Canadas generalguvernør
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Canadas generalguvernør eng: Governor General not1, fr: Gouverneur(e) général(e)) er den kanadiske monarkens representant. Det britiske samveldets 16 land, hvor Canada er et av dem, har en felles monark, for tiden dronning Elizabeth II. Som dronningens visekonge betraktes de facto generalguvernøren som Canadas statssjef. Generalguvernøren er gjennom privilegiebrev fra 1947 øverstkommanderende over Canadas militære styrker i dronningens navn.
Ettersom Canada er et konstitusjonelt monarki er generalguvernørens oppgaver først og fremst seremonielle og den reelle politiske makten ligger i det parlamentet som består av dronningen, senatet, underhuset. I praksis er det generalguvernøren som representerer dronningen, samtidig som verken denne, dronningen eller den britiske regjeringen blander seg inn i canadisk politikk. Offisielt utnevnes generalguvernøren av dronningen, men dette er alltid den personen som blir foreslått av den canadiske regjeringen.
Generalguvernør siden 27. september 2005 er HE the Right Honourable/SE la très honorable Michaëlle Jean, med ektefellen HE/SE Jean-Daniel Lafond.
Innhold |
[rediger] Historie
Den franske koloniseringen av Nord-Amerika ble innledet på 1580-tallet, men Ny-Frankrike, som foruten Canada også bestod av Louisiana og Acadia, begynte ikke å vokse før på halvdelen av 1600-tallet. Oppdagelsesreisende Samuel de Champlain ble den første uoffisielle guvernøren av Ny-Frankrike rundt 1613. I 1636 ble Charles Huault de Montmagny den første som ble ansatt med disse oppgavene. Opprinnelig ble Ny-Frankrike administrert av Compagnie des Cent-Associés, men Ludvig XIV tok kontrollen over kolonien i 1663 og utnevnte den første generalguvernøren samme år, Augstin de Saffray de Mésy.
Frankrike tapte de fleste av sine nordamerikanske territorier, inklusive Canada, til Storbritannia etter Syvårskrigen (1756-1763). Gjennom «den kongelige britiske kunngjøringen» av 1763 (Royal Proclamation of 1763) skiftet området navn til Province of Quebec samtidig som guvernørposten ble innstiftet. Generalløytnant Jeffrey Amherst styrte provinsen under krigens siste år. Den første sivile administratoren ble James Murray som tiltrådte i 1764. Nova Scotia og New Brunswick fortsatte som separate provinser med egne guvernører, men på 1780-tallet aksepterte den britiske statsministeren William Pitt og hans regjering idéen om at provinsene skulle bli styrt av en felles guvernør og den første som tiltrådte denne posten ble Guy Carleton. Han hadde riktignok bare direkte innflytelse over Nedre Canada -Øvre Canada, New Brunswick og Nova Scotia ble styrt av viseguvernører. Da Øvre og Nedre Canada ble slått sammen til Provinsen Quebec i 1840 ble kontrollen over denne liggende hos generalguvernøren.
Generalguvernørens rolle ble endret i forbindelse med revoltene i 1837 (Rebellions of 1837). Rett etter dette opprøret besluttet den britiske regjeringen å gi de canadiske provinsene egne regjeringer, noe som førte til at både generalguvernørens og viseguvernørenes roller først og fremst ble formelle posisjoner, og den virkelige makten ble overført til de demokratisk valgte forsamlingene og deres statsministere. Slik var det også etter at Canadas status ble endret til en dominion i 1867. Generalguvernøren og viseguvernørene i provinsene fortsatte som den britiske kronens lokale representanter, men den virkelige politiske makten ble delt mellom Canadas statsminister og regjeringssjefene i provinsene.
Generalguvernørens rolle ble påvirket sterkt på 1920- og 1930-tallet som følge av King-Byng-affæren. I 1926 ba den liberale statsministeren William Lyon Mackenzie King at generalguvernøren Julian Byng skulle oppløse parlamentet. Generalguvernøren henviste imidlertid til valget som hadde blitt avholdt bare noen få måneder tidligere og nølte med å etterkomme statsministerens anmodning. Denne gikk så av og Byng valgte Arthur Meighen som hans etterfølger. Men noen uker senere tapte Meighens konservative regjering en mistillitsvotering i underhuset, noe som tvang generalguvernøren å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Mackenzie King vant valget stort og fikk tilbake regjeringsmakten og begynte arbeidet med å reformere generalguvernørens rolle.
