Ab Urbe Condita (bok)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ab urbe condita ("Fra byens grunnleggelse"; bokstavelig "fra den grunnlagte byen") er et stort verk om Romas historie fra grunnleggelsen, som er satt til 753 f.Kr. (se Ab urbe condita), til augusteisk tid. Boken ble skrevet av Titus Livius (ca 59 f.Kr. til 17), på latin. De første fem bøkene ble utgitt mellom 27 f.Kr. og 25 f.Kr..
Av verkets 142 bøker er det bare 35 som finnes i dag. Den første boken begynner med Aeneas' ankomst til Italia og Romulus' og Remus' grunnleggelse av Roma, og slutter i 509 f.Kr., da Lucius Junius Brutus og Lucius Tarquinius Collatinus ble valgt til de første romerske konsulene.Bok to til ti tar for seg historien til den romerske republikk frem til Samnitterkrigene; bok 21 til 45 forteller om den andre punerkrig og slutter med krigen mot Persevs av Makedonia.
Innholdet i de gjenværende bøkene er kjent gjennom et sammendrag fra det 4. århundre under tittelen Periochae, unntatt bok 136 og 137; dette sammendraget ble ikke skrevet utifra Livius' originaltekst, men fra en forkortet utgave som har gått tapt. En liknende sammendrag av bøkene 37 til 40 og 48 til 55 ble funnet i Oxyrhunchus i Egypt og oppbevares nå i British Museum; papyrusrullene er skadede og ukomplette.
Bok 46 til 70 tar for seg tiden frem til 91 f.Kr.. I bok 89 kan man lese om Sullas diktatur i 81 f.Kr., og i bok 103 beskrives Gaius Julius Cæsars første år som konsul. Bok 142 slutter med keiser Neros død i i 9 f.Kr.. Mens han lar de ti første bøkene omtale mer enn fem hundre år, bruker Livius tli tider mer enn en bok på ett år fra begynnelsen av det 1. århundre f.Kr..
Boken gir beskrivelser og fortellinger om mange personer og hendelser i det romerske kongedømme og den romerske republikk. Til tider er Livius nok ikke helt nøytral i sine fremstillinger, men dette er en verdifull kilde til Romas historie.
