Dårekiste
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En dårekiste var i eldre tid navn på en burlignende kiste eller en fengselscelle for forvaring av farlige sinnssyke. Begrepet ble fra 1600-tallet også brukt om isolat for vanskelige fanger og beboere i tukthus og fattighus. Seinere betød dårekiste det samme som dollhus, større anlegg for flere pasienter og forløperne til 1800-tallets sinnsykehus og vår tids moderne psykiatriske institusjoner.
Innhold |
[rediger] Etymologi
Begrepet «dårekiste» kommer fra dansk som igjen har fått det fra det tyske dorenkiste der dore betød «sinnssyk» og kiste ble brukt i betydningen «avlukke». Ordet ble siden delvis erstattet av flere nye navn som ble brukt om hverandre, blant annet dåreanstalt, galehus, sinnsykehospital, åndsvakeanstalt, mentalsykehus og asyl. Ifølge Peter Jessens bok om hverdagsliv i Bergen på 1860-tallet, sendte man i dagligtale «endu sindssyge paa Daare-kisten, og vilde man være rigtig hensynsfuld mod dem, saa sendte man dem paa Mentalen» som var byens mentalsykehus i bruk mellom 1833 og 1891. Også i svensk ble dårkista brukt på 1800-tallet som gammel form for «dårhus» - og opprinnelig i betydningen flyttbar eller fast burlignende innretning for voldsomme sinnssyke.
Ordet brukes i dag mer spøkefullt, for eksempel i uttrykk som «han er moden for dårekisten» og for å beskrive institusjoner med håpløse eller ville forhold.
[rediger] Historikk
Dårekister har eksistert siden middelalderen som private og lokale foranstaltninger for «rasende» og «uhelbredelige gale», gjerne i form av bur eller små avlukker i kjelleren på offentlige bygg. I Tyskland var blant annet Dorenkisten i Lübeck kjent som oppbevaringssted for aggressive og farlige sinnssyke. I Danmark er den første kjente dårekisten omtalt i et pantebrev fra Ribe i 1454. Det eldste belegget for bruk av begrepet i Norge gjelder en dårekiste i rådstua på Hamar omkring år 1550. Fra da av begynte myndighetene å skille de sinnslidende fra andre fanger i arresten. Dårekiste ble ellers opprettet i Bergen i 1676, der to rom i byens fengsel ble tatt i bruk som oppholdssted for de mest sinnslidende og psykotiske fangene. Også i Christiania Tugthus ble det i 1741 bygd dårekiste med to avlukker.
I 1736 kom det påbud om egne rom for vanskelige pasienter ved fattighospitalene. Mot slutten av 1700-tallet ble «de gale» betraktet som egen en sosial gruppe knyttet til fattigvesenet og samlet i såkalte dollhus. Det ble således bygd dollhus både i Bergen (1772), Oslo og Trondheim (1779). I siste halvdel av 1800-tallet overtok asylene som samleanstalter.
[rediger] Annet
Henrik Ibsen skriver om dårekister i to av sine mest kjente dramatiske dikt. I Brand fra 1866 ønsker fogden å bygge samfunnshus med fengsel og dårekiste. I Peer Gynt fra 1867 blir «Daarekisten i Kairo» og dets (oppdiktede) forstander Professor dr. phil. Begriffenfeldt nevnt.
