Andreas Bjercke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Andreas Hesselberg Bjercke (født 2. november 1883 i Oslo, død 30. juli 1967 samme sted) var en norsk arkitekt. Firmaet han dreiv sammen med Georg Eliassen, var et av Norges mest anerkjente arkitektfirmaer i første halvdel av 1900-tallet.

Bjercke gikk først i murerlære. Han fikk så utdanning fra Statens kunst- og håndverksskole i Oslo og fra Kungliga tekniska högskolan i Stockholm. Fra 1906 til 1910 var han assistent hos den svenske arkitekten Ragnar Östberg (blant annet i arbeidet med Stockholms stadshus). I 1911 åpna han privatpraksis i Oslo og tegna blant annet Fjeldheim skole i Drammen.

I 1914 etablerte han firmaet Bjercke og Eliassen sammen med Georg Eliassen. Av firmaets mest kjente arbeider er:

• Sjømannsskolen på Ekeberg, Karlsborgveien 4 (1917) (Houens fonds diplom 1923)
• Den norske Amerikalinjes kontorbygg, Jernbanetorget 2 (1916-1919)
• Sjømandsskolen i Tønsberg (1921) (Houens fonds diplom 1925)
• Minnehallen i Stavern (1924-26)
• Sundøya fjordrestaurant ved Tyrifjorden (1930)
• David-Andersens sølvvareverksted, Trondheimsveien 135 (1930)
• Kraftstasjon III i Sauda (1930)
• Norges Rederforbunds kontorbygg, Rådhusgata 25 (1930-34) (Houens fonds diplom 1941)
• Utvikling av Universitetsplassen ved Karl Johans gate (1931)
• Oslo Lysverkers administrasjonsbygg, Sommerrogata (1932) (Houens fonds diplom 1933)
• Kongelig Norsk Seilforenings klubbhus «Dronningen», Huk aveny 1 (1932)
• Flere utstillingsbygg ved torget på Norsk folkemuseum (1932-34, konkurranse 1919)
• Norsk Arbeidsgiverforenings kontorbygg, Kristian Augusts gate 23 (1951, konkurranse 1941)

Gjennom tretti år stod Eliassen og Bjercke sentralt i utviklinga av norsk arkitektur. De beherska skiftende stilarter og henta ut det beste av dem. Sjømannskolen på Ekeberg og Amerikalinjens kontorbygg er klassiske og storslagne monumentalbygg, det ene frittliggende, det andre midt i bysentrum. Så tegner de Sundøya fjordrestaurant, et av Norges første funkis-bygg, og følger opp med «Dronningen». Etter hvert blandes stilartene og tilpasses hverandre. Materialbruken i fasadene er skiftende, men alltid velfungerende: massiv stein, pussa betong, tegl, steinplater. Minnehallen i Stavern har en enkel form som skal tåle den værutsatte plasseringa, og som gir et kombinert bilde av sjømerke og mausoleum.

Eliassen og Bjercke la svært stor vekt på detaljene, og til flere bygg tegna de også interiøret og valgte ut tekstiler. I en bygningsbeskrivelse for Sauda III heter det: «Alt arbeide skal være absolut 1ste klasses håndverksmessig utførelse.»

Fire av kontorets arbeider fikk Houens fonds diplom, og to fikk Sundts premie: Møllhausen i Karl Johans gate 17 (1928) og Eliassens egen privatbolig i Professor Dahls gate 46 (1920).

Bjercke var formann i Oslo arkitektforening fra 1923 til 1926 og president i Norske Arkitekters Landsforbund fra 1934 til 1938 og fra 1946 til 1948. Han blei utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden i 1953.

Han var sønn til fabrikkeier Alf Bjercke (1851-1933).

[rediger] Litteratur

Camilla Gjendem: «Fra Norsk arkitekturmuseums tegningssamling: Arkitektene Bjercke og Eliassen», i Arkitektur i Norge. Årbok 1997, Oslo 1997