Perikles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Perikles
Født	Cirka 495 f.Kr. Kholargos
Død	September 429 f.Kr.
Ektefelle	Aspasia
Yrke	General (strategos)

Perikles (født cirka 495 f.Kr., død i september 429 f.Kr., gresk: Περικλῆς, «omgitt av ære») var en fremtredende og innflytelsesrik statsmann, taler og general i Athens gullalder (mellom perserkrigene og Peloponneskrigen). Han var etterkommer av alkmaionidene på morssiden.

Perikles hadde så stor innflytelse på athensk samfunn at Tukydid, hans samtidige historiker, hyllet ham som «Athens første borger.» Perikles gjorde om det athenske sjøforbundet til et athensk rike, og ledet sine landsmenn i de to første årene av Peloponneserkrigen. Perioden da han ledet Athen, omtrent fra 461 f.Kr. til 429 f.Kr., er kjent som «Perikles' tidsalder», dog dette utrykket i noen tilfeller også inkluderer år så tidlig som perserkrigene og så sent som starten av neste århundre.

Perikles støttet kunst og litteratur; dette er en stor grunn til at Athen blir ansett som utdannings- og kultursenteret i Antikkens Hellas. Han startet et ambisiøst prosjekt som bygde mesteparten av de fortsatt overlevende byggverkene på Akropolis (inkludert Parthenon). Dette programmet gjorde byen vakrere, viste dens glans, og satte folket i arbeid.^[1] Perikles fostret også athensk demokrati til den grad at enkelte kritikere kaller ham en populist.^[2]

Han giftet seg med Aspasia cirka 445 f.Kr.

Innhold 1 Tidlig liv 2 Tidlig politisk karriere og ostrakismen av Kimon 3 I ledelsen for Athen 3.1 Første Peloponneserkrig 3.2 Endelig oppgjør med de konservative 3.3 Athens styre over sin allianse 3.4 Samoiske krig 3.5 Personlige angrep 4 Peloponneskrigen 4.1 Opptakt til krigen 4.2 Krigens første år 4.3 De siste militære operasjonene og hans død 5 Privatliv 6 Vurdering 6.1 Politisk lederskap 6.2 Militære bedrifter 6.3 Taleferdighet 6.4 Arv 7 Referanser 8 Litteratur 8.1 Primærkilder (greske og romerske) 8.2 Sekundære kilder 9 Eksterne lenker

[rediger] Tidlig liv

Perikles ble født rundt 495 f.Kr. i demen Kholargos. Han var sønn av politikeren Xanthippos, som til tross for å ha blitt ostrakisert i 485/4 f.Kr., vendte tilbake til Athen bare fem år etter for å lede den athenske kontingenten i slaget ved Mykale til seier. Perikles mor, Agariste, tilhørte den mektige og kontroversielle slekten Alkmaionidene, og hennes familiære bånd spilte en avgjørende rolle i å starte Xanthippos politiske karriere. Agariste var oldebarnet til tyrannen Kleisthenes av Sykion og niesen til den athenske reformatoren Kleisthenes.^[3] I følge historikerne Herodot og Plutark drømte Agariste at hun fødte en løve noen dager før Perikles fødsel.^[4][5] Løven kan bli tolket som et tradisjonelt tegn på storhet, men anekdoten kan også peke til Perikles uvanlig store hode, en skavanke hans samtidige komikere ofte pekte ut.^[5][6] (Plutark hevder at dette var grunnen til at Perikles alltid ble avbildet med hjelm på hodet, men hjelmen var faktisk et symbol på hans stilling som strategos).^[7]

Perikles tidlige år var stille. Han var en innadvent ung mann som unngikk å vise seg i offentlighet, og som foretrakk å fokusere på studiene sine.^[8]

Hans velstående familie sørget for at han ble grundig skolert. Han lærte musikk av datidens mestre (Damon eller Pythokleides kan ha vært lærerne hans)^[9][10] og han blir ansett som å være den første politikeren som mente filosofi var viktig.^[8] Han møtte filosofer som Protagoras, Zenon fra Elea, og Anaxagoras. Særlig sistnevnte ble en nær venn som hadde stor påvirkning på Perikles.^[9][11] Perikles tankemåte og retoriske karisma kan ha vært produkter av filosofens vektlegging av følelsesmessig ro og skeptiskhet til guddommelige fenomener.^[3] Hans rohet og selvkontrol blir også sett på som produkter av Anaxagoras påvirkning.^[12][13]

[rediger] Tidlig politisk karriere og ostrakismen av Kimon

Våren 472 presenterte Perikles Persai av Aiskhylos under dionysia som liturgies og demonstrerte dermed at han var en av de rikeste mennene i Athen. Simon Hornblower har hevdet at Perikles' valg av dette skuespillet som presenterer et nostalgisk bilde av Themistokles' berømte seier i slaget ved Salamis, viser at den unge politikeren støttet Themistokles mot sin politiske motstander Kimon. Det var Kimons fraksjon som lyktes i å få sendt Themistokles i eksil kort tid etterpå ^[14].

