontert, og fraktet ut til Sotra sjøveien, og ankom altså før selve kanonløpene. Den ble montert over kanonbrønnen, og heiste herfra de enorme kulelagrene og de forskjellige plattformene som skilte selve tårnet fra bakkenivå i tunnelene ned på plass.
[rediger] Sensorer
Rekkevidde, tunge granater og et tykt panser var dog ikke alt. Granatene måtte treffe målet, dersom de skulle gjøre skade. Tyskerne bygget ut «hele Sotra» til en stor lytte- og peilestasjon, ikke bare for Fjell Festning, men i tilfeller hvor man ikke kunne se målet fra Fjell, var det mulig å benytte eksterne sensorer fra mindre kystavdelinger. På Fjell var det bygget en S446-bunker, en stor kommandobunker i to etasjer, hvor hovedskytset ble dirigert fra. På bunkeren var det plassert en stor retnings- og avstandsmåler, hvor en optisk peilet seg inn på målet og fikk avstanden ved hjelp av et speilsystem. Retningen kunne enkelt leses av på en gradskive.
Det er verdt å merke seg at kanontårnet, den tid det var plassert på Gneisenau, var utstyrt med en egen avstandsmåler. Utenpå kan denne identifiseres på bilder ved at det er to utstående «vinger» bak på kanontårnet. Avstandsmåleren ble fjernet da kanonen kom til Fjell.
Scharnhorst er, om enn omdiskutert, det skipet som på lengst avstand har truffet et annet sjømål, nemlig hangarskipet HMS Glorious.[4][5] Dette med samme type kanoner som er omtalt i denne artikkelen. Kanoner plassert på land har derimot den fordelen at de ikke beveger seg; de girer ikke fra side til side eller blir kastet opp og ned på et sjøherjet skipsdekk. I tillegg kunne en her hente inn måldata fra andre steder lengre borte - dette gjaldt både andre optiske peilestasjoner, men også radarer. Selv om de tyske radarene aldri ble gode, og spesielt opplevde store forstyrrelser og feil under skyting, hadde en muligheten til å skyte ved hjelp av data hentet inn fra radar.
[rediger] Torden Felix - forsvaret av kanonen
Ofte deler en opp anlegget i flere forskjellige deler ved beskrivelse av Fjell festning: nærforsvarsanlegget, flakbatteriet og tunnelanlegget. Tunnelanlegget forbinder kanonen med kommandobunkeren, og huser i tillegg diverse mannskapsbrakker og lignende. Nærforsvaret er maskingeværstillinger, flammekastere, bombekastere og diverse større bunkere, mens flakbatteriet er antiluftskytset. Anlegget bygget for forsvar av kanonen fikk navnet «Torden Felix».
Store mengder bunkere, løpeganger og våpen skulle på plass for å beskytte denne viktige kanonstillingen like over Fjell mot å bli inntatt og satt ut av funksjon. Fra tysk side ventet man seg en ilandstigning på Sotra kombinert med fallskjermtropper som skulle lande på en av de åpne slettene på øyen. Selv om Sotra er svært «skrå» grunnet landhevingen etter istiden, er området hvor Fjell festning ligger forholdsvis flatt. Store deler av dette området ble minelagt, og piggtrådgjerdene gikk rundt området, ofte tre- og firedobbelt både i høyde og bredde.
Minefeltene var nøye merket, og kartene var nøyaktig oppmålt etter diverse fastpunkter, slik at man lett skulle kunne grave opp igjen minene. Under krigen ble en hund og eieren drept da hunden gikk på en mine i et minefelt. Antagelig har hunden dradd eieren med seg inn på farlig område. Etter krigen ble minefeltene gravd opp - til dels med tyske tidligere soldater og offiserer som arbeidskraft, en praksis som norske myndigheter siden har fått kritikk for. Selv om arbeidet ble gjort grundig, ble en lokal innbygger drept i 1953, da han gikk etter kyrne sine i området. Dette førte til nok en mineryddingsoperasjon, og man regner området som fritt for miner i dag. Eksplosivryddingen har dog foregått i rykk og napp siden den tid. Senest i 2004 ble det funnet 20 mm luftverngranater i et nærliggende vann, og minedykkere fra Haakonsvern ble tilkalt og uskadeliggjorde ammunisjonen.
