A priori og a posteriori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

A priori kommer fra latin, og betyr «fra det tidligere». A priori er den erkjennelsen som er oppnådd gjennom fornuften alene. A priori kommer altså før erfaringen. Kant beskriver de transcendentale forutsetningene for all empirisk erkjennelse som a priori. A priori er beskrevet som de fornuftens erkjennelser som gjør empiri mulig. Begreper som tid og rom er a priori, fordi det ikke er mulig å gjøre en erfaring uten å anerkjenne disse. Det gir ikke mening å snakke om en begivenhet hvis den ikke har funnet sted i et rom, til en gitt tid.

I motsetning til a priori står a posteriori (latin: «fra det senere»), som er empirisk erkjennelse. Der a priori er noe eviggyldig som nødvendigvis alltid er sant, kan a posteriori endre seg med tiden, fordi forutsetningene for erfaringen endrer seg.

Matematiske lover er også a priori, fordi de er allmengyldige, og kommer før erfaringen. At 2 + 2 = 4 vet vi er sant, det er ikke en erkjennelse vi først må erfare oss til. Fysiske lover, derimot, er som regel a posteriori, fordi vi ikke kan komme fram til dem ved hjelp av tenkning alene, men må ha empiriske data for å kunne formulere dem.

A priori kan innen vitenskapen bety en viten som man mener å ha uavhengig av empiriske undersøkelser.