Plutark sier at Perikles var den fremste blant athenerne i førti år. Dersom dette stemmer, må Perikles ha inntatt en lederposisjon tidlig i 460–årene. I løpet av disse årene forsøkte han å beskytte sitt privatliv og forsøkte å presentere seg som et forbilde for sin medborgere. Han unngikk for eksempel ofte banketter i et forsøk på å være nøysommelig.

Perikles var i 463 den førende anklageren til Kimon, lederen for den konservative fraksjonen som ble anklaget for å forsømme Athens vitale interesser i Makedonia. Kimon ble frikjent, men denne konfrontasjonen beviste at Perikles' viktigste politiske motstander var sårbar.

Rundt 462–461 bestemte lederskapet for det demokratiske partiet seg for at det var på tide å begrense Areopagos' makt. Areopagos var et tradisjonelt råd som var kontrollert av det athenske aristokratiet og som en gang hadde vært det mektigste rådet i staten ^[15]. Lederen for partiet og mentor til Perikles, Efialtes, foreslo en skarp redusering av Areopagos' makt. Ekklesiaen (den athenske forsamlingen) adopterte Efialtes' forslag uten sterk motstand. Denne reformen signaliserte inngangen til en ny epoke av «radikalt demokrati». Det demokratiske partiet ble gradvis dominerende i athensk politikk, og det virket som Perikles var villig til å følge en populistisk politikk for å smigre offentligheten. Ifølge Aristoteles kan Perikles' holdning forklares ved det faktum at hans fremste politiske motstander, Kimon, var rik og generøs og kunne sikre seg støtte i folket ved å øse ut av sin personlige formue. Historikeren Loren J. Samons II hevder derimot at Perikles hadde nok ressurser til å markere seg politiske gjennom private midler, dersom han hadde ønsket ^[16].

Perikles oppnådde i 461 å politisk eliminere sin formidable motstander gjennom å bruke våpenet ostrakisme. Anklagen var at Kimon hadde forrådt sin by ved å oppføre seg som venn av Sparta. Selv etter at Kimon ble sendt i eksil, fortsatte Perikles å fremme populistisk sosialpolitikk. Han foreslo først et dekret som lot de fattige se teater uten å måtte betale. Staten skulle dekke deres inngangsbillett. Med andre dekreter senket kravet til eiendom som lå til grunn for å kunne bli arkont i 458–457 og innførte generøs betaling for alle borgere som måtte tjene i juryen i Heliaia, høyesteretten i Athen, en gang rett etter 454 ^[17]. Men hans mest kontroversielle tiltak, var en lov i 451 som begrenset athensk borgerskap til de med athensk avstamning på begge sider ^[18].

«Beundringen fra nåtiden og etterfølgende tider vil bli vår, siden vi ikke har forlatt vår makt uten vitner, men har vist den med mektige bevis. Og vi trenger ikke en Homer som vår dikter, eller andre av hans håndverk viss vers kanskje sjarmerer for øyeblikket og inntrykket som de gav, bare for å smelte når det møter fakta. Vi har tvunget hver sjø og land til å bli en hovedvei for vårt mot, og overalt har vi etterlatt oss uforgjengelige monumenter bak oss, enten det er for det gode eller det onde.»

Perikles' begravelsestale slik den ble nedtegnet av Tukydid (II, 41)

Slike tiltak fikk Perikles' kritikere til å regne ham som ansvarlig for den gradvis utartingen av det athenske demokratiet. Konstantine Paparrigopoulos, en betydelig moderne gresk historiker, hevder at Perikles forsøkte å ekspandere og stabilisere alle demokratiske institusjoner ^[19]. Han innførte lovgivning som gav de lavere klassene tilgang til det politiske systemet og de offentlige embetene. Tidligere hadde de vært utestengt fra disse på grunn av begrensede midler eller enkel avstamning. Perikles trodde ifølge Samons at det var nødvendig å heve befolkningen som han så på som en ubrukt ressurs til athensk makt og det avgjørende elementet i athensk militær dominanse ^[20]. Flåten, ryggraden til athensk makt siden Themistokles dager, var for eksempel bemannet nesten fullstendig av medlemmer fra de lavere klassene ^[21].

Kimon mente på den andre side at det ikke eksisterte ytterligere rom for demokratisk evolusjon. Han var sikker på at demokratiet hadde nådd sin høyde og at Perikles' reformer ledet til en stillstand av populisme. Ifølge Paparrigopoulos frikjente historien Kimon, siden Athen etter Perikles' død sank inn i en avgrunn av politisk uro og demagogi. Paparrigopoulos fastholder at en regresjon uten sidestykke på den tiden senket seg over byen, storheten forsvant som et resultat av Perikles' populistiske politikk. Ifølge en annen historiker, Justin Daniel King, dro folket nytte av radikalt demokrati individuelt, men det skadet staten ^[22]. Donald Kagan mener at de demokratiske tiltakene Perikles satte i verk gav grunnlaget for en uangripelig politisk styrke ^[23]. Kimon aksepterte til slutt det nye demokratiet og motsatte seg ikke borgerskapslovene etter at han kom tilbake fra eksil i 451.