Sammen med minefelt og piggtrådsperringer, som var de ytterste defensjonslinjene, var de ytre maskingevær- og bombekasterstillingene det som skulle hindre infanteri i å komme innenfor festningens ytterste grenser. I tillegg til dette, fantes der mange flammekasterstillinger, samt PaK-stillinger (PaK, tysk: Panzerabwher-Kanone: «anti-panserkanon»). De store luftvernbatteriene skulle hindre en eventuell angriper i å bombe festingen, og forhåpentligvis skyte ned eventuelle allierte fly med fallskjermsoldater. Alle de viktigste og største bunkerne hadde stillinger for maskingevær på taket, og alle regelbau-bunkere hadde skyteskår rettet ut mot inngangen. Disse skårene, kombinert med en enkel gitterdør, ville gjøre det svært vanskelig å innta en bunker. En angriper måtte først komme seg gjennom en låst gitterdør, hvor man hele tiden ville bli beskutt om man prøvde seg. Om man kom seg forbi denne hindringen, måtte man gjennom to sett låste panserdører, før man endelig kom inn til bunkerens første rom - sannsynligvis måtte man kjempe seg vei fra rom til rom inntil bunkeren var tømt for folk, eller soldatene overgav seg.
Tunnelanlegget hadde flere innvendige skyteskår. Tunnelene var lagt opp slik at en skytter fikk fri sikt langs tunnelgangen, mens en angriper ville få store problemer med å treffe forsvareren, fordi denne ville sitte bak et smalt skyteskår. Før man kom inn i fjellanlegget, måtte man dog ha kjempet seg forbi alle de ytre defensjonspostene, de indre, større bunkerne, og ikke minst tunnelåpningenes eget forsvarssystem. Dette bestod av maskingeværer, solide panserdører og anti-stridsvogn- (anti-panser) kanoner. Disse skjøt gjennom svært små sprekker i tykk armert betong eller panserstål. I tillegg fantes der en stor flammekaster som beskyttet hovedinngangen til tunnelanlegget.
[rediger] Tunnelene
Det finnes flere separate tunnelanlegg på Fjell festning.
Hovedtunnelene forbant kommandoposten med flere av de viktige elementene på området; først og fremst trippelkanonen med tilhørende, mindre, ammunisjonslagre, samt strømforsyning. Inne i fjellet, i samme tunnelkompleks, fantes også forlegninger for flere hundre mann. I tillegg var her kjøkken, sentralfyr, vaskeri, dusj, badstu og flere lagerrom. En påbegynt tunnel var også tenkt innredet som lasarett. Denne tunnelen ble aldri ferdigstilt, og raste muligens delvis sammen under første prøveskyting av kanonen 12. juli 1943. Det har lenge blitt hevdet og fortalt at 5 tyske soldater ble drept da en støttevegg raste over dem inne i denne tunnelen, og arbeidet der ikke ble gjenopptatt etter dette; I tyske arkiver og rapporter etter prøveskytingen finnes det overhodet ikke noen beskrivelser av en slik hendelse, som garantert hadde blitt rapportert og meldt. På kirkegårder hvor tyske soldater som omkom i Bergensområdet ble gravlagt, finnes det heller ikke graver over tyske soldater som døde 12. juli 1943.
Blant andre tunnelanlegg finner vi stort sett ammunisjonslagere: «Hesteskoen», som den kalles, er et hesteskoformet tunnelanlegg, hvor det ble lagret ammunisjon først og fremst til hovedskytset. «Hesteskoen» ligger like ved Buskvatnet, et stykke øst for hovedinngangen til hovedtunnelene. Den ferdige delen av dette anlegget er ca 300 meter pluss tilhørende ammunisjonsrom. Dette tunnelkomplekset var sannsynligvis under utvidelse ved krigens slutt: en nylig gjenoppdaget del, som går parallellt med den ferdige tunnelen er ikke ferdigstilt, og var antagelig ment som en utvidelse av lagerkapasiteten for ammunisjon. Disse gjenoppdagede tunnelene har ikke hatt lys og er ikke ferdigstøpt.
