Angolas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

De tidligste innbyggerne i Angola var khoisan jegere og samlere. De ble stort sett erstattet av bantu-stammer under bantu-migrasjonene. I dagens Angola slo Portugal seg ned i 1483 ved Kongo-elven, hvor kongedømmet Kongo, Ndongo og Lunda eksisterte. Kongostaten strakte seg fra dagens Gabon i nord til Kwanza i sør. Portugal etablerte i 1575 en portugisisk koloni ved Luanda basert på slavehandel. Portugiserne tok gradvis kontroll over kyststripen i løpet av det 16. århundre gjennom en serie avtaler og kriger. De dannet kolonien Angola. Nederlenderne okkuperte Luanda fra 1641-48, noe som gav en oppsving for antiportugisiske stater.

Innhold 1 Kolonitiden 2 Uavhengighetsbevegelser 3 Borgerkrigen 4 Dagens situasjon

[rediger] Kolonitiden

Det egentlige Angola og hele kystlinjen av det som nå utgjør landet med samme navn, ble utforsket av Diogo Cão i 1482 og de tre påfølgende årene. Da portugiserne først landet på det som nå er det nordlige Angola i 1482, traff de på kongedømmet Kongo som strakte seg fra dagens Gabon i nord til Kwanza-elven i sør. Mbanza Kongo, hovedstaden, hadde en befolkning på 50 000 innbyggere. Sør for dette var det forskjellige stater, hvor kongedømmet Ndongo, styrt av ngolaen (kongen), var det mest betydningsfulle. Dagens Angola har hentet sitt navn fra kongen av Ndongo.

Portugiserne etablerte seg på vestkysten av Afrika mot slutten av det 15. århundre. Diogo Cão nådde elven Kongo i 1482. Han satte opp en steinvarde ved elvens munning og gav elven navnet Rio do Padrão. Han etablerte vennlige relasjoner med de innfødte som rapporterte at landet var underlagt en stor monark, Manikongo eller Kongos herre, som bodde ved Mbanza Kongo. Den første guvernøren som ble sent til Angola var Paulo Dias de Novais, et barnebarn av Bartolomeo Dias, som underla seg regionen sør for Kwanza nesten så langt som til Benguela.

Portugiserne brukte ikke lang tid på å gjøre seg innflytelsesrike i landet. Gonçalo de Sousa ble sendt som en formell utsending i 1490, og de første misjonærene gikk inn i landet i hans følge. Kongen ble kort tid etter døpt, og kristendom ble nominelt etablert som den nasjonale religionen. I 1534 ble en katedral grunnlagt ved Mbanza Kongo (som fikk det nye navnet São Salvador), og i 1560 ankom jesuittene med Paulo Dias de Novais.

Byen Luanda ble grunnlagt i 1576, Benguela i 1617. Portugiserne etablerte snart kontroll over disse havnebyene og tok gradvis kontroll over kyststripen i løpet av det 16. århundre ved en serie avtaler og kriger. I 1627 ble biskopens sete flyttet til São Paulo de Luanda, og São Salvador ble mindre viktig.

Om landets rikdommer etterlot portugiserne seg de mest glødende og utrolige beretninger. Men det ble på denne tiden herjet av invasjon av kannibaler (bangala) fra det indre av landet, og portugisisk innflytelse gikk gradvis nedover. Fra 26. august 1641 til 21./24. august 1648 tvang en nederlandsk okkupasjon av kystområdene (under en guvernør av nederlandsk Vest-Afrika) portugiserne inn i innlandet. Oppmerksomheten til portugiserne ble nå vendt særlig mot de sørlige distriktene av Angola. I 1648 tok portugisiske styrker basert i Brasil tilbake Luanda og satte i gang en militær erobring av Kongo og Ndongo-statene som endte med portugisisk seier i 1671. Ngola Nzinga fortsatte å gjøre motstand mot Portugal fra høydene i Matamba til hun døde i 1683. Full portugisisk kontroll av de indre områdene skjedde ikke før begynnelsen av det 20. århundre.

I det 18. århundre ble det på tross av hindringer fra Nederland og Frankrike tatt steg mot å reetablere portugisisk autoritet i de nordlige regionene:

• I 1758 ble det opprettet en bosetning ved Encoje.
• Fra 1784 til 1789 gjennomførte portugiserne en krig mot de innfødte i Mussolo (distriktet rett sør for Ambriz).
• I 1791 bygget de et fort ved Quincolo ved Loje, og for en stund drev de gruvedrift i Bembe.

Før «kappløpet om Afrika» begynte i 1884, eide portugiserne ingen fort eller bosetninger ved kysten bord for Ambriz som først ble okkupert i 1855. Ved São Salvador fortsatte portugiserne å utøve innflytelse. Den siste av de innfødte prinsene som hadde reell autoritet var kjent som Dom Pedro V. Han ble plassert på tronen i 1855 med hjelp av en portugisisk styrke og hersket i over tretti år. I 1888 ble portugisiske innbyggere stasjonert ved Salvador og kongene i Kongo ble pensjonert fra styresmakten.