[rediger] I ledelsen for Athen

Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr.

[rediger] Første Peloponneserkrig

Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med Megara og Argos og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep Sikyon og Akarnania i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i Korintbukta, før han dro hjem til Athen ^[24]. Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og perserne. Anthony J. Podlecki hevder derimot at Perikles' påståtte endring ble oppfunnet av av antikke forfattere for å støtte «et tendensiøst syn på Perikles' endringer» ^[25].

Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative.

I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i Nildeltaet. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt ^[26]. Athenerne sendte i 451–450 tropper til Kypros. Kimon beseiret perserne i slaget ved Kypros, men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros ^[27], men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk ^[28].

Kalliasfreden kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent ^[29]. Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og tredte i kraft igjen i 449–448 ^[30]. John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i Egeerhavet. Kagan tror Perikles brukte Kallias, en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler ^[31].

Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap ^[32]. Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for det athenske sjøforbundet og for innsamling av «foros» (skatter) ^[33].

«Husk også at dersom ditt land har det største navn i hele verden, er det fordi hun aldri har bøyd seg for katastrofer, fordi hun har betalt med flere liv og møye i krig enn noen annen by og har vunnet seg større makt enn noen andre som er kjent. Minnet om dette vil gå videre til den siste ettertid.»

Perikles' tredje tale ifølge Tukydid (II, 64)

Under den andre hellige krig ledet Perikles den athenske hæren mot Delfi og gjeninnsatte Fokis' herredømme over orakelet. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya Gallipoli for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. Oligarkene i Theben konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter slaget ved Koroneia, ble Perikles tvunget til å avgi Boeotia for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og Lokris ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll ^[34]. Et enda farligere opprør brøt ut i 446. Évvia og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte Attika. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 talenter rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offiselle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen.

Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i Khalkis som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i Istiaia som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk trirem, ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side.

[rediger] Endelig oppgjør med de konservative

De demokratiske og konservative fraksjonene konfronterte hverandre i 444 f.Kr. i en hard maktkamp. Den ambisiøse nye lederen til de konservative, Tukydid (må ikke forveksles med historikeren med samme navn), anklaget Perikles for uansvarlighet og kritiserte måten han brukte penger på de pågående byggearbeidene. Tukydid klarte innledningsvis å få ekklesiaen på sin side, men da Perikles inntok gulvet, satte han de konservative på plass. Han svarte resolutt med å foreslå at han skulle betale fornyelsen av egen lomme på den betingelsen at han fikk sette innskripsjoner til ære for hans eget navn. Han ble møtt med applaus, og Tukydid led et uventet nederlag. Athenerne ostrakiserte Tukydid for ti år i 442 og Perikles var igjen den ubestridte lederen i den athenske politiske arena.

[rediger] Athens styre over sin allianse

Perikles ønsket å stabilisere Athens herredømme over sin allianse og å opprettholde dens dominans i Hellas. Prosessen der det athenske sjøforbundet ble forvandlet til et athensk imperie regnes vanligvis å ha begynt lenge før Perikles' tid ^[35], siden forskjellige allierte i forbundet valgte å betale skatt til Athen istedet for å bemanne skip til forbundets flåte. Men forvandlingen ble akselerert og ført til sin konklusjon gjennom tiltak satt i verk av Perikles ^[36]. Det siste stedet i endringen til imperium kan ha blitt utløst av Athens nederlag i Egypt, siden dette utfordret byens herredømme i Egeerhavet og førte til opprøret til flere allierte som Milet og Erythrai ^[37]. Athen overførte skattekisten til alliansen fra Delos til Athen i 454–453 f.Kr., enten på grunn av en genuin frykt for sin dens sikkerhet etter nederlaget i Egypt og de alliertes opprør, eller som en unnskyldning for å skaffe seg kontroll over forbundets finanser ^[38]. Innen 450–449 var opprørene i Milet og Erythrai slått ned, og Athen gjeninnførte sitt styre over forbundets allierte ^[39]. Kliarkos foreslo rundt 447 myntdekretet som innførte athenske sølvmynter, vektenheter og måleenheter hos alle de allierte. Ifølge et av dekretets provisjoner skulle overskuddet fra pregingen gå til et spesielt fond, og alle som foreslo å bruke det på annen måte kunne dømmes til døden ^[40].

Det var fra denne alliansens skattekiste at Perikles hentet midlene som trengtes til å gjennomføre hans ambisiøse plan som var sentrert rundt det «perikleanske Akropolis» som inkluderte Propylaia, Parthenon og den gyldne statuen av Athene, skulpturert av Perikles' venn, Fidias ^[41]. Perikles foreslo i 449 et dekret som tillot bruken av 9000 talenter for å finansiere det betydelige gjenoppbyggingsprogrammet til de athenske templene. Angelos Vlakhos, en gresk akademiker, poengterer at bruken av alliansens skattekiste som ble lagt opp til og iverksatt av Perikles, er en av de største underslag i menneskehetens historie. Denne feilaktige bruken finansierte derimot noen av de mest fantastiske kunstneriske verkene i antikkens verden ^[42].

