Refleksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ordet Refleksjon er avledet fra latin, og betyr rett oversatt: tilbakekastelse.

Refleksjon i fysikken handler om at en bølgefront i grenseflaten mellom to ulike medier endrer retning på en slik måte at den kastes tilbake til mediet som den kom fra.

Både lys, lyd og bølger i vann kan reflekteres slik.

[rediger] Lysrefleksjon

Når lys reflekteres fra et legeme, innebærer det at lyset som treffer overflaten av et legeme, sendes ut igjen fra overflaten i stedet for å bli absorbert av legemet.

Lysrefleksjon kan være speilende (som i et blankt speil) eller diffus (som på en hvit, matt overflate).

Ved speilende refleksjon reflekteres lyset i en reflektert vinkel som er like stor, men på motsatt side i forhold innfallsloddet på den reflekterende flaten, som innfallsvinkelen.

Ved diffus refleksjon spres lyset ut igjen i alle retninger. Det er derfor en hvit vegg, i motsetning til et speil, ser hvit ut — når den treffes av hvitt lys — uansett hvilken vinkel man betrakter veggen fra, og uansett hvilken vinkel lyskilden har i forhold til veggen.

Refleksjon som språklig utveksling: Refleksjon i ordets betydning betyr egentlig ”tankens bøyen seg tilbake på seg selv”. Refleksjon har en framstillingsform der ”de andre” selv kommer til orde og ikke bare blir gjengitt eller tolket for eksempel av ”eksperter”. Videre forutsetter refleksjon at man medreflekterer ”seg selv” Refleksjon handler om forskjeller og relasjoner, for eksempel mellom viten, den som vet og det som det vites om.

Immanuel Kant distingverer mellom forestilling og refleksjon. Forestilling er direkte rettet mot de gjenstander vi erfarer, mens refleksjon dreier seg om forholdet mellom mine forestillinger og mine erkjennelses (ibid).

Refleksjon handler om å distansere seg fra sin egen tanke og handling og se den utenifra, med andre(s) øyne og andre(s) sko. De som møtes til refleksjon er mennesker med urealisert potensiale til sammen å utforme gode løsninger, et bedre samfunn, forme og utvikle egne verdi- og måloppfatninger osv.

Dette forutsetter at det ikke på forhånd behøver å være definert noen enighet mellom noen av deltakerne om hva som er ønskelige mål og løsninger. Refleksjon kan likevel synliggjøre forskjeller på en slik måte at gode rasjonelle og gyldige argumenter, som imøtegår og utfordrer enkeltes særinteresser og personlige meninger, dannes.

Refleksjon er en form for språklig utveksling som har betydelig moralsk sprengstoff i seg selv:

For det første kreves det at alle deltakere likeverdige. Dette krever at deltakerne opptrer som om alle er likeverdige og tilskrives et potensiale til å frambringe sine tanker og ideer på en måte som kan bidra til utvidet forståelse og bedre beslutningsgrunnlag. Underveis i prosjektet kom det flere ganger opp uttalelser som ”når tør jeg å si ting jeg ikke torde si før”.

For det andre; refleksjon over tema og problemstillinger som skal lede til gode beslutninger for de som blir berørt, krever åpenhet. Dette er en ikke ekskluderende diskusjonsform. Refleksjon er en åpen dialog hvor deltakerne er med i kraft av å være berørt av og selv være en del av refleksjonen.

Strukturen i den meningskonstituerende refleksjonen forutsetter at ulike perspektiv kan medreflekteres. Konflikter kan avdekkes i diskursen. Refleksjon, der alles bidrag er viktig for ny forståelse, konstituerer en virkelighet, der konflikter , som ellers vanskelig ville kommuniseres, kan prøves refleksivt.

I en refleksjon som gjennomføres etter regissert struktur, kan ulike maktforhold avspeiles. Når deltakerne reflekterer for eksempel over hva de legger i et begrep i deres kontekst, skapes et språk, som blir felles.

Det må også forutsettes at meningsdannelsen underveis skjer uten noen form for tvang.

Refleksjon kan - i metaforisk betydning – lignes med en lyskaster. Når lyskasteren dreier, vil ikke bare lyset flyttes, men også skyggen den kaster. Refleksjon handler om å stille kritiske spørsmål.