To andre, mindre, tunneler finnes også: dette har også vært ammunisjonslagre sprengt inn i fjellet. En siste tunnel ligger i dag kun som en råtunnel sprengt i fjellet, og går tvers gjennom en haug. Hvilket formål denne skal ha hatt, er usikkert.
Det har blitt hevdet at det finnes tre kilometer med ganger og tunneler på Fjell festning: noe offisielt mål finnes ikke, og tallet er antagelig litt høyt.
[rediger] Luftforsvaret
Fjell festning hadde et stort antall luftvernkanoner. Disse var konsentrert i grupper rundt på anlegget. De største og tyngste antiluftskytskanonene var plassert i betongsirkler. Nøyaktig antall flak-kanoner er vanskelig å anslå, i og med at dette forandret seg gjennom hele krigen, og tall kan være hentet fra uferdigstilte planer og lignende. I tillegg delte man strengt inn i hvilke våpen hæren, luftvåpenet og marinen skulle betjene. Luftvernet var i første omgang tilknyttet luftforsvaret, mens hæren senere overtok ansvaret for disse stillingene.
I tillegg til faste installasjoner med bunkere og flak-stillinger i betong, bygget man flere steder treplattformer for lettere flak-stillinger. Anlegget måtte være godt beskyttet mot bombeangrep, som var den angrepsformen man ventet seg mot Fjell festning. Et flyraid etterfulgt av fallskjermtropper var den mest sannsynlige angrepsformen, og området ble sådd med luftverninstallasjoner, piggtrådgjerder og minefelt. Store mengder maskingeværstillinger dekket til sammen hele området, sammen med flammekastere og anti-stridsvognkanoner (PaK, Panzerabwehr Kanone). Først og fremst gjaldt det å hindre en fiende å i det hele tatt få sjansen til å bombe festningen - løsningen ble et enormt antiluftskyts.
[rediger] Batterie Buskvatn
Luftforsvaret var samlet under fellesnavnet «Batterie Buskvatn». Buskvatn er et lite vann som ligger inne på festningsområdet. Det er viktig å huske på at de forskjellige installasjonene på anlegget ble bestyrt og bemannet av forskjellige forsvarsgrener. Luftvernet ble den første tiden drevet og administrert av Luftwaffe, mens marinen, som hadde ansvaret for hovedskytset, senere overtok dette ansvaret.
Luftforsvaret på Fjell festning bestod av svært mange kanoner, både lette og tyngre kaliber. Grunnen til at det var så mange, er at festningen lå rimelig ensomt til på Sotra. Den var i fremste rekke for et angrep fra luften, og kunne ikke regne med støtte fra andre luftvernbatterier. Det kunne en for eksempel i Bergen, hvor flere batterier kunne skyte mot det samme luftmålet.
[rediger] Nærforsvaret
Nærforsvaret var bygget opp av flere ringer av ytre og indre vern. Først og fremst bestod dette av mange forskjellige Ringstande - ringformede stillinger med plass til maskingeværer, flammekastere eller overvåkningsutstyr. Hver bunker (ikke ringstand) hadde som oftest skyteskår til beskyttelse av inngangen, samt en ringstand på toppen med plass til et maskingevær. Disse bunkerstillingene inngikk derimot ikke i det primære nærforsvaret.
Rs 58 (Rs er forkortelse for Ringstand), var en liten bunker med inngang, beskyttelsesrom og en ringformet stilling med plass til et maskingevær, en middels tung flammekaster eller observasjonsutstyr. Denne typen bunker er brukt nær sagt overalt hvor tyskerne hadde stillinger under andre verdenskrig, og Fjell festning er intet unntak. Disse stillingene er spredt rundt på anlegget, men i nøye inndelte områder, kalt støttepunkt. Som oftest lå disse bunkerne i en formasjon på tre og tre, gjerne rundt eller i nærheten av en bombekasterstilling. Bombekasterstillingene lå ofte litt tilbaketrukket fra den ytterste linjen, og gjerne senket i terrenget, slik at det var umulig for en angriper å skyte direkte på disse. Bombekasterstillingene var av en type benevt Rs61a, også kjent som Bauform 206.
