Egil Olsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Egil Olsen
Personlig informasjon
Navn	Egil Roger Olsen
Fødselsdato	22. april 1942 (66 år)
Fødested	Fredrikstad, Norge
Kallenavn	Drillo
Klubber*
År	Klubb	Kamper (mål)
	Østsiden Vålerenga Sarpsborg Frigg Hasle/Løren
Trenerkarriere
1990-1998 2007-2008	Norge Irak
* Klubbkamper og mål i nasjonal liga .

Egil Roger «Drillo» Olsen (født 22. april 1942 i Fredrikstad) er en tidligere landslagsspiller i fotball og Norges herrelandslags hittil mest suksessrike trener. Han har også vært landslagstrener for Irak.

Innhold 1 Karriere som spiller 2 Trenerutdanning 3 Karriere som trener 3.1 Lyn 3.2 Aalesund 3.3 OL-landslaget 3.4 Landslaget 3.5 Drillo redder Vålerenga 3.6 Wimbledon 3.7 Fredrikstad 3.8 Tilbake i Vålerenga 3.9 Irak 3.10 Klubblag 3.11 Landslag 4 Referanser

[rediger] Karriere som spiller

Som spiller var Egil Olsen aktiv for Østsiden, Vålerenga, Sarpsborg, Frigg og Hasle/Løren. Som aktiv fikk han også 16 landskamper. Han var også aktiv bandyspiller i bl. a. Frigg.

[rediger] Trenerutdanning

Egil Olsen har Norges høyest mulige trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Olsen har hovedfag i idrett fra Norges Idrettshøyskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk grunnet treneroppdrag. Han har sagt at det laget som får flest baller inn i motstanderens sekstenmeter i løpet av en kamp, vil vinne den, og dette er noe av bakgrunnen for den såkalte Drillo-stilen.

Olsen var en av initiativtakerne da Norsk Fotball-Trenerforening (NFT) ble stiftet 9. november 1986, og han hadde i perioden 1986–1990 vervet som tiltaksleder i styret til NFT.

[rediger] Karriere som trener

[rediger] Lyn

Egil Olsen var trener for Lyn i perioden 1986 til 1988. Da Drillo overtok ansvaret for Lyn lå de i den daværende tredjedivisjon. Under Drillo rykket Lyn opp til andredivisjon i 1986, før det ble kvalifiseringsspill i 1987.^[1] Kvalifiseringen endte med tap mot Djerv 1919 og uavgjort mot Hamarkameratene, og dermed intet opprykk.^[2]

I 1988 var Drillo og Lyn ambisiøse, og satset på opprykk til førstedivisjon. Lyn kjempet lenge i toppen, men endte til slutt på fjerdeplass blant annet etter tap 2-7 hjemme mot Eik i siste serierunde.^[3]

Mot slutten av 1988 bestemte Olsen seg for å forlate Lyn, da han ønsket å bli fotballtrener på heltid. Han vurderte å gå til både Lillestrøm og Aalesund,^[1] og endte til slutt opp med å undertegne en ettårskontrakt med Aalesund^[4].

[rediger] Aalesund

Drillo fikk en tung start i Aalesund. Laget tapte kamp etter kamp, og med bare tre poeng på de ni første kampene kom det sinte leserbrev i lokalavisen som krevde at Drillo satte seg på første fly tilbake til Oslo. Spillet tok seg imidlertid opp utover sesongen, og klubben endte trygt unna nedrykk. Drillo bestemte seg for å la det bli med ett år på Sunnmøre, og ønsket å vende tilbake til en trenerjobb i Oslo.^[5]

[rediger] OL-landslaget

Etter Aalesundkontraktens utløp ble det spekulert i media om hvor Drillo nå kom til å gå. Lyn hadde hatt en kaotisk trenersituasjon hele 1989-sesongen^[6], og da Drillo hadde vært én av 50 tilskuere på Ullevål i kampen der Lyn reddet plassen ble det spekulert i at han ville gå tilbake til sin gamle klubb^[7]. Samtidig hadde Drillo fått tilbud om å overta kvinnelandslaget, og bekreftet til avisene at han var interessert^[8].