På en Imperial Conference senere samme år aksepterte Storbritannia at Canada og andre britiske dominions Balfourdeklarasjonen som slo fast at de britiske protektoratene ble likestilt med Storbritannia. Generalguvernørene skulle i fortsettelsen ha en rent representativ rolle i stedet for å være den britiske regjeringens stedfortreder, dette ble i stedet ivaretatt av en høykommissær (The High Commissioner). Likestillingen mellom Storbritannia og de tidligere koloniene ble forsterket i 1931, da hver dominion ble ansett for et eget kongedømme og at den britiske monarken var monark over flere kongedømmer parallelt. Selv om Canada i dette ble anerkjent som et uavhengig land, var generalguvernøren også i fortsettelsen en engelskmann. Etter at man gikk bort fra betegnelsen «dominion» kunne den første canadiske generalguvernøren Vincent Massey tiltre i 1952.
Under Roland Micheners embetstid (1967-1974) gjennomgikk embetet en rekke betydelige endringer. Han forenklet etiketten og formalitetene, som at skikken med å bukke for generalguvernøren. Michener fortsatte allikevel å bære den tradisjonelle tjenesteuniformen, men han var den siste som gjorde det. Micheners reise til Trinidad och Tobago i 1971 var det første utenlandske statsbesøke av en canadisk generalguvernør. Dette medførte imidlertid noe strid, da en mente at det var monarken og ikke generalguvernøren var Canadas statssjef. Nå er det imidlertid akseptert at generalguvernøren representerer Canada i utlandet.
Generalguvernørens rolle kan fortsatt forårsake en viss kontrovers i Canada. Organisasjoner som Citizens for a Canadian Republic («Borgere for canadisk republikk») arbeider for å forandre og «demokratisere» embetet slik at en kan få en president slik en har i de tidligere koloniene Irland og i India. På den andre siden har monarken og dens representant generalguvernøren sine tilhengere i organisasjoner som Monarchist League of Canada («Canadas monarkistiske forbund»). Etter de mislykkede Meech Lake-overenskomsten fra 1987 og Charlottetown-overenskomsten fra 1992 har slike konstitusjonelle spørsmål fått liten plass i canadisk politikk og havnet i skyggen av mer alvorlige spørsmål som Quebecs selvstendighet. Tilhengerne av republikk har i Canada fått en mindre innflytelse enn for eksempel i Australia.
[rediger] Utnevnelse
Monarken utnevner generalguvernøren i henhold til statsministerens ønsker. I perioden 1867-1952 var alle generalguvernører britiske statsborgere og medlemmer av det britiske aristokratiet. Den siste britiske generalguvernøren i Canada var Harold Alexander (1946-1952), etterfulgt av den første canadiske generalguvernøren Vincent Massey. Siden har alle vært canadiere. Posten alternerer mellom engelsk-canadiere og fransk-canadiere. Fra utnevningen i 1967 har statsministeren kun foreslått et navn, i stedet for en liste som det var forutgående.
Generalguvernørens rolle er upolitisk, men det har ofte vært tidligere politikere i embetet. Siden 1952 har tidigere diplomater, regjeringsmedlemmer og leder av underhuset hatt embetet. Den forrige generalguvernøren Adrienne Clarkson var den første uten politisk eller militær bakgrunn som tidligere forfatter og programleder på TV. Hun var også den første asiatisk-canadieren og den andre kvinnen i embetet etter Jeanne Sauvé (1984-1990). Den tredje kvinnen i embetet ble dagens generalguvernør Michaëlle Jean som tiltrådte i 2005 som den første svarte canadieren.
