Æsops fabler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Three Hundred Aesop's Fables, en engelsk utgave av Æsops fabler fra 1867, gjendiktet av George Fyler Townsend (1814-1900). Hans versjoner av fablene er blant annet utstyrt med tydelige moralske sluttkonklusjoner og er blitt stildannende for mange seinere utgaver.

Illustrasjon fra en engelsk utgave av Æsops fabler, The Æsop for Children fra 1919 illustrert av Milo Winter (1886-1956). Tegningen viser den kjente fabelen Skilpadda og haren der den raske, innbilske haren taper kappløpet mot den langsomme, men iherdige skilpadda.

Reven og druene illustrert av Milo Winter. Fabelen har gitt opphavet til uttrykket «Høyt henger de og sure er de» og forteller om reven som ikke kan få fatt på druene som henger for høyt. Moralen er at en ringeakter det en ikke kan oppnå. Druene er i norske versjoner ofte blitt oversatt med rognebær, som er sure uansett.

Æsops fabler, Esops fabler eller på latin Aesopica er en samling moralske fortellinger eller fabler fra den greske antikken som i følge folketradisjonen opprinnelig skal ha blitt fortalt av Æsop, en frygisk slave som levde på øya Samos fra 620 til 560 f.Kr. De korte, poengterte fablene handler ofte om dyr med menneskelige egenskaper, men også om folk, planter og naturkrefter, og representerer folkelig vidd og livsvisdom. De er både underholdende og belærende, og har blant annet blitt benyttet som moralske lærestykker i barneoppdragelsen. Fablene ble først nedskrevet av Demetrios fra Faleron på 300-tallet f.Kr, men samlinga har siden blitt gjendiktet, omdiktet og utvidet, og blitt fortalt både på vers og som prosa i en mengde versjoner i den vestlige litteraturen. Fremdeles utgis nye utgaver av den gamle greske folkeboka over hele verden, oftest som barnebok med nye illustrasjoner og forskjellig utvalg av fortellinger.

[rediger] Historikk

En vet ingenting om Æsops liv bortsett fra at han skal være opphavet til de gamle greske fablene. Mange av historiene i samlinga, for eksempel Reven og druene («høyt henger de og sure er de!»), Skilpadda og haren og Hyrdegutten og ulven (eller Gutten som ropte ulv) er velkjente fortellinger fortsatt i dag.

Æsops fabler var opprinnelig muntlig fortellinger som må ha vært populære lang tilbake i tid i antikkens Hellas. Den første skrfitlige samlinga en kjenner til ble nedskrevet på prosa av Demetrius Falarius på 400-tallet f.Kr.. Denne har seinere gått tapt. Den romerske fabeldikteren Babrius skrev fablene på vers på gresk på 100-tallet e.Kr. og denne samlinga eksisterer fortsatt. Det fins også en latinsk utgave nedtegnet av den romerske fabeldikteren Fædrus som gjorde fablene til en del av sine egne samlinger på vers en gang mellom år 1 og 50 e.Kr. Hans samling ble toneangivende for all seinere fabeldiktning. En munk fra 1300-tallet, Maximus Planudes, ordnet en biografisk samling av Æsops fabler.

Det moralfilosofiske sluttpoenget i fablene til Æsop, på gresk kalt epimythian («fabelord»), ble lagt til i ettertid og hører ikke til i de opprinnelige greske versjonene. Ifølge Platon versifiserte Sokrates Æsops fabler tiden før sin henrettelsen, og han kan dermed være opphavsmannen til det moralfilosofiske sluttpoenget. ^[1]

Det har blitt foreslått at en sura eller et kapittel i Koranen med tittelen Luqman kan referere til Æsop som var en velkjent figur i Arabia på Muhammeds tid.

Den første trykte boka på engelsk med Æsops fabler ble oversatt og utgitt av William Caxton i 1484. Den tidligste svenske utgaven er fra 1603.

Flere forfattere har gjendiktet eller blitt inspirert av fablene til Æsop. Den franske dikteren Jean de La Fontaine (1621-1695) utgav fra 1668 til 1694 tolv bøker under samletittelen Fables, korte, ofte humoristiske dyrehistorier på vers direkte inspirert av Æsops fortellinger og andre antikke og folkelige fabler. Hans enkle, men formfullendte fabler er blitt Frankrikes mest siterte vers. Også den russiske dikteren Leo Tolstoj har skrevet frie versjoner av flere av æsops fabler.

Dette tresnittet fra Vita et Fabulae, en tysk utgave av Æsops fabler trykt i Augsburg rundt 1479, viser den greske historiefortelleren Æsop og detaljer fra livet hans]]

Relieffene på Fontana Maggiore (hovedfontenen) i Perugia i Italia ble hogd etter 1275 av Nicola Pisano og Giovanni Pisano. Disse viser blant annet to fabler av Æsop: Ulven og trana og Ulven og lammet.

Fabelen Bonden og sønnene hans fra William Caxtons engelske oversettelse av Æsops fabler i en utgave fra 1500.

[rediger] Norske utgaver

Av norske utgaver av Æsops fabler kan nevnes Tilla og Otto Valstads oversettelse fra 1918 (gjenutgitt i modernisert språkdrakt i 1962), Herman Wildenveys Æsops fabler i norske dikt fra 1941, Hanna Wiigs Esops fabler og Johs. A. Dales nynorsk-utgave av den samme teksten, begge fra 1951 (gjenutgitt i 1970) og med illustrasjoner av Reidar Johan Berle, og Mentz Schuleruds Æsops fabler. 143 moralske fortellinger fra 1975 (gjenutgitt med litt færre fabler i 1990 og 1995). Æsops fabler har også blitt oversatt til norsk fra flere internasjonale utgaver, ofte med store illustrasjoner og et mindre utvalg fabler.