Disse mindre maskingeværstillingene lå i hovedsak dekket av en anti-panserkanon, slik at eventuelle stridsvogner kunne uskadeliggjøres. Anti-panserkanonene var stort sett mobile, og var plassert i en såkalt "PaK-garasje", hvorfra de kunne trekkes frem til en på forhånd klargjort stilling.
[rediger] Krigsfangene og fangeleirene
Fjell festning ble i hovedsak bygget ved hjelp av krigsfanger brukt som slavearbeidere for Organisasjon Todt. Ved begynnelsen av anleggsarbeidet ble det anlagt en provisorisk fangeleir i Horebotn (fra Orebotn, Or (treslag)) ved Krossleitet på Sotra. Denne fangeleiren var særdeles dårlig bygget, men ble opprettholdt i vel et år. I dag finnes kun rester etter pålene brakkene stod på, samt en demning som samlet opp vann fra en bekk som renner forbi området. Vannet som ble samlet opp her ble sannsynligvis brukt til drikkevann.
[rediger] Steinknuseverket
Like nord for Kongsåsen, innenfor stridsvognsperrene, anla Organisasjon Todt et steinknuseverk. Dette verket skulle knuse utsprengt stein til grus, som igjen skulle brukes i støpingen av bunkere og ellers andre elementer i betong. Det var krigsfangene som jobbet også her. I begynnelsen produserte steinknuseverket også stein til veifylling og veier.
Steinknuseverket har en sandsilo med tre adskilte rom. Om dette er fordi en kunne produsere tre forskjellige kvaliteter/størrelser av grus, vites ikke, men det kan bare være en inndeling for å lettere kunne ta ut korrekt mengde sand og å styrke selve konstruksjonen av siloen.
[rediger] «Russerstien»
En sti fra Fjell gard og opp til platået hvor festningen ligger, ble kalt «russerstien». Det var ganske sikkert mange russiske krigsfanger som ble utnyttet og brukt som billig arbeidskraft på anlegget, men det fantes nok også andre nasjonaliteter blant de mange krigsfangene. Samlenavnet «russerne» ble likevel brukt av de lokale innbyggerne.
Denne stien opp var veien hvor hovedmengden av krigsfangene gikk hver dag for å arbeide på anlegget. Stien gikk fra fangeleiren ved Sjursbotnen, et stykke nordover før den svingte opp over bøene og oppover langs bergveggen mot fjellplatået. Mange historier går om denne stien, og hvilket slit fangene måtte gjennom for å komme seg opp den bratte stien. Fangene fikk lite og dårlig mat - flere lokale gav fangene små matpakker når de gikk forbi: det gjaldt å håpe på at de tyske vaktene ikke så det. Enkelte tyske vaktsoldater overså dette totalt, med vilje, mens andre kunne ta hardt på det: de lokale fikk kjeft og raseriet kunne lett gå ut over fangen som tok i mot mat. Øyenvitner forteller om fanger som falt om av utmattelse, og som ble sparket og slått til de reiste seg igjen. [6]
En historie går ut på at fangene måtte ta med seg sementsekker som stod klar og oppstablet ved foten av fjellet, og bære dem på ryggen opp til festningen. Etter sigende skal det også ligge sementsekker igjen langs stien «etter de stakkarne som ikke klarte turen». Dette finnes det ikke noe bevis for, og det virker usannsynlig at en ville slite ut fangene med en så meningsløs oppgave, da det gikk en trallebane like ved stien. Denne trallebanen ble brukt til å frakte bygningsmaterialer opp til toppen av fjellet: deriblant sementsekker.
Enkelte steder i stien er det anlagt steintrapper, og langs den oppover fjellsiden var det også flere flak-stillinger, antagelig bygget på treplattformer.
Krigsfanger arbeidet også på steinknuseverket eller andre stillinger i områdene rundt Fjell festning.