I 1884 inngikk Storbritannia som frem til da hadde nektet å anerkjenne at Portugal hadde territoriale rettigheter nord for Ambriz, en avtale som anerkjente portugisisk suverenitet over begge breddene av den nedre Kongo-elven, men avtalen ble ikke ratifisert da den møtte motstand i England og Tyskland. Avtaler med fristaten Kongo, Tyskland og Frankrike i 1885–1886 fastsatte grensene for provinsen, med unntak av i sørøst, hvor grensene mellom Barotseland (nordvest i Rhodesia) og Angola ble fastsatt av en anglo-portugisisk avtale i 1891 og voldgiften som ble gitt av kongen i Italia i 1905.

Avskaffelsen av den eksterne slavehandelen viste seg å være svært skadelig for handelen fra havnene. Fra 1860 og fremover ble landbruksressursene i landet utviklet med økende energi, et arbeid hvor brasilianske handelsmenn førte ann. Etter den endelige delingen av Afrika blant de europeiske maktene, la Portugal ned mye energi i å utnytte Angola og hennes andre afrikanske eiendeler. Men sett i forhold til landets naturressurser, har utviklingen av landet gått tregt.

Slaveri og slavehandel fortsatte å blomstre i det indre av landet i de tidlige årene av det 20. århundre, til tross for forbud nedlagt av den portugisiske regjeringen. Utbredelsen av autoritet over stammene inne i landet, gikk tregt fremover og var ikke fullført uten noen tilbakeslag. I september 1904 mistet en portugisisk avdeling over 300 mann, inkludert 114 europeere, i en trefning med kunahamaene ved Kunene, ikke langt fra den tyske grensen. Kunahamaene var en stamme som drev med plyndringstokt og var antagelig stort sett påvirket av opprøret til deres sørlige naboer, hereroene, mot tyskerne. I 1905 og igjen i 1907 var der fornyede kamper i samme region.

Portugals primære interesse i Angola var slaveri. Slavesystemet begynte tidlig i det 16. århundre med kjøpet fra afrikanske høvdinger av folk til å arbeide på sukkerplantasjene i São Tomé, Principe og Brasil. Mens den økonomiske utviklingen av landet ikke ble helt forsømt og mange brukbare matprodukter ble introdusert, var fremgangen til provinsen stort sett avhengig av slavehandelen med Brasil som ikke ble avskaffet ved lov før 1830 og faktisk fortsatte i mange år etterpå. Mange forskere er enige i at innen det 19. århundre, var Angola den viktigste kilden for slaver ikke bare i Brasil, men i Amerika, inkludert USA. Innen slutten av det 19. århundre hadde et massivt tvangsarbeidssystem erstattet formelt slaveri og ville fortsette til det ble forbudt i 1961. Portugisernes kolonielle styre i det 20. århundre var preget av fast diktatur og utnytting av afrikansk arbeidskraft.

Det var dette påtvungne arbeidet som la grunnlaget for utviklingen av en plantasjeøkonomi og, innen midten av det 20. århundre, en betydelig gruvedriftssektor. Tvangsarbeid kombinert med britisk finansiering ble brukt til å konstruere tre jernbaner fra kysten til det indre av landet. Den viktigste av disse var den transkontinentale Benguela-jernbanen som forbandt havnen Lobito med kobber-sonene i Belgisk Kongo og det som nå er Zambia.

[rediger] Uavhengighetsbevegelser

Koloniens økonomiske utvikling førte ikke til sosial utvikling for innfødte angolere. Det portugisiske regimet oppmuntret hvit immigrasjon, særlig etter 1950, noe som intensiverte rasemotsetningene. Mange nye portugisiske bosettere ankom etter andre verdenskrig og utgjorde 5% av befolkningen på begynnelsen av 1970-årene. Ettersom avkoloniseringen gikk fremover andre steder i Afrika, avslo Portugal under diktaturene til Salazar og Caetano uavhengighet og behandlet sine afrikanske kolonier som oversjøiske provinser. Resultatet var at tre uavhengighetsbevegelser dukket opp:

• den populære bevegelsen for frigjøring av Angola - arbeiderpartiet (MPLA) med grunnlag blant Kimbundu og den raseblandede intelligensiaen i Luanda og med forbindelser til kommunistpartier i Portugal og østblokken
• den nasjonale frigjøringsfronten i Angola (FNLA) med etnisk grunnlag i Bakongo-regionen i nord og forbindelser til USA og Mobutu-regimet i Zaire
• den nasjonale unionen for total uavhengighet i Angola (UNITA) ledet av Jonas Malheiro Savimbi med et etnisk og en regional base i hjertet av Ovimbundo midt i landet

Frente para a Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC) satte i gang en kampanje for uavhengighet til Cabinda-eksklaven, angolansk territorium som var separert fra hoveddelen av landet av Zaire.