[rediger] Samoiske krig

Den samoiske krig var den siste betydelige militærhendelsen før Peloponneskrigen. Etter at Tukydid ble sendt i eksil, ble Perikles gjenvalgt som general, det eneste embetet han offisielt hadde, selv om hans innflytelse var så stor at han var de facto statens hersker. Samos var i 440 i krig med Milet om kontrollen over Priene, en antikk by i Jonia ved foten av Mykale. Miletene kom til Athen for å fremme sin sak mot samoerne. Athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for dom i Athen, men samoerne nektet. Perikles svarte med å godkjenne et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos som «anklaget folket der, at selv om de fikk ordre om å avbryte sin krig mot miletene, fulgte de ikke ordre.» I et sjøslag beseiret athenerne ledet av Perikles og ni andre generaler styrkene til Samos og innsatte en administrasjon på øya. Da samoene gjorde opprør mot athensk styre, tvang Perikles opprørerne til å kapitulere etter en hard beleiring på åtte måneder som resulterte i betydelig misnøye blant athenske sjømenn. Perikles kuet så et opprør i Bysantium, og da han dro hjem til Athen, gav han en begravelsestale til ære for soldatene som døde i ekspedisjonen ^[43].

Perikles ledet mellom 438 og 436 Athens flåte i Pontos og etablerte vennskapsforbindelser med de greske byene i regionen ^[44]. Perikles fokuserte også på interne prosjekter som befestningen av Athen (byggingen av den «midtre muren» rundt 440) og opprettelsen av nye klerukhier som Andros, Naxos og Thurii (444) i tillegg til Amfipolis (437–436).

[rediger] Personlige angrep

Perikles og hans venner var aldri immune mot angrep, siden det å være den fremste i Athen ikke var det samme som absolutt styre ^[45]. Rett før utbruddet av Peloponneskrigen, stod Perikles og to av hans nærmeste, Fidias og sin ledsagerske Aspasia, foran en rekke personlige og juridiske angrep.

Fidias hadde hatt ansvaret for alle byggeprosjektene og ble først anklaget for å underslå gull som var tiltenkt statuen av Athene. Så ble han anklaget for umoral, siden han hugget inn slaget til amasonene på skjoldet til Athene og skar ut en figur som minnet om ham som en skallet, gammel mann, i tillegg til en figur som lignet Perikles i kamp med en amasone. Perikles' fiender fant også et falskt vitne mot Fidias som het Menon.

Aspasia som var kjent for hennes evne til å konversere og gi råd, ble anklaget for å korruptere kvinnene i Athen for å tilfredsstille Perikles' perversjoner ^[46]. Aspasia var antagelig en hetære og drev et bordell ^[47], selv om disse påstandene er omstridt blant moderne forskere ^[48][49]. Anklagene mot henne var antagelig ikke mer enn ubevist sladder, men hele opplevelsen var svært bitter for Perikles. Selv om Aspasia ble frikjent takket være et sjeldent emosjonelt utbrudd fra Perikles, døde hans venn Fidias i fengsel. En annen venn av ham, Anaxagoras, ble angrepet av ekklesiaen for sin religiøse tro.

I forlengelsen av disse anklagene, angrep ekklesiaen Perikles selv ved å be ham rettferdiggjøre sitt angivelig sløseri med, og vanstyre av, offentlige midler. Perikles var ifølge Plutark så redd for den kommende rettssaken at han ikke lot athenerne trekke seg for lakedamonierne. Beloch tror også at Perikles med vilje satte i gang krigen for å beskytte sin politiske stilling hjemme ^[50]. Dermed var Athen på begynnelsen av Peloponneskrigen i den ubekvemme posisjonen at de la sin fremtid i hendene på en leder viss prestisje var blitt alvorlig svekket for første gang på over et tiår.

[rediger] Peloponneskrigen

Årsakene til Peloponneskrigen har blitt mye diskutert, men de fleste antikke historikerne la skylden på Perikles og Athen. det ser ut til at Plutark tror at Perikles og athenerne startet krigen, stormet av gårde for å sette i verk sin krigerske taktikk «med en slags arroganse og forkjærlighet for strid.» Tukydid hinter mot det samme selv om han vanligvis regnes for å være en beundrer av Perikles. Tukydid har på dette punktet blitt kritisert for å være forutinntatt til fordel for Sparta.

[rediger] Opptakt til krigen

Perikles var overbevist om at krigen mot Sparta som ikke kunne skjule sin misunnelse på Athens dominans, var uunngåelig om ikke velkommen ^[51]. Derfor nølte han ikke med å sende tropper til Korkyra for å forsterke den korkyriske flåten som kjempet mot Korint. Flåtene konfronterte hverandre i slaget ved Sybota i 433, og et år senere kjempet athenerne mot korintiske kolonister i slaget ved Poteidaia. Disse to hendelsene bidro sterkt til Korints vedvarende hat mot Athen. I samme periode foreslo Perikles det megariske dekret som minnet om en moderne handelsblokkade. Ifølge retningslinjene i dekretet var megariske handelsmenn ekskludert fra markedene i Athen og havnene i hennes imperium. Denne bannlysningen kvelte den megariske økonomien og gjorde freden mellom Athen og Sparta svært anstrengt, siden Sparta var alliert med Megara. George Cawkwell brøt Perikles med dette dekretet trettiårsfreden, «men kanskje ikke uten noe som minnet om en unnskyldning» ^[52]. Athenernes rettferdiggjørelse var at megarerne hadde kultivert det hellige landet som var viet Demeter og hadde gitt tilflukt til rømte slaver, en oppførsel som athenerne regnet som umoralsk ^[53].

