Alnaelva
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alnaelva eller Alna er Oslos lengste elv. Den springer ut fra Alnsjøen i Lillomarka og har betydelig tilsig fra Breisjøen, Steinbruvannet, Tokerudbekken og Østensjøbekken. Elva mottar dessuten avrenning fra Oslo kloakknett og ymse trafikkerte flater. Det er i dag minimalt med tilførsel av rent vann i elvas hoveddel og Alna ender opp i Bjørvika i indre Oslofjord som en av Oslos verste forurensningskilder. I 1922 ble nedre del av elva lagt i kulvert fra Kværnerområdet nede i Lodalsøkket. I 1927 ble Alnsjøen drikkevannskilde, og med dette ble Alnas vannstand redusert. I 1948 ble kulverten forlenget østover slik at også fossefallene fra Svartdalen og ned i Kværnerdumpa i Lodalen, de såkalte Kværnerfossene, ble ført i avløp. Fram til midten av 1980-tallet ble stadig mer av elva lagt under jorda.
Innhold |
[rediger] Oslos elver fra 1985
Den 11. desember 1985 besluttet Oslo bystyre følgende:
- Lukking av bekker og elver er ikke tillatt
- Det samme gjelder for gjenfylling av – eller i – dammer, tjern og vann, samt sjøgrunn.
- Oppføring eller anbringelse av bygninger eller andre konstruksjoner og anlegg nærmere åpne bekker, dammer, elver, tjern og vann enn 20 meter tillates i alminnelighet ikke. Det samme gjelder graving, sprengning og fyllingsarbeider.
Den nye elvepolitikken ble tatt videre i og med byrådserklæringen av 2000 og byøkologisk program for 2002 - 2014 der følgende er programfestet:
- Oslos elver skal renses og rørlagte strekninger gjenåpnes der det er mulig.
- Elvebreddene gjøres tilgjengelige og gamle kulturminner knyttet til elvene bevares.
Gjennom sin status som Oslos viktigste byelv har Alna lenge vært under uttalt prioritering. I senere år er det arbeidet målrettet med åpning av Alna og stadig nye strekk renses og hentes fram i lyset. Planen er å få gjenåpnet og renset hele elveløpet innen rimelig tid slik at Alna kan renne fritt fra marka til fjorden.
I november 2007 startet Plan- og bygningsetaten arbeidet med kommundedelplan for Alna miljøpark. I utkastet tok etaten utgangspunkt i tre hovedtemaer:
- «Alna i landskapet - den blå-grønne strukturen og mulighetene for rekreasjon
- Biologisk mangfold og vannkvalitet – «urbant naturvern»
- Urban utvikling som bygger på mulighetene aktiv bruk av vann gir»
[rediger] Navnet
Elvenavnet har endret seg både med hensyn til uttale og skrivemåte. Nedarvet muntlig uttaleform er i dag Ærna med tostavings tonelag. I skriftlige kilder finner vi former som blant andre Alne og Elna. Flere tradisjonelle stedsnavn i kort avstand til Alnas opprinnelige elveløp bærer forstavelsen Aln-. I Groruddalen finner vi Søndre og Nordre Alna gård samt Alnabru, også uttalt Ærnabru. Stedsnavnet Alnafet om slettelandet på sørøstre side av Alnas tidligere elveløp under nordskrenten av Ekebergåsen kommer av norrønt Alnarfit, der siste ledd betyr frodig gress-slette. Det finnes i gatenavnet Alnafetgata og Alnafetløkka. På 1800-tallet ble løkkenavnet misforstått og forvansket til Ahnefeltløkken, idet man antok at løkka hadde navn etter en familie Ahnefelt. I 1866 fikk den nåværende Alnafetgata navnet «Ahnefeltgaden», og i 1874 ble «Ahnefeltløkken Kirkegård» anlagt, nå kalt Gamlebyen gravlund.
Etymologien vedrørende Alnanavnet er uklar. A-endelsen er ikke norrøn. I norrøn tid kan Aln ha vært navn på vassdraget. Aln kan forstås i lys av Albue, dvs. «buktning», med referanse til elvas mange meandersvinger gjennom Alnadalen. Senere har a-endelsen kommet til slik at forma Alna ble et faktum. En annen teori er at navnet skriver seg fra al, dvs. «vokse», «bli flomdiger».
Forøvrig kan navnet problematiseres ved å trekke fram at Alnas hovedkilde både i skrift og tale ofte er blitt kalt «Alunsjøen». Denne varianten av innsjønavnet Alnsjøen må forklares som en kontaminasjon med bakgrunn i forekomstene av mineralet alun i nærheten av utløpet, eller kanskje heller med Alunverket som ble anlagt for å utnytte disse forekomstene. Alnsjøens navn kan ikke kan ha sammenheng med mineralet, ettersom det ikke finnes kjente alunforkomster i nærheten. Oslo byleksikon fastslår at sjøens rette og egentlige navn er «Alnsjøen».
Vest i den nordvendte Ekebergskrenten, like ved Alnas utløp i fjorden, ble det brutt alunskifer til framstilling av alun allerede i middelalderen. I perioden 1738-1815 ble Ekeberg hardt beskattet for den svarte skiferen som kunne gi det verdifulle og anvendelige alunsaltet. Alunskiferbruddet i Ekebergskrenten regnes i dag som et teknisk og geologisk kulturminne.