Olsen endte til slutt opp som trener for OL-landslaget. Han skulle lede laget frem mot OL i Barcelona, gjennom kvalifiseringen i 1990-91. Nytt foran denne kvalifiseringen var at FIFA hadde satt aldersgrense for deltagelse i OL, noe som gjorde at Drillo i praksis kom til å trene U23-landslaget.^[9]

Med spillere som Øyvind Leonhardsen, Lars Bohinen, Roger Nilsen og Claus Eftevaag på laget fikk Drillo gode resultater med OL-landslaget. I slutten av 1990 ledet laget kvalifiseringsgruppen sin, og NFF hadde mål om å vinne gruppen.^[10] De gode resultatene gjorde at Drillo tok over A-landslaget da Ingvar Stadheim trakk seg høsten 1990. Olsen ble erstattet av Benny Lennartsson som OL-landslagstrener.

[rediger] Landslaget

Drillo fikk tildig gode resultater med landslaget. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Lars Bohinen og Tore André Dahlum. Norge kom ikke til EM, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.

I kvalifiseringen til 1994-VM havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvaliken med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være et drømmetreff av Kjetil Rekdals fra 35 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett.

Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn», dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.

I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland – og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster å heve seg mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro – i alle fall hjemme i Norge.

Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp, og fikk kallenavnet «Flonaldo» for innsatsen. VM-billettene ble sikret da Norge vant 4-0 borte over Finland to runder før slutt.

Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement – Norge måtte slå Brasil.

23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål noen minutter senere, og da Tore André Flo ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale – nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia.

Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia.

Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Egil Olsen ledet fotballandslaget gjennom 88 kamper over åtte år. Resultatet var 46 seire, 26 uavgjorte og 16 tap.

[rediger] Drillo redder Vålerenga

Etter Vålerengas cupgull og opprykk i 1997 var optimismen stor i Oslo før comebacket i Tippeligaen. Laget var blitt forsterket med blant annet svensken Pascal Simpson, og klubbledelsen snakket om at Vålerenga skulle bli Norges beste klubb.

Sesongen startet imidlertid katastrofalt, og Vålerenga røk ut mot svake Skeid i cupen. Etter tap 1-5 mot Lillestrøm hjemme på Bislett og 0-3 mot Brann i Bergen lå VIF nederst på tabellen, og klubbledelsen måtte gjøre noe drastisk. Svaret ble å hente inn Egil Olsen, som i utgangspunktet skulle lede laget de ni siste kampene i 1998-sesongen. Olsen la om lagets spillestil radikalt, og med stram defensiv organisering fikk VIF en god høstsesong der de vant syv av ni kamper og reddet plassen.^[11]

Olsen ledet også Vålerenga med stor suksess i Cupvinnercupen. Rapid Bucuresti ble slått i første runde med 2-2 (b) og 0-0 (h), før tyrkiske Beşiktaş ventet i neste runde. VIF vant 1-0 hjemme, noe som gjorde at returkampen i Istanbul ville bli tøff. Allerede til pause i Istanbul ledet Besiktas 3-0, og VIF var i store problemer. På slutten av kampen snudde imidlertid alt, og med scoringer av Knut Henry Haraldsen, Kjell Roar Kaasa og John Carew gikk Vålerenga videre til kvartfinalen. I avisene stilte VGs Truls Dæhli spørsmålet «har Drillo kontakt med høyere makter?», mens Dagbladet mente at kampen var «Drillos største mirakel».^[11]

Drillo lot seg overtale til å fortsette i Vålerenga etter den sterke høstsesongen, og undertegnet en treårsavtale. 1999-sesongen begynte med Europacupspill mot det engelske topplaget Chelsea, der VIF egentlig var sjanseløse. VIF tapte 3-0 borte, og 3-2 hjemme. Tippeligasesongen begynte imidlertid bra, og Vålerenga ledet serien etter fire runder. Trenden snudde imidlertid fort, og VIF var snart på vei nedover på tabellen. Samtidig fikk Olsen et godt tilbud fra Sam Hammam og den engelske Premier League-klubben Wimbledon, og benyttet seg i juni av en klausul i kontrakten som gav ham mulighet til å dra utenlands.^[11]

[rediger] Wimbledon

Wimbledon var på denne tiden eid av nordmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Røkke og Gjelsten bygde sammen med Drillo opp et norsk miljø i klubben. I tillegg til Lars Tjernås som assistenttrener ble de fem norske spillerne Trond Andersen, Andreas Lund, Kjetil Wæhler, Martin Andresen og Tore Pedersen hentet inn.

Drillos ukonvensjonelle klesstil og holdninger gjorde ham til et yndet tema i britisk presse. Olsen var allerede kjent som «The Mad Professor» i de britiske tabloidene, og presset ble ikke noe mindre da han overtok «The Crazy Gang».