Etter å ha konsultert med sine allierte, sendte Sparta en utsending til Athen og krevde visse innrømmelser som umiddelbar utvisning av alkmaionidai–familien inkludert Perikles og tilbakekallelse av det megariske dekret. Sparta truet med krig dersom kravene ikke ble møtt. Det opplagte formålet for dette forslaget var å fremprovosere en konfrontasjon mellom Perikles og folket. Og dette skulle skje noen få år senere. På den tiden fulgte athenerne Perikles' innstruksjoner uten å nøle. I den første legendariske talen som Tukydid legger i hans munn, rådet Perikles athenerne til ikke å gi seg for motstandernes krav, siden de var militært sterkere. Perikles var ikke forberedt på å gjøre ensidige innrømmelser da han trodde at «dersom Athen gir seg i denne saken, ville Sparta helt sikkert komme opp med ytterliggere krav» ^[54]. Derfor ba Perikles spartanerne om å tilby quid pro quo. I bytte for å trekke tilbake det megariske dekret, krevde athenerne at Sparta skulle oppgi sin praksis med periodisk utvisning av utlendinger fra deres territorium (xenelasia) og å anerkjenne autonomien til dets allierte byer. Dette kravet impliserte at Spartas hegemoni også var hensynsløst ^[55]. Betingelsene ble avslått av spartanerne, og ingen av partene var villige til å trekke seg i spørsmålet, istedet forberedte de seg på krig. Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og internasjonal politikk, hevder at «fremfor å gi etter for tvangskrav, valgte Perikles krig». En annen vurdering som godt kan ha hatt innflytelse på Perikles var bekymringen for opprør i imperiet kunne spre seg dersom Athen viste svakhet ^[56].

[rediger] Krigens første år

Mens freden allerede var skjør, sendte Arkidamos II, Spartas konge, i 431 en ny delegasjon til Athen som krevde at athenerne skulle underlegge seg Spartas krav. Denne delegasjonen fikk ikke komme inn i Athen siden Perikles allerede hadde fått vedtatt en resolusjon som sa at ingen spartanske delegasjoner var velkomne dersom spartanerne tidligere hadde satt i gang fiendtlige militære aksjoner. Den spartanske hæren var på dette tidspunktet samlet i Korint, og siden de tolket dette som en fiendtlig aksjon, nektet athenerne å slippe inn utsendingen. Siden hans siste forsøk på forhandlinger dermed hadde blitt avslått, invaderte Arkidamos Attika, men fant ingen athenere der. Perikles var klar over at Spartas strategi ville være å invadere og herje athensk territorium og hadde tidligere sørget for å evakuere hele befolkningen i regionen inn bak murene til Athen.

Ingen definitive nedtegnelser finnes om hvordan Perikles klarte å overbevise innbyggerne i Attika til å gå med på å flytte inn i de overbefolkede urbane områdene. For de fleste betydde flyttingen at de oppgav sitt land og forfedrenes templer og fullstendig endret sin livsstil ^[57]. Beboerne fra landsbygda var langt fra glade for Perikles beslutning, men de gikk med på å dra. Perikles gav også sine kompanjonger og rådet dem i deres affærer og forsikret dem om at dersom fienden ikke plyndret gårdene hans, ville han tilby sine eiendommer til byen. Dette løftet ble gitt i bekymring for at Arkidamos som var en venn av ham, kunne komme til å passere eiendommen hans uten å herje den, enten som en gest for en gammel venn eller som et kalkulert politisk trekk som var rettet mot å fremmedgjøre Perikles fra befolkningen.

«For helter har hele verden som sin grav, og i land langt borte fra deres eget, hvor søylen med deres epitet erklærer det, der er nedskrevet i etthvert bryst en uskrevet nedtegnelse uten noen tavler til å ta vare på det, med unntak av hjertet.»

Perikles' begravelsestale slik den ble nedtegnet av Tukydid (2.43)

Athenerne ble rasende da de så ødeleggelsen av gårdene deres, og de begynte snart å uttrykke sin misnøye mot sin leder indirekte. Mange av dem regnet ham ansvarlig for å ha drevet dem ut i krig. Selv i møte med det stigende presset, gav ikke Perikles etter for kravene om umiddelbare aksjoner mot fienden eller revidere sin opprinnelige strategi. Han unngikk også å kalle sammen ekklesiaen i frykt for at befolkningen i sitt raseri over den manglende motstanden mot raseringen av gårdene deres, kunne forhastet bestemme seg for å utfordre den spartanske hæren i felten. Ettersom møter i forsamlingen diskret ble kalt sammen av dens vekslende presidenter, «prytanier», hadde Perikles ingen formell kontroll over tidsplanen deres. Antagelig var respekten som prytaniene hadde for Perikles nok til å overtale dem til å gjøre som han ville. Mens den spartanske hæren ble værende i Attika, sendte Perikles en flåte på 100 skip for å plyndre kystene til Peloponnes og brukte kavaleri for å bevokte gårdene som lå nær murene til byen.

