Den femte republikk er Frankrikes femte og nåværende republikanske grunnlov, opprettet den 5. oktober 1958. I motsetning til tidligere republikker, var ikke den femte en reaksjon på noe forutgående autoritært regime, men på den fjerde republikks politiske og militære krise. Den femte republikk erstattet den fjerde republikk, som ble oppfattet som svak og fraksjonspreget, med en sterkere utøvende makt.

Bakgrunnen for den fjerde republikks fall var Algerie-krisen og avkoloniseringen. Algerie utgjorde en særlig stor utfordring, da mange franskmenn hadde slått seg ned der, og disse motsatte seg avkolonisering av Algerie. De militære i Algerie under ledelse av general Massu gjorde et kupp i april 1958 og krevde de Gaulle tilbake til makten. Den 1. juni samme år ble de Gaulle innsatt som statsminister og gitt i oppdrag å revidere grunnloven.

Den franske styreformen kan karakteriseres som semipresidentialisme, en styreform som kombinerer trekk fra parlamentarisme og presidentstyre med en statsminister og en president som begge har betydelig utøvende makt. Den franske presidenten, som er direkte valgt av folket, har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk og spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet («high politics»). I utgangspunktet er det presidenten som velger statsministeren og godkjenner dennes valg av ministre. I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig ovenfor den lovgivende makt, som kan tvinge regjeringen til å gå av ved et mistillitsvotum. I praksis vil vil dermed parlamentet avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme. Frankrike har derfor opplevd perioder med såkalt «samboerskap», der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altså skje siden de to delene av den utøvende makten velges på forskjellig måte og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidentens makt vil derfor variere avhengig av om hans parti har flertall i parlamentet eller ikke. I perioder med «samboerskap» har presidenten derfor vært mindre dominerende enn i perioder der han og statsministeren har kommet fra samme parti. Presidenten har myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg, noe som gjør det mulig å utlyse valg i perioder da presidentens parti ser ut til å kunne vinne valget.

Opprinnelig ble presidenten valgt av et valgkollegium, men fra og med 1962 har presidenten blitt valgt direkte. Opprinnelig var valgperioden på sju år, men i 2000 ble grunnloven endret slik at valgperioden nå er på fem år, det samme som for nasjonalforsamlingen. Hensikten var å redusere sannsynligheten for «samboerskap» ved å holde valg til presidentembetet og nasjonalforsamlingen omtrent samtidig. Normalt blir valg til nasjonalforsamlingen holdt få uker etter presidentvalget, dermed er det sannsynlig at presidentens parti vil få flertall i nasjonalforsamlingen.

Parlamentet består av to kamre: et underhus (Assemblée Nationale) og et overhus (Sénat). Underhuset velges for fem år, senatet for seks år, men med utskifting av halvparten av representantene hvert tredje år. For å velge underhuset benyttes flertallsvalg i enmannskretser i to valgomganger. Dersom en kandidat får absolutt flertall, det vil si over 50 % i første valgomgang, er vedkommende valgt. Dersom ingen oppnår dette, må en annen valgomgang til. I annen valgomgang er simpelt flertall nok, men for å delta må partiet få oppslutning fra minst 12,5 % i første omgang. Senatet velges indirekte av valgkollegier i fylkene, bestående av kommunestyrerepresentanter, ordførere og fylkestingsrepresentanter.

Denne politikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.