[rediger] Etterkrigstid
Etter krigen opprettholdt det norske forsvaret festningen som forsvarsverk og kystfort frem til 1968. En del av nærforsvaret, blant annet flere av flammekasterne, ble fjernet like etter frigjøringen, og flammekasteroljen (totalt 4000 liter) ble brent. Mye utstyr ble dumpet i nærliggende vann, og ligger der den dag i dag. Nøyaktig hva som ligger hvor, er det få som vet i dag.
Like etter 8. mai 1945 kom allierte soldater til Sotra. Det var fremdeles uvisst om alle tyske kommandanter ville gå med på kapitulasjonen, eller om noen av dem ville kjempe videre på eget initiativ. Fremrykningen mot Fjell festning ble således en svært nervepirrende affære for de allierte soldatene, som ikke visste om de ville bli beskutt straks de trådte inn i skuddlinjen for våpen fra festningen. Overtagelsen gikk imidlertid fredelig for seg.
5 tyske offiserer ble igjen på festningen for å gi nordmennene opplæring i bruk av kanonen. Totalt 180 nordmenn ble stasjonert på festningen, hvorav 100 arbeidet på 28-cm kanonen. Anlegget var da fullt av ammunisjon og materiell - til hovedbatteriet fantes det alene 1700 granater. [7]
En del tyskere ble også satt til å rydde miner - en praksis norske myndigheter har fått kritikk for i ettertid, i det krigsfanger ikke skal settes til livsfarlige oppgaver.
Nordmennene ferdigstilte en del av det halvferdige anlegget, som for eksempel telefonnett, fyringsanlegg og forlegninger. Dette ble utført med tysk materiell, som allerede var på festningen men ikke var montert. Kanonen ble oljet, pusset og vedlikeholdt, og testet en gang i uken (ikke prøveskutt, men prøvekjørt). Totalt ble der prøveskutt med kanonen tre ganger etter krigen, i de tilfellene ble hele Fjell gard evakuert, for å hindre skader på mennesker ved prøveskyting.
Etterhvert som trusselbildet endret seg, og våpenteknologien gjorde sine fremskritt, ble det klart at anlegget på Fjell ble fort dyrt i drift og vedlikehold i forhold til nytteverdien. I 1968 ble derfor festningen nedlagt som stridsanlegg, og hovedbatteriet ble solgt til skraphandler Høvding for 3000 kroner - hvor det ble av den etter dette, vites ikke. Om stålet ble solgt til kilopris må dette ha vært en forholdsvis innbringende forretning. Enkelte kilder hevder kanonen ble demontert og sendt til Sandnessjøen på lager, mens det kanskje mest sannsynlige er at den ble hugget opp og stålet brukt til spiker.
En gang på 1950-tallet ble en nordmann drept av en landmine, i det han skulle se etter kyrene sine i utmarken. Dette førte til et nytt minesøk, og siden krigen har det stadig blitt nødvendig å innkalle eksplosiveksperter fra forsvaret for å uskadeliggjøre eksplosiver. Sist skjedde dette i 2004, da 20 mm antiluftskytsammunisjon ble funnet i et nærliggende vann.
[rediger] Kystradarstasjon
Etter at kanonen ble fjernet og festningen nedlagt som stridsanlegg, drev sjøforsvaret festningen som kystradarstasjon frem til 2005. En av de opprinnelige radarene ble solgt til skraphandler Kismuhl i 1947 eller -48, i dag ligger rester av to tyske radarsett på festningen.
Den opprinnelige kommandobunkeren ble bygget om til radarstasjon. En ny radar ble montert på toppen av bunkeren, og inne i bunkeren ble overvåkningssystemer installert. I hele perioden fra 1945 til 2005 ble taket i tunnelene rensket for løs stein. I hovedsak er tunnelene kun råsprengt, det vil si at det ikke er lagt sement som tak og vegger i dem. Dette kan føre til at små og større stein kan ramle ned. Utenom dette ble det utført lite vedlikehold på anlegget ellers, utenom tunnelene. Kanonbrønnen stod åpen, men inngjerdet - et par eksempler på forsøk på innbrudd via tunnelbrønnen, førte til at gangen mellom tunnelsystemet og kanonbrønnen ble murt igjen, i likhet med mange andre dører og veier inn til tunnelene.
