Andreas Munch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Andreas Munchs grav på Vår Frelsers gravlund

Andreas Munch (født 19. oktober 1811 i Christiania, død 1884) var norsk skribent og forfatter. I sin samtid var Munch anerkjent som tidens mest betydningsfulle dikter – i dag er han mest kjent for diktet Brudeferden i Hardanger.

[rediger] Liv

Han var sønn av Johan Storm Munch, som var feltprest i Christiania, og Else Hofgaard. Faren var kjent som forfatter av patriotiske sanger. Da den fremtidige dikteren var 11 år gammel, flyttet han med foreldrene til Kristiansand, hvor faren var blitt utnevnt til biskop. I 1830 gikk han ut av byens latinskole og dro til universitetet i Christiania. Etter å ha tatt examen artium og examen philosophicum vendte han imidlertid tilbake til Kristiansand sommeren 1831, og tilbragte den følgende høsten og vinteren hjemme hos familien. Oppholdet ble avbrutt da faren døde i januar 1832. Ved hans død satt moren tilbake med syv barn, i en økonomisk vanskelig stilling. Familien flyttet til Christiania, hvor Andreas Munch måtte sørge for sitt eget livsopphold ved å undervise i skolen. Til slutt fikk han en sikker stilling som kopist i finansdepartementet.

Munch hadde alt fra barneårene vært opptatt av diktning, og fikk etter hvert noen av diktene sine på trykk i aviser og tidsskrifter. I 1836 utga han sin første diktsamling, Ephemerer, og snart etter et større dikt, Sangerinden. I 1837 vant han Christiania Theaters pris for det beste drama, med Kong Sverres Ungdom. Ved hjelp av prispengene kunne han foreta sin første utenlandsreise; han bodde to måneder i Paris og reiste tilbake gjennom Tyskland.

Tilbake i Norge kom han i kontakt med avisen Den Constitutionelle, hvor han først skrev teaterkritikk, og siden kom med i redaksjonen. I de følgende årene fikk han lite tid til diktning, men i 1842 utkom Donna Clara, en Natscene. Han giftet seg med Charlotte Juul i 1844, og i 1845 overtok han eierskapet av Den Constitutionelle og sluttet i finansdepartementet. Alt året etter solgte han imidlertid avisen igjen og dro til utlandet. Et helt år var han i Frankrike, Italia og Tyskland, før han vendte tilbake til Norge høsten 1847 for å beskjeftige seg med diktningen.

I 1848 utga han to diktsamlinger, først Digte, gamle og nye, og så Billeder fra Nord og Syd. 25. april 1850 fikk han to tvillingsønner, men kort tid etterpå, 20. april døde konen hans av lungebetennelse. En måned senere døde plutselig den ene av de to tvillingene, og den andre ble sykelig. Etter denne sorgfulle perioden utgav Munch diktsamlingen Sorg og Trøst i 1852. I mellomtiden var han blitt utnevnt til amanuensis ved universitetsbiblioteket i Christiania.

I de neste årene skrev Munch sin første tragedie, Salomon de Caus (1854), det historiske skuespillet En Aften paa Giske (1855) og diktsamlingen Digte og Fortællinger. I 1857 fulgte en ny tragedie, Lord William Russell. Han hadde funnet inspirasjon til stykket ved å betrakte et maleri på en kunstutstilling i Paris i 1855. Stykket ble oppført i Christiania vinteren 1857, og ble en stor suksess. Det ble utvalgt til å spilles på 40-årsdagen for Norges grunnlov 17. mai 1858, med kronprins Carl blant publikum, og ble senere spilt i Stockholm. Stykket ble også oversatt til tysk og vant Munch et publikum i Tyskland.

Om høsten 1858 reiste han til Italia, i håp om at klimaet der ville være gunstig for den syke sønnen. Men sønnen døde i Nice. Munch reiste da tilbake til Norge og foretok en tur blant de norske fjellene. I 1860 bevilget Stortinget ham en slags kunstnergasje: han skulle få lønn som dosent, men behøvde ikke å forelese. I 1866 ble han professor.

[rediger] Munchs diktning

Munch er en representant for nasjonalromantikken og norsk poetisk realisme. Han mistet etterhvert betydning som dikter ettersom interessen for nasjonalromantikken dalte. Han kom til å gi ut det nasjonalromantiske dramaet hertug Skule samme år som Henrik Ibsen ga ut Kongsemnerne. Dramaet til Munch kom helt i skyggen, og han trakk seg gradvis tilbake for den yngre generasjonen.

Munch var også avisskribent i Den Constitutionelle og i Norges Rigstidende, og fulgte Welhavens linje innenfor estetisk kunstbedømmelse. Han hører dermed til en høyreorientert romantisk retning, og til nasjonalromantikkens mer urbane fløy.