Tradisjonelt er embetstiden fem år, men det har hendt ved noen få anledninger at den har blitt forlenget. For eksempel skulle Adrienne Clarksons embetstid gått ut 2004 men statsministeren Paul Martin vurderte situasjonen i underhuset med en minoritetsregjering gjorde det ønskelig med en erfaren generalguvernør, slik at Adrienne ble sittende. Tidigere har George Vanier og Roland Michener fått sine embetsperioder forlenget under lignende omstendigheter. Generalguvernører kan også ble seg fritatt fra embetet, noe som skjedde da Roméo LeBlanc forlot embetet av helsemessige årsaker i 1999.
Om generalguvernøren dør eller forlater landet i mer enn en måned, overtar høyesterettsjustitiarius (Chief Justice of the Supreme Court) generalguvernørens oppgaver og plikter. Om også denne posten er vakant, er det den eldste andredommeren (Puisne Justice). Dette har skjedd ved to anledninger da generalguvernører har dødd: I 1940 overtok Lyman Poore Duff generalguvernørens rolle og 1967 gjorde Robert Tascheraeu det samme.
[rediger] Konstitusjonelle oppgaver
Som representant for Canadas monark kan generalguvernøren utøve den makt som kronen besitter, bortsett fra retten til å endre antall seter i senatet. Når monarken er personlig i landet kan denne selv utøve den makten generalguvernøren har på vegne av monarken.
Det er generalguvernøren som innkaller, referer og oppløser Canadas parlament. De parlamentariske sesjonene innledes med parlamentets høytidelige åpning, hvor generalguvernøren i senatet, sittende på sin trone, leser regjeringserklæringen. Innen fem år er mandatperioden over og det må skrives ut nyvalg til underhuset, dette gjøres av generalguvernøren, men på statsministerens anmodning.
Alle nye lover blir vedtatt i monarkens navn og for at en lov skal bli gjeldende rett må den få et «kongelig bifall» (Royal Assent). Dette bifallet gis vanligvis av generalguvernøren som ved et lovforslag i teorien har tre muligheter:
- Gi sitt bifall og loven antas.
- La være å gi sitt bifall og lovforslaget faller.
- Videresende forslaget til monarken slik at denne personlig kan ta stilling til forslaget.
Monarken kan oppheve en lov innen to år. I praksis gir imidlertid alltid generalguvernøren sitt bifall, og de andre alternativene har ikke blitt brukt.
Ministrer, dommere og senatorer på føderalt nivå utnevnes av generalguvernøren, disse etter statsministerens anmodning. Videre utnevner generalguvernøren provinsenes viseguvernører, men dette er på provinsenes statsministres anmodning. Viseguvernørene kan, som sin føderale kollega, videresende et lovforslag for provinsen videre til generalguvernøren. Dette skjedde i Saskatchewan i 1961. Imidlertid er ikke generalguvernøren kongelig representant eller har embetsplikter overfor Canadas territorier hvor den føderale regjeringen utnevner en kommissær som sin lokale representant. Dette kommer av at den canadiske forfatningen ikke regulerer territoriene konstitusjonelle rettigheter.
Generalguvernøren har også statssjefens forpliktelser og gir statsbesøk til utlandet, tar imot utenlandske statssjefer, delegater og ambassadører. Tidligere overlot ambassadører og samveldet overkommissærer son akkreditiver til dronningen, men etter 2005 tar generalguvernøren imot dem - noe som har opprørt landets monarkister.
Generalguvernøren er formelt øverstkommanderende for landets militære styrker og befalshaver (Colonel of the Regiment, underlagt monarken som bærer tittelen Colonel-in-Chief) over Canadas tre livgarder: Govenor General's Horse Guras («Generalguvernørens hestegarde»), Governor General's Foot Guards («Generalguvernørens fotgarde») og Canadian Grenadier Guards («Canadas grenadergarde»).
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Department of Justice. (2004). Constitution Acts, 1867 to 1982
- The Governor General of Canada. Offisiell hjemmeside (på engelsk)
- Forsey, Eugene. (2003). «How Canadians Govern Themselves»
- Thomas, Paul G. (2004). «Parliament, Canadian»
[rediger] Noter
- I Canada skrives Guvernor General uten bindestrek, i motsetning til i resten av Samveldet.