Da fienden trakk seg tilbake og plyndringen tok slutt, foreslo Perikles et dekret hvor myndighetene i byen skulle sette til side 1000 talenter og 100 skip, i tilfelle Athen ble angrepet av marinestyrker. Dekretet sa videre at selv det å foreslå at pengene skulle brukes til noe annet, kunne føre til dødsstraff. I løpet av høsten 431 ledet Perikles athenske styrker i en invasjon av Megara. Noen få måneder senere (vinteren 431–430) gav han sin monumentale og emosjonelle begravelsestale til ære for athenerne som døde for byen.

[rediger] De siste militære operasjonene og hans død

Hæren til Sparta plyndret Attika på nytt i 430, men Perikles lot seg ikke rokke og nektet å revidere sin opprinnelige strategi. Han var ikke villig til å møte den spartanske hæren i slag, og ledet igjen en sjøekspedisjon for å plyndre kysten av Peloponnes. Denne gangen tok han med seg 100 skip. Ifølge Plutark skremte en måneformørkelse mannskapet rett før skipene seilte, men Perikles brukte astronomisk kunnskap han hadde skaffet seg fra Anaxagoras for å roe dem ned.

Sommeren samme år brøt det ut en epidemi som rystet athenerne. Den nøyaktige identiteten til sykdommen er usikker og har vært kilde for mye debatt. Byens harde tider som epidemien skapte, utløste et nytt opprop fra befolkningen, og Perikles ble tvunget til å forsvare seg i en emosjonell siste tale som Tukydid presenterer en tolkning av. Denne regnes som en monumental tale som avslører Perikles dyder, men også hans bitterhet mot sine medborgeres utakknemlighet. Midlertidig klarte han å temme folkets harme og red av stormen, men hans interne fienders forsøk på å undergrave ham gav til slutt resultater. De klarte å frata ham generalembetet og å gi ham en bot som var mellom 15 og 50 talenter. Antikke kilder nevner at Kleon, en stigende og dynamisk protagonist i den athenske politiske arena under krigen, som den offentlige anklageren i rettssaken til Perikles.

Men innen et år, i 429, tilgav ikke bare athenerne Perikles, men gjenvalgte ham som strategos. Han ble gjeninnsatt med kommandoen over den athenske hæren og ledet alle dens militære operasjoner i løpet av 429. Han hadde igjen makten i sine hender. Men det året var Perikles vitne til begge sine legitime sønners død, Xantippos og hans elskede Paralos som han hadde med sin første kone, i epidemien. Hans moral var undergravd, han brøt ut i tårer og selv ikke Aspasias selskap kunne trøste ham. Han døde selv av sykdommen høsten 429 f.Kr.

Rett før han døde var hans venner samlet rundt hans seng og talte alle hans dyder i fredstid og understreket hans ni krigstroféer. Perikles var omtåket, men hørte dem og avbrøt dem og poengterte at de hadde glemt å nevne hans edleste og største titler i sin beundring. «For,» sa han, «ingen levende athener sørget aldri på grunn av meg.» Perikles levde under de første to og et halvt årene i Peloponneskrigen, og ifølge Tukydid var hans død en katastrofe for Athen, siden hans etterfølgere var ham underlegen. De foretrakk å tilskynde alle de dårlige vanene hos mobben og fulgte en ustabil politikk hvor de var mer opptatt av å være populære enn brukbare. Med disse bitre kommentarene, minner ikke bare Tukydid tapet av en mann han beundret, men han kunngjør også ustabiliteten i Athens unike ære og storhet.

[rediger] Privatliv

Perikles ble etter athensk tradisjon først gift med en av sine nærmeste slektninger som han fikk to sønner med, Xanthippos og Paralos. Men dette ekteskapet var ikke lykkelig, og en gang nær 445 f.Kr. skilte han seg fra sin kone og tilbød henne til en annen mann med hennes mannlige slektningers tillatelse ^[58]. Navnet på den første konen er ikke kjent, den eneste informasjonen om henne er at hun var konen til Hipponikos før hun giftet seg med Perikles og at hun var mor til Kallias fra dette første ekteskapet.

«For menn kan kun holde ut å høre andre prises bare så lenge de kan overtale seg selv om sin egen evne til å gjennomføre handlingene som blir gjenfortalt. Når dette punktet passeres, kommer sjalusi inn og med den vantro.»