Det eldste kjente skriftlige belegg for det alternative navnet Loelva, mye brukt gjennom senere hundreår, finnes i Norriges Beskrivelse av Peder Claussøn Friis, trykt i 1613. «Loelva» eller «Loen» hevdes å være konstruert av ham for å forklare bynavnet Oslo («Loens os»). Disse litterære navneformene fikk stor utbredelse både i skrift og tale, og de har gitt opphav til navnet Lodalen på nedre del av Alnadalen. Men det gamle navnet Alna overlevde på folkemunne høyere oppe i Groruddalen, der avstanden til Oslo var større. Etter at det ble alminnelig kjent at Alna er det egentlige og opprinnelige navnet, fortrenger det nå det konstruerte navnet «Loelva»
[rediger] Opprinnelig geografisk løp
Etter utspringet fra Alnsjøen (237 m.o.h.) svingte Alna seg nedover Groruddalen, Svartdalen og Lodalen. Siste etappe gikk over Loenga, elvesletta under Ekebergåsen. Derfra rant elva ut i Oslofjorden.
[rediger] Historie knytta til Alna
[rediger] Eldre tid
Alnas utløp var arneplass for etablering av byen Oslo omkring år 1000. Her var det laglig å legge til med vikingenes skip som var flatbunnede og kunne gå et godt stykke opp i elveløpet. Elva var større på denne tiden: Utløpets bredde var rundt 70 meter og vannstanden var omkring 3 meter høyere enn i dag.
Middelalderbyen Oslo utviklet seg i første omgang på strandsletta mellom Alna og Klosterelva (Hovinbekken). Ruinene av blant annet den gamle Kongsgården ligger i nærheten av Alnas utløp, delvis under NSBs gamle lokomotivverksted. Saxegården, som fortsatt eksisterer som eiendom, var blant gårdene som ble etablert langsmed Alna, og som hadde sjøbod i elva sammen med Bispegården og andre stormannsgårder. Mot slutten av 1200-tallet begynte utvidelsen av Oslo å gjøre seg gjeldende også på sørøstsida av Alna.
Navnet Mølleteigen forteller at det tidlig ble anlagt møllebruk ved Alna. Biskopen trengte kraft for å male kornet han tok inn som avgift fra alt jordegodset kirka eide. Bare halvannen km fra bispegården var det store fossefall, i senere tid kjent som Kværnerfossene, som kunne gi vann på en kornmølle. Opprinnelig lå mølla ved Kværner under Volin gård. Kornmølla omtales i et gavebrev fra hertug Håkon av Oslo, Oplandene og Færøyene. Det dreier seg om den samme Håkon som i 1299 ble kong Håkon V Magnusson og som i den forbindelse flyttet Norges hovedstad fra Bergen til den voksende byen ved Alnaoset.
Ved elvene var leira god, og det første teglverket med tilknytning til Alna ble anlagt nede på Øra av hertug Håkon rundt 1290, blant annet for å skaffe teglstein til utviding av Mariakirken med to 45 meter høye vesttårn.
Fra 1500-tallet ble Alna kraftkilde for oppgangssager, og på 1700-tallet var hele 10 sagbruk etablert fra Kværner til Grorud.
[rediger] Industrialiseringa på 1800-tallet
Flere branner og flommer førte til at møllevirksomheten ved Kværner gård ble nedlagt i 1852. Nedleggelsen bidro til at Oluf Adelsten Onsum i 1853 grunnla det mekaniske verkstedet Kværner Brug på Kværners gamle tomt øst i Lodalen. Kværner Brug (eller Kværner ASA som bedriften het i seinere år) holdt stand i Lodalen til 1999. I Svartdalsparken nederst i Svartdalen - like sørøst for krysset Enebakkveien / Arnljot Gellines vei der Alna i dag føres ned i et stort avløp - står et minnesmerke over Kværner Brug. Minnesmerket er en vannkraftturbin. Den gamle industribyen er OBOS i full gang med å forvandle til boligby, Kværnerbyen.
I 1862 anla Onsum Svendengen teglverk noe vest for Kværner Brug, det vil si ved dagens NSB-haller i Lodalen. På samme tid ble Nygård teglverk anlagt øst for Kværnerfossene - nærmere bestemt på Etterstad.
Ved gangbrua tilknytta Bryn stasjon som ble åpnet i 1854, renner Østensjøbekken ut i Alna. Her går Alna i Brynsfossen. Under andre halvdel av 1800-tallet vokste det fram en rekke virksomheter i området rundt Bryn og Brynsfossen. Edanger bryggeri, seinere Akers Bryggeri, ble anlagt i 1880-årene. En mursteinsbygning med fabrikkpipe står fremdeles. I 1889 ble Johan Petersens lin og bommullsvarefabrikk etablert. Bedriften produserte blant annet senge- og dekketøy, blåtøysstoffer og skjortestoffer, og den mottok flere priser for sine produkter. Med utgangspunkt i Statens vegvesens nye bygg ved Brynsfossen renner Alna under den gamle fabrikken og viser elvas betydning som energikilde. Det ble også anlagt tre teglverk i området på denne tida. Ettersom industrien ved Alnas fossefall på Bryn vokste, spredte småhusbebyggelse seg fra Bryn stasjon og opp mot Skøyen (nord) og Høyenhall.
[rediger] Alnaelvens venner
Oslo Elveforum og Alnaelvas venner er en organisasjon etablert i 1999 på initiativ fra stortingsrepresentant Lars Rise og tidligere folkevalgt i Oslo, Tor Holtan-Hartwig. For Alna er medlemsorganisasjonen Alnaelvas venner dannet. Formålet er å få Oslos glemte elver og bekker fram i lyset igjen. Visjonen er at Alnaelva åpen og naturlig vil gli fra Alnsjøen og ut gjennom det nye kunstige vannspeilet gjenskapt i tilknytning til middelalderparken.
[rediger] Litteratur
- Karsten Sølve Nilsen: ALNA (Loelva), Topografisk forlag, Oslo 2005