99/00-sesongen begynte greit for Drillo og Wimbledon. Drillos debutkamp endte med seier 3-2 borte mot Watford, og i september greide Wimbledon 1-1 borte mot Manchester United. I oktober gikk det tyngre, blant annet med tap 5-1 mot bunnlaget Sheffield Wednesday. Etter tretten kampen hadde laget to seire, sju uavgjorte og fire tap, og lå med det på en femtendeplass i Premier League.^[12]

Utover 2000 begynte det å gå virkelig dårlig for Drillo og Wimbledon. Det kom enkelte lyspunkter som 2-0 hjemme mot Newcastle og uavgjort borte mot Arsenal, men laget falt stadig på tabellen. I slutten av februar solgte Sam Hammam, Wimbledon-eier gjennom 22 år, sine siste aksjer til Røkke og Gjelsten, og klubben ble helnorsk. Samtidig begynte det å bli åpenlyst bråk i spillergruppen, og Jason Euell bad om å bli solgt.^[12] Dessuten kritiserte stjernene Carl Cort og John Hartson Drillo åpenlyst^[13].

Etter åtte strake tap var Wimbledon kommet under nedrykksstreken. Styreformann Gjelsten måtte handle, og valgte å sparke Olsen. Samtidig la Gjelsten skylden for den vanskelige situasjonen på mediene, og holdt fast på at det var riktig å ansette Drillo i sin tid.^[13] Drillos Wimbledon-karrière endte med syv seire, elleve uavgjort og atten tap, og en målforskjell på 44-70^[12].

Tidligere assistent Terry Burton ble ny manager i Wimbledon etter Drillo, med to kamper igjen å spille. Burton mislyktes med å holde klubben oppe, og klubben rykket ned etter tap 2-0 mot Southampton i den avgjørende kampen. Dette overrasket den nylig sparkede Drillo, som trodde klubben skulle overleve^[14].

[rediger] Fredrikstad

På slutten av 2004 ville Fredrikstad-trener Knut Torbjørn Eggen trappe ned, og Egil Olsen ble hentet inn som erstatter. Eggen fortsatte imidlertid som assistenttrener. Olsen fikk toårskontrakt med Fredrikstad, med opsjon om å hoppe av etter ett.^[15]

Fredrikstad fortsatte å kjempe i bunnen også under Drillo, og endte tilslutt på 11. plass i 2005. Mot tampen av sesongen ble også Eggen sidestilt med Drillo som hovedtrener, etter en del interne stridigheter i spillegruppen.^[16] Blant annet gikk Dagfinn Enerly ut mot Drillos treningsmetoder i boken «Dagfinn Enerly - Så fort kan livet snu»^[17].

Olsen bestemte seg for å forlate Fredrikstad etter én sesong. Dette begrunnet han med lang reisevei mellom Oslo og Fredrikstad.^[18]

[rediger] Tilbake i Vålerenga

Egil «Drillo» Olsen var i 2006 ansatt som video- og analysesjef i Vålerenga fotball.

[rediger] Irak

I september 2007 ble Olsen ansatt som landslagssjef for Irak på en treårskontakt. Irakerne var nybakte asiamestre, men Drillo ønsket likevel å endre spillestilen ved å legge om til rendyrket soneforsvar.^[19] Samtidig viste det seg at kulturforskjeller gjorde jobben vanskeligere, da fasten under ramadan gjorde at laget ikke kunne trene som planlagt^[20].

Drillos første kamp med Irak endte med tap 2-3 mot Qatar. Deretter ventet to kamper mot Pakistan, der Irak enkelt vant 7-0 borte og gikk igjennom en formalitet av en 0-0-kamp i returkampen. 24. februar 2008 meldte det irakiske fotballforbundet at Olsen hadde fått sparken.^[21].

[rediger] Klubblag

Frigg (1972–1974) Hasle/Løren (1975) Østsiden (1976) Fossum (1977) Lyn (1986–1988)

Aalesund (1989) Vålerenga (1998–1999) Wimbledon (1999–2000) Fredrikstad (2004–2005)

[rediger] Landslag

• Ungdomslandslaget (U21) (1979–1985)
• OL-landslaget (U23) (assistent) (1984)
• OL-landslaget (U23) (1990)
• Herrelandslaget (1990–1998)
• Guttelandslaget (G19) (2002–2003)
• Iraks herrelandslag i fotball (2007–2008)

[rediger] Referanser

Forgjenger:  Ingvar Stadheim

Norsk landslagstrener (1990–1998)

Etterfølger:  Nils Johan Semb