Perikles' begravelsestale slik den ble nedtegnet av Tukydid (2.35)

Kvinnen han virkelig var betatt av, var Aspasia av Milet. Hun ble Perikles' elskerinne og de begynte å leve sammen som om de var gift. Dette forholdet skapte mange reaksjoner, og selv Perikles egen sønn, Xanthippos, som hadde politiske ambisjoner, nølte ikke med å baktale sin far. Men denne kritikken undergravde ikke Perikles' moral, selv om han brøt ut i tårer for å beskytte sin elskede Aspasia da hun ble anklaget for å forringe det athenske samfunnet. Hans største personlige tragedie var døden til hans søster og begge hans legitime sønner, Xanthippos og Paralos, som alle ble rammet av epidemien, en katastrofe han aldri klarte å komme over.

Rett før han død, tillot athenerne en endring i loven fra 451 som gjorde hans halvathenske sønn med Aspasia, Perikles den yngre, til borger og legitim arving, en avgjørelse som var enda mer slående med tanke på at Perikles selv hadde foreslått en lov som begrenset borgerskapet til de med athenske foreldre på begge sider ^[59].

[rediger] Vurdering

Perikles preget en hel epoke og inspirerte motstridende bedømmelser om hans betydelige avgjørelser, noe som er ganske normalt for en politisk personlighet av hans størrelse. Det faktum at han samtidig var en sterk statsmann, general og taler gjør det enda vanskeligere å objektivt bedømme hans handlinger.

[rediger] Politisk lederskap

Noen moderne forskere som for eksempel Sarah Ruden, kaller Perikles en populist, demagog og hauk ^[60], mens andre forskere beundrer hans karismatiske lederskap. Ifølge Plutark «var han ikke lenger den samme mannen som før, hverken like underordnet folket og klar til å gi etter for ønskene til mengden som en styrmann for brisen,» etter at han inntok lederskapet av Athen. Det er sat at da hans politiske motstander, Tukydid, ble spurt av Spartas konge, Arkidamos, om han eller Perikles var den beste krigeren, svarte Tukydid uten å nøle at Perikles var bedre, siden han selv når han ble beseiret, klarte å overbevise tilhørerne om at han hadde vunnet. Når det gjelder karakter, var Perikles i øynene til antikke historikere hevet over bebreidelse, siden «han holdt seg fri for bestikkelser, selv om han ikke var likegyldig til å tjene penger.»

Tukydid var en beundrer av Perikles og fastholdt at Athen var «et demokrati i navnet, men ble i praksis styrt av sin fremste borger.» Gjennom denne kommentaren illustrerer historikeren hva han oppfattets som Perikles' evne til å lede, overbevise og noen ganger manipulere. Tukydid nevner bøtleggingen av Perikles, men han nevner ikke anklagene mot Perikles. Istedet fokuserer han på Perikles integritet. I en av sine dialoger forkaster Platon glorifiseringen av Perikles og siterer Sokrates: «Så langt jeg vet, gjorde Perikles athenerne late, snakkesalige og gjerrige ved å starte system med offentlig lønn.» Plutark nevner annen kritikk av Perikles' lederskap: «Mange andre sier at folket først ble ledet av ham inn i fordelingen av offentlig land, midler til festivaler og utdeling av midler til offentlige tjenester. Dermed fikk de dårlige vaner og ble dekadente og krevende under innflytelsen til hans offentlige tiltak, istedet for å være produktive og selvforsynte.»

Tukydid hevder at Perikles «ikke lot seg rive med av folket, men var den som ledet folket.» Noen kritikere fra det 20. århundre som Malcolm F. McGregor og John S. Morrison foreslo at han kanskje var et karismatisk ansikt utad som fungerte som talsmann for forslag fra rådgivere eller folket selv ^[61][62]. King hevder at ved å øke folkets makt, stod athenerne uten en autoritær leder. Under Peloponneskrigen var Perikles' avhengighet av folkelig støtte svært tydelig.

[rediger] Militære bedrifter

I mer enn 20 år ledet Perikles tallrike ekspedisjoner, hovedsakelig til sjøs. Han var alltid forsiktig, og satte aldri i gang et slag på egenhånd som involverte særlig usikkerhet og fare, og han gav aldri etter for de «forfengelige impulsene til borgerne». Han baserte sin militære politikk på Themistokles' prinsipp om at Athens herredømme hvilte på hennes sjømakt og trodde at peloponneserne var omtrent uovervinnelige på land ^[63]. Perikles forsøkte også å minimalisere fordelene til Sparta ved å gjenoppbygge murene til Athen. Ifølge Josiah Ober, professor i klassisk historie ved Princeton University, endret strategien med å gjenoppbygge murene radikalt bruken av makt i greske internasjonale relasjoner ^[64].

«Denne æren utsetter kanskje stillingen for de langsomme og som er uten ambisjon, men i kraftens bryst vil de vekke etterfølgelse, og i de som må bli igjen uten dem en misunnelig anger. Hat og upopularitet i øyeblikket har rammet alle dem som har hatt til hensikt å herske over andre.»