I tunnelene er flere mannskapslugarer murt igjen, etter først å ha blitt fylt med skrap. Ellers står mye igjen slik det var da krigen sluttet: på kjøkkenet står flere store steamkokere, det finnes badstu, maskinrom og så videre. Sotra og Øygarden forsvarsforening engasjerte seg sterkt i anlegget, og stod for en del vedlikehold av anlegget, i hovedsak tunnelene. Her ble bygget opp et museum, og en gang hvert år fra ca 1992 har det blitt arragert «åpen dag» på festningen, hvor besøkende kunne komme innenfor forsvarets inngjerdede område, og besøke tunnelanlegget. I 1994 kunne ikke en slik dag gjennomføres, da løst fjell og stein inne i tunnelene falt ned fra tak og vegger.
Sjøforsvaret drev også en del øvelser på Fjell festning, men normalt sett var det lite aktivitet utenom patruljering av området og drift av radaren. I 2005 ble kystradarstasjonen nedlagt, og forsvaret trakk seg ut. En tid var fremtiden usikker, men SØF (Sotra og Øygarden Forsvarsforening) overtok mer ansvar og større deler av anlegget.
[rediger] Fremtid
Etterhvert ble det større aktivitet på festningen, i og med at lokale krefter fikk større frihet. Tunneltaket og -veggene ble sikret, og kanonbrønnen fikk et kafébygg på toppen, angivelig for å hindre vanninntrengning. Diverse andre arbeider ble også utført, så som anleggelse av parkeringsplasser og en ny vei, og en del trær hugget for å åpne landskapet og få frem løpegraver og bunkere som inntil da hadde vært skjult i skogen. En forbedret utstilling ble også organisert nede i tunnelanlegget, med krigsmateriell og informasjon om festningen. Denne utstillingen er ikke åpen til vanlig, i det anleggets fremtid som museum skal vurderes. Fremdeles er det mye vegetasjon på festningsområdet, og langt fra alle delene av det enorme området blir vedlikeholdt.
Svært mange planer og idéer har blitt lagt frem for bevaring, utnyttelse og bruk av festningsområdet. Enkelte kritiske røster har stilt spørsmålet hvorvidt man ønsker å lage området til et monument over festningsverk som tyskerne laget.[8]
En stiftelse har blitt etablert, bestående av representater fra Fjell kommune, SØF og Hordaland fylkeskommune, som skal ta vare på Fjell festning. Flere planer og idéer har blitt lansert fra flere hold. Blant annet har det blitt lagt fram planer om at en vognsamling, som i dag befinner seg skjult for publikum i Bergen, skal flyttes til Fjell festning i et nytt bygg. Museum Vest jobber for tiden på området, og planer for utstillinger og bevaring er under bearbeidelse.
Hvorvidt festningen skal videreføres som museum eller ei, vites ikke - en står i alle fall overfor store utfordringer på bevaringsfronten, i det svært mye originalt utstyr er enten rustet bort, fjernet eller ødelagt. Anlegget i seg selv er dog ett av de største enkeltstående festningsanlegg i Europa fra andre verdenskrig, og er i så måte unikt.
[rediger] Se også
 |
Commons: Fjell Festning – bilder, video eller lyd |
[rediger] Referanser og fotnoter
- ^ Britiske etterretningskart fra Fjell Festning
- ^ http://www.scharnhorst-class.dk/technicallayout/generaldetails.html
- ^ http://www.navweaps.com/Weapons/WNGER_11-545_skc34.htm
- ^ Longest Gunfire Hit on an Enemy Warship
- ^ The Loss of HMS Glorious
- ^ Samfunnsfagsoppgave av Silje Skrede, 1994: Muntlig kilde, Sigrid Bergh, Fjell.
- ^ Samfunnsfagsoppgave av Silje Skrede, 1994: Muntlig kilde, daværende kapteinløytnant Alf Gundegjerde.
- ^ Vestnytt, 20/10 1994, Rino Paus.
[rediger] Litteratur
- Jan Egil Fjørtoft: Tyske kystfort i Norge
- Bygdebok for Fjell
- Samfunnsfagsoppgave av Silje Skrede, 1994
- Olav Kobbeltveit: Fjell festning i krig og fred (2006)
