Landheving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Landheving er en heving av jordskorpen i forhold til havnivået.

I områder som var dekket av innlandsis under istiden, blant annet Norden og Canada, får man postglasial landheving. I andre områder, der jordskorpeplatene møtes, får man tektonisk landheving. Bevegelsene til jordskorpen kalle isostasi.

Nivået til havoverflaten relativt til jordoverflaten blir også påvirket av endringer i det totale volumet av vann i verdenshavene. Dette blir kalt eustasi.

[rediger] Postglasial landheving

På slutten av den siste istiden var deler av Nord-Europa og Nord-Amerika dekket av et opp til tre km tykt islag. Isen presset, på grunn av tyngden, jordskorpen ned i mantelen. Når isen smeltet, begynte landet å stige igjen. På grunn av at jordmantelen har høy viskositet tar denne prosessen tusenvis av år.

Forskning har vist at landhevingen i starten var i størrelsesorden 75 mm/år. Denne fasen pågikk i ca 2000 år da isen ble tynnere og dro seg bakover. Når isen hadde forsvunnet, minsket landhevingen til ca 25 mm/år, og avtok siden eksponensielt. Man regner med at landhevingen kommer til å fortsette i ca 10 000 år til. Der landhevingen i dag er størst kan ca 50 100 m landheving gjenstå.

Den største landhevingen i Norge skjer i det indre av Oslofjorden. Her stiger landet med fire mm/år. Den minste landhevingen i Norge er på Sørvestlandet der det er litt negativ landheving.

I Sverige er landhevingen aller størst i Norrland og spesielt i Ångermanland (Höga kusten), der den har vært 15 meter de siste 500 åra. Den synlige landhevingen, dvs. landhevingen i forhold til havoverflaten, er i dag cirka sju mm/år i Ångermanland. Nåværende maksimum ligger et sted i nordre Bottenvika og er på cirka ni mm/år. I Mälardalen er hevingen som i Oslo cirka fire mm per år mens det i Skåne som på Jæren er en landsenking på 0–1 mm/år. På 1900-tallet steg samtidig havoverflaten med ca en mm/år, og derfor er den virkelige landhevingen i dag større enn den synlige.

[rediger] Oppdagelsen

Denne effekten var så merkbar i Sverige at man på syttenhundretallet trodde at det som skjedde var en vannminskning. På initiativ fra Anders Celsius ble det hugget inn et antall merker i bergvegger rundt om i Sverige. Ved hjelp av disse kunne man alt i 1765 se at det ikke var en vannminkning men en ujevn landheving. Årsaken til landhevingen var likevel ukjent til skotten Thomas Jamiesson i 1865 satte den i sammenheng med istiden som man hadde oppdaget i 1837. Først etter at Gerard de Geer undersøkte gamle strandlinjer ble teorien allment akseptert. Dette var i 1890.

[rediger] Effekter

En konsekvens av landhevingen er land som stiger opp av havet. Ved Ångermanland i Sverige ligger for eksempel den høyeste kystlinjen ca 300 m høyere enn dagens strandlinje. I Osloområdet er marin grense på 220 meter og på Lista bare på åtte meter. En annen konsekvens er at innsjøers størrelse blir forandret. I Sverige tipper landet stadig mer mot sør, og dermed kommer vann med avløp i sør til å krympe mens vann med avløp i nord vokser. Et eksempel er Vättern. Der stiger vannet høyere i sør ved Jönköping. Effekten merkes bare for vatn med stor utstrekning i nord-sørlig retning.

Landhevingen har hatt stor betydning i Norden. Mälaren var tidligere en vik av Østersjøen, men på grunn av landhevingen ble den kuttet av av for omtrent 1000 år siden, noe som gjorde at at Stockholm ble grunnlagt på midten av 1200-tallet. Mange havner rundt Østersjøen, blant annet Östhammar og Torneå, har blitt flyttet en eller flere ganger da havnene ble for grunne. På lang sikt kommer Bottenvika til å bli en innsjø.

I Storbritannia var Skottland men ikke søndre England dekket av isen. I dag er der derfor en landsenking i Sør-England som øker risikoen for oversvømmelser av havet, spesielt i områdene ved de nedre delene av elven Themsen. I kombinasjon med klimaforandringer kan dette føre til at Londons flomvern (Thames Barrier) kommer til å bli underdimensjonert allerede etter år 2030.

De store sjøene i Nord-Amerika ligger stort sett på «vippelinjen» mellom land som blir hevet og senket. Øvresjøen var tidligere del av en mye større sjø sammen med Lake Michigan og Lake Huron, men landhevingen delte opp sjøene for 2100 år siden. I dag skjer en landsenkning ved sørkysten av sjøene og landheving ved nordkysten.