Edelkreps
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Edelkreps | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Astacus astacus (Astacus fluviatilis) |
| Norsk(e) navn: | edelkreps, flodkreps, elvekreps, jomfrukreps, kreps, (vanlig) ferskvannskreps |
| Hører til: | ferskvannskreps, tifotkreps, storkrepser |
| Habitat: | ferskvann |
| Utbredelse: | Europa |
Edelkreps (Astacus astacus) er en ferskvannslevende tifotkreps som lever i elver, innsjøer og tjern over store deler av Europa. I Norge fins den hovedsakelig på Østlandet, hvor bestanden er særlig stor i Steinsfjorden (som er en del del av Tyrifjorden). Arten er særs sårbar overfor forurensing, og er særlig avhengig av kalk for å kunne bygge opp skallet sitt.
Innhold |
[rediger] Kjennetegn
Edelkrepsen har, som alle andre tifotkreps, todelt kropp, en forkropp cephalothorax og en bakkropp abdomen eller pleon. Forkroppen har fem par gangbein, hvor de første er omdanna til klør. På bakkroppen sitter det fem par mindre svømmebein og en hale med uropoder. Når krepsen føler seg trua, kan han bruke halen til å svømme bakover og slik unnslippe i en fart.
Edelkreps er blant de største ferskvannskrepsdyra i Europa, og kan bli hele 18 cm lang med ei vekt på 350 g. Unntaksvis blir de enda større.
Fargen på dyret er oftest grønn eller brun, av og til blå eller svart.
[rediger] Levesett
Edelkrepsen er nattaktiv, og tilbringer dagen gjemt i holer eller under røtter. Han et for det meste åtsel, små vanndyr som snegler, ferskvannsmuslinger, vanninsekt, børstemark, flatmark og litt planter.
Hannen hevder revir bare om høsten, når de parrer seg. Hunnen ligger på ryggen mens hannen befrukter egga, som henger på utsida av kroppen hennes. Størsteparten av larveutviklinga foregår mens egga henger på hunnen. De klekker om våren og likner da de voksne, bare uten fullt utvikla klør. I begynnelsen lever de av plommesekken sin, men snart må de forlate mor si for å fange sin egen mat. På denne alderen er de hovedsakelig rovdyr, og et det de kommer over.
[rediger] Krepsepest
Krepsepest (Aphanomyces astaci) er en soppsjukdom som rammer edelkreps. Sjukdommen kom til Europa med innføringa av signalkreps til Sverige fra Nord-Amerika. Signalkrepsen blir ikke ramma av sjukdommen selv, men er bærer av denne. Soppen rammer heller ikke menneske eller andre dyr.
Edelkrepsen er en svært truet dyreart, og fins i dag i livskraftige bestander kun i Norge og Estland. Sykdommen førte mellom 1971 og 1991 til at store deler av edelkrepsbestanden i Norge døde ut. Først og fremst har Glomma-, Halden-, Store Le- og Vrangselva-vanndragene blitt angrepet.
Mattilsynet har iverksatt en rekke tiltak for å hindre spredning, m.a. stenging av sluser, restriksjoner på flytting av utstyr mellom vanndrag, og lokale forbud mot krepsing.
[rediger] Steinsfjorden
Steinsfjorden er en del av Tyrifjorden og ligger i Hole og Ringerike kommuner i Buskerud. Fjordarmen regnes som den viktigste lokaliteten for edelkreps i Norge. Den har gunstige forhold for kreps, med et middeldyp på 10 m og gunstige grunnforhold med mange gjemmesteder for krepsen. Krepsebestanden i Steinsfjorden området har blitt overvåket siden 1979.
Overvåkningen har blant annet bestått i at prøvefiske har blitt utført før og etter krepsesesongen (det årlige krepsefisket), registreringer av antall teiner som har vært i bruk, og innsamling av fangstjournaler. Fiske etter kreps i Steinsfjorden er fritt for alle, innenfor regler fastsatt av fylkesmannen. Invasjonen av vasspest i 1978 har hatt negativ effekt på krepseproduksjonen, selv om vasspestens utbredelse har vært stabil siden 1982. Dette har ført til at fangstsessongen har blitt gradvis redusert fra 147 dager før 1981 til 10 dager årlig fra 1995.
Siden 1998 har fangsten av kreps i Steinsfjorden vært stabil på omkring 2 000 kg kreps årlig. Tidligere har den variert mellom 935 og 6 773 kg. Krepsens minstemål er fastsatt til 9,5 cm for å sikre at hunnkreps kan gyte minst en gang før de blir fanget. Hver fisker han lov til å bruke inntil 300 teiner under krepsefisket i fjorden.
[rediger] Kreps som mat
Kreps har blitt spist som mat sannsynligvis i uminnelige tider. De eldste kildene som viser til det er fra middelalderen, da det var populær kost i svensk adel. På 1600- og 1700-tallet spredde det seg til alle sosiale klasser.
Krepsen blir fanga i feller (for dete meste teiner), sjøl om de også til en viss grad blir drevet oppdrett av de i Sverige. Særlig i Sverige er krepsen et viktig dyr, med krepselagen som et vanlig fenomen.
[rediger] Ekstern lenke
 |
Commons: Astacus astacus – bilder, video eller lyd |