Perikles' tredje tale slik den ble nedtegnet av Tukydid (2.64)

Under Peloponneskrigen satte Perikles i verk en defensiv «stor strategi» viss mål var å utmatte fienden og preservere status quo ^[65]. Ifølge Platias og Koliopoulos trengte ikke Athen som den sterkeste part å slå Sparta militært og «valgte å ødelegge den spartanske planen for seier.» De to grunnleggende prinsippene i den «perikleanske store strategien» var å nekte å gi etter som han i henhold til oppfordret athenerne til ikke å gi etter med å forkaste det megariske dekretet, og å unngå å strekke seg for langt ut. Kagan sier at Perikles' voldsomme krav om at ekspedisjonsstyrkene ikke skulle deles, kan godt ha vært et resultat av det bitre minnet fra det egyptiske felttoget som han skal ha støttet ^[66]. Hans strategi skal ha vært iboende upopulær, men Perikles klarte å overtale det athenske folket om å følge den ^[67]. Det er på grunn av dette at Hans Delbrück kalte ham en av de største statsmennene og militære lederne i historien ^[68]. Selv om hans landsmenn engasjerte seg i flere aggressive aksjoner kort tid etter hans død ^[69], hevder Platias og Koliopoulos at athenerne holdt fast ved den store perikleanske strategien i å forsøke å ta vare på, ikke ekspandere, imperiet, og de gav ikke avkall på den før den sicilianske ekspedisjon. Ben X. de Wet konkluderer med at hans strategi ville ha lyktes dersom han hadde levd lenger ^[70].

Men kritikere av Perikles' strategi har vært like tallrike som dens tilhengere. En vanlig kritikk er at Perikles var alltid en bedre politiker og taler enn strateg ^[71]. Donald Kagan kalte den perikleanske strategien «en form for ønsketenkning som slo feil,» og Barry S. Strauss og Josiah Ober har sagt at «som strateg var han mislykket og fortjener en del av skylden for Athens store nederlag» ^[72][73]. Kagan kritiserte den perikleanske strategien i fire punkter ^[74]:

1. Ved å avslå mindre innrømmelser satte den i gang krigen.
2. Den ble ikke forutsett av fienden og manglet dermed troverdighet.
3. Den var for svak til å utnytte eventuelle fordeler.
4. Den var avhengig av Perikles i utførelsen og dermed nødt til å bli forlatt etter hans død.

Kagan anslår Perikles' utgifter på sin militærstrategi i Peloponneskrigen til rundt 2000 talenter årlig, og basert på dette tallet konkluderer han med at han ville bare ha nok penger til å holde krigen gående i tre år. Han antar at siden Perikles må ha kjent til denne begrensningen, planla han antagelig en mye kortere krig. Andre som Donald W. Knight, konkluderer med at strategien var for defensiv og ville ikke lyktes ^[75].

På den andre siden forkastet Platias og Koliopoulos denne kritikken og hevdet at «athenerne tapte krigen først da de dramatisk omgjorde den perikleanske store strategien som la vekt på at ytterliggere erobringer ikke skulle skje» ^[76]. Det er en populær konklusjon at de som fulgte ham manglet hans evner og karakter ^[77].

[rediger] Taleferdighet

Forskere forsøker fremdeles å løse mysteriet rundet Perikles' taler og å finne ut om ordene tilhører den athenske statsmannen eller historikeren Tukydid. Siden Perikles aldri skrev ned eller distribuerte sine taler, har ingen historikere kunne svare på dette med sikkerhet. Tukydid gjenskapte tre av dem fra hukommelsen, og derfor kan vi ikke være sikre på at han ikke la til egne meninger og tanker. Selv om Perikles var hovedkilden for hans inspirasjon, har noen historikere bemerket at den emosjonelle og idealistiske literære talestilen som Tukydid tillegger Perikles er fullstendig på kollisjonskurs med Tukydids egen kalde og analytiske literære stil. Men dette kan være resultatet av inkluderingen av retorikken i sjangeren historiografi. Men det skal sier at Tukydid kan ha brukt to forskjellige literære stiler for to forskjellige formål.

Kagan hevder at Perikles adopterte «en opphøyet form for tale, fri fra de vulgære og avskyelige triksene til talerne fra mobben,» og ifølge Diodorus Siculus «utmerket [han] seg blant alle sine medborgere i talekunsten.» Ifølge Plutark unngikk han å bruke gimmiker i sin taler, i motsetning til den lidenskapelige Demostenes, og snakket alltid på en rolig måte. Men han påpeker at poeten Ion rapporterte at Perikles' talestil var «en noe arrogant måte å tiltale noen på, og at han i sitt hovmod var der en del forrakt for andre.» Men i Menexenos baktaler Sokrates Perikles' retoriske berømmelse og hevder ironisk at siden Perikles ble opplært av Aspasia som var trener for mange talere, ville han være overlegen noen som var utdannet av Antifon. Han tilla også forfatterskapet til begravelsestalen til Aspasia og angriper sine samtidiges opphøyelse av Perikles ^[78].

Antikke greske forfattere kalte Perikles «olympisk» og skrøt av hans talenter. De henviste til ham som «tordnene og lynende og spennende Hellas» og at han bar Zevs våpen mens han talte ^[79]. Ifølge Quintilian ville Perikles alltid forberede seg svært godt for sine taler, og før han satte i gang, ba han alltid til gudene slik at han ikke skulle si noen upassende ord. Richard