Edvard III av England
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Edvard III Konge av England |
|
 |
|
| Navn: | Edward |
|---|---|
| Regjeringstid: | 25. januar 1327–21. juni 1377 |
| Født: | 13. november 1312, Windsor Castle |
| Død: | 21. juni 1377, |
| Foreldre: | Edvard II av England og Isabella av Frankrike |
| Ektefelle(r): | Philippa av Hainault |
| Barn: | Edward, den svarte prinsen (1330–1376) Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence (1338–1368) John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster (1340–1399) Edmund av Langley, 1. hertug av York (1341–1404) Thomas of Woodstock (1355–1397) |
Edvard III (født 13. november 1312, død 21. juni 1377 var en av de mest fremgangsrike konger av England i middelalderen. Han regjerte i hele femti år, fra 25. januar 1327, da hans far Edvard II ble avsatt, til sin død i 1377. Blant hans første etterkommere var det bare Henrik III som regjerte like lenge, og deretter skulle det ta mer enn 400 år før en monark satt like lenge på tronen.
Edvards tid ble preget av engelsk ekspansjon gjennom kriger i Skottland og Frankrike. Hans mange etterkommere ble senere sentrale i to langvarige konflikter, Hundreårskrigen og Rosekrigene.
Under Edvards lange regjeringstid begynte for alvor den nasjonale selvfølelsen hos engelskmenne å vokse frem, og det var i denne tiden fransk, etter 300 års herredømme som kulturspråk i England, måtte vike for engelsk
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
Edvard var sønn av Edvard II av England og Isabella av Frankrike, datter av kong Filip den smukke. Han ble født på Windsor Castle i 1312. I 1320 fikk han tittelen jarl av Chester, og i 1325 overlot faren tittelen hertug av Aquitaine til ham. Han ble så sendt til Frankrike for å møte sin onkel, kong Karl IV av Frankrike.
Da han kom hjem i 1327 tvang den viljesterke dronningen og hennes elsker Roger Mortimer den upopulære kongen til å abdisere, og satte den fjorte år gamle Edvard på tronen. Edvard II ble myrdet en tid senere, og Isabella og Roger Mortimer kunne dermed styre riket som regenter uten å bekymre seg for innblanding fra ham.
[rediger] Tidlig regjeringstid
Edvard III ble kronet 25. januar 1327, fjorten år gammel. Han giftet seg året etter med Philippa av Hainault. De fikk tretten barn, deriblant fem sønner som levde opp. Den eldste av sønnene, og dermed arvingen, var Edward, den svarte prinsen, som ble født i 1330. Samme år døde Karl IV av Frankrike uten mannlige arvinger. Dermed var Edvard, gjennom sin mor, den høyest rangerte etterkommer etter Filip IV av Frankrike; med andre ord den sterkeste tronkrever til den franske tronen i huset Capet.
I 1330 tok den atten år gamle kongen kontroll over hoffet. Han fjernet sin mor fra hoffet, men lot henne leve. Roger Mortimer, derimot, ble henrettet.
Hans første miliære fremgang var slaget ved Halidon Hill i 1333, som han vant sammen med sin skotske marionette Edvard Balliol. Motstanderen var kongens egen svoger, David II av Skottland, som krevde tronen for huset Bruce og var gift med Edvards søster Joan of the Tower.
[rediger] Hundreårskrigen
Edvards krav på den franske tronen ble bestridt av franske adelsmenn, som påberopte seg lex Salica, som sier at kongelig arverett ikke kan gå gjennom kvinnelig ledd. De mente derfor at den rettmessige kongen av Frankrike var Filip VI, Edvards fetter og arving av Charles av Valios.
Edvard erklærte krig mot Filip VI i 1337, og utropte seg selv til konge av Frankrike 26. januar 1340. Konflikten som startet er kjent som Hundreårskrigen, og fortsatte som en serie kriger og felttog frem til 1450-årene. I 1346 slo Edvard franskmennene i slaget ved Crecy, sammen med sin da seksten år gamle sønn Edward, den svarte prinsen. Den svarte prinsen hadde kommandoen over den seirende, engelske hæren i slaget ved Poitiers i 1356.
Den første fasen av Hundreårskrigen endte i 1360 ble Brétignytraktaten. Dette var høydepunktet for engelsk innflytelse i Frankrike, og traktaten brakte tre millioner gullmynt i løsepenger for den tilfangetatte Johan II av Frankrike.
Krigslykken snudde senere, og gjennom flere generasjoner gikk besittelse tapt og ble vunnet tilbake. De engelske monarkene kalte seg konge av Frankrike helt fremt til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Edvard III kvadrerte sitt våpen, tre gylne løver på rød bunn, med det gamle franske våpenet, gylne fleur-de-lis på blå bunn. Dette var en del av Englands våpen inntil Georg III fjernet det.
[rediger] Styret av England og personlig liv
Mens kongen var utenlands på felttog var det i praksis John av Gaunt som styrte landet. Økte inntekter fra ullhandel skapte mye ny rikdom, men i 1349 og 1350 ble landet rammet av Svartedauden, som gjorde store innhogg i befolkningen. Mye jord ble liggende øde, og arbeidere krevde høyere lønn på grunn av mangelen på arbeidskraft. Kronens hovedinntekt var fra egne jordeiendommer og skatte på andre eiendommer, og man måtte etter pesten fokusere med på skatt på handelsinntekter.
Under Edvard III ble parlamentet delt i to kammere. Man begynte å gå over til å bruke engelsk språk ved hoffet og i adelen; siden normannernes invasjon i 1066 hadde fransk blitt talt i de øvre samfunnslag.
Kongen grunnla Order of the Garter, en ridderorden som fortsatt eksisterer. Bakgrunnen skal ha vært at en kvinne som han danset med mistet det kildene kaller «et imtimt plagg». For å gjøre det mindre pinlig for henne tok den galante kongen opp plagget, knøt det rundt benet sitt som et strømpebånd og sa «Honi soit qui mal y pense» («Skam den som tenker ondt om det»; dette er ordenens motto. Kvinnen er bare kjent som grevinnen av Salisbury; noen hevder at det var kongens svigerdatter Joan of Kent, men det er mer sannsynlig at det var hennes svigermor fra hennes første ekteskap.
Til tross for et lykkelig ekteskap, hvor han som nevnt fikk tretten barn, var Edvard en beryktet kvinnebedårer. Hans elskerinne Alice Ferrers ble etter Philippas død i 1369 beryktet, og hennes navn ble et slanguttrykk for korrupsjon.
Mot slutten av sin regjeringstid opplevde Edvard nederlag i Frankrike. Han ba parlamentet om mer penger gjennom skattlegging av vin- og ullhandle, men dette ble tatt sårlig imot ettersom kravet kom i 1374–1375, samtidig som et nytt utbrudd av byllepest. Parlamentet av 1376, kjent som Det gode parlamentet, kritiserte kongens rådgivere, deriblant Alice Ferrers' familie, og rådet kongen til å legge opp sitt ambisjonsnivå ut fra hva han hadde råd til.
Edvard III døde av slag i 1377, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Prins Edward hadde gått bort før ham, i 1376, og han ble derfor etterfulgt av sin unge sønnesønn, Richard II.
| Forgjenger: Edvard II |
Hertug av Akvitania |
Etterfølger: Edward, den svarte prinsen |
| Konge av England |
Etterfølger: Richard II |
|
| Lord av Irland |
[rediger] Stamtavle
|
Edvard III av England |
Farfar: Edvard I av England |
Farfars far: Henrik III av England |
|
| Farfars mor: Eleonore av Provence |
|||
| Farmor: Eleanor av Castilla |
Farmors far: Fernando III av Castilla |
||
| Farmors mor: Jeanne, grevinne av Ponthieu |
|||
| Mor: Isabella av Frankrike |
Morfar: Filip IV av Frankrike |
Morfars far: Filip III av Frankrike |
|
| Morfars mor: Isabella av Aragonia |
|||
| Mormor: Jeanne av Navarra |
Mormors far: Henrik I av Navarra |
||
| Mormors mor: Blanche av Artois |