Fra begynnelsen av 1960-årene kjempet elementer av disse bevegelsene mot portugiserne. I deres frigjøringskrig, som begynte i 1961, var angolerne delte. Den stammebaserte FNLA, den maoistiske UNITA og maoistene og de bredt baserte MPLA var alle sterke grupper som kjempet mot portugiserne.

[rediger] Borgerkrigen

Et statskupp i Portugal i 1974 etablerte en militærregjering som umiddelbart oppga krigen og gikk med på å gi makten til en koalisjon av de tre bevegelsene. Koalisjonen brøt raskt sammen og endte i borgerkrig. USA, Zaire og Sør-Afrika intervenerte militært til fordel for FNLA og UNITA. Cuba, støttet av Sovjetunionen, svarte med å intervenere til fordel for MPLA. I november 1975 hadde MPLA så godt som knust UNITA, og de sørafrikanske styrkene trakk seg tilbake. Den amerikanske kongressen forhindret videre amerikansk militær involvering i Angola.

Den brasilianske regjeringen, ledet av general Ernesto Geisel ble den første til å anerkjenne Angolas uavhengighet og MPLA som landets legitime regjering 6. november 1975. MPLA hadde kontroll over Luanda og kyststripen som hadde oljefelt som var økende lukrative og erklært angolansk uavhengighet 11. november, dagen portugiserne forlot hovedstaden. Portugal anerkjente uavhengighetserklæringen. Agostinho Neto ble den første presidenten, fulgt av José Eduardo dos Santos i 1979. Opposisjonsbevegelsene, FNLA og UNITA, opprettet en felles regjering i sonene de kontrollerte. Den selverklærte «demokratiske republikken Angola» ble grunnlagt 24. november med Holden Roberto og Jonas Savimbi som delte presidenter og Jose Ndele og Johnny E. Pinnock som statsministre. Denne regjeringen ble oppløst etter 30. januar 1976 da FNLA-styrker ble knust av et samlet cubansk–angolansk angrep, kjent som Operación Carlota.

Borgerkrigen mellom UNITA og MPLA fortsatte til 10. januar 1989 da Cuba begynte å trekke sine styrker tilbake. I løpet av mye av denne tiden, kontrollerte UNITA store deler av det indre av landet og ble støttet av amerikanske ressurser og sør-afrikanske tropper. På lignende vis ble titusenvis av cubanske tropper værende til støtte for MPLA, og kjempet ofte mot sør-afrikanerne ved fronten. I 1988 ble Sør-Afrika og Cuba enige om å trekke alle sine utenlandske styrker ut fra Angola, etter den betydelige cubanske seieren over sør-afrikanerne i slaget ved Cuito Cuanavale. Avtalen hadde forbindelser til forhandlinger om Namibias uavhengighet. Året etter ble en våpenhvile fremforhandlet av atten afrikanske nasjoner. Dette førte til Bicesse-avtalen i 1991 som staket ut kursen for en valgprosess for et demokratisk Angola under overoppsyn av FN. UNITAs Savimbi klarte ikke å vinne første runde av presidentvalget i 1992, han fikk 40% mot Dos Santos sine 49%, noe som betydde omvalg. Savimbi kalte valget ugyldig og gikk tilbake til krigen. En annen fredsavtale, Lusaka-protokollen, ble fremforhandlet i Lusaka, Zambia, og underskrevet 20. november 1994.

Fredsavtalen mellom regjeringen og UNITA integrerte tidligere UNITA-tilhengere i regjeringen og de væpnede styrkene. Men i 1995 ble det gjenopptatt lokale kamper. En nasjonal enhetsregjering ble innsatt i april 1997, men alvorlige kamper ble gjenopptatt sent i 1998 da Savimbi fornyet krigen på nytt. Han hevdet at MPLA ikke oppfylte sine forpliktelser. FNs sikkerhetsråd stemte for å innføre sanksjoner på UNITA 28. august 1997. Det angolanske militæret satte i gang en massiv offensiv i 1999 som knuste UNITAs konevnsjonelle kapasitet og tok tilbake alle større byer som tidligere var holdt av Savimbis styrker. Savimbi erklærte så at UNITA ville gå over til geriljataktikker, og mye av landet forble i uro.

[rediger] Dagens situasjon

I 2002 ble Savimbi drept i en militær operasjon, og UNITA og MPLA gikk med på å underskrive en våpenhvile seks uker senere, 4. april. UNITA erklærte seg som et politisk parti i august 2002 og demobiliserte offisielt sine væpnede styrker. Dette markerte slutten på borgerkrigen. Angola er for tiden fredelig under lederskapet til MPLA og Dos Santos. Regjeringen står ovenfor enorme sosiale og økonomiske problemer som et resultat av nesten kontinuerlig krig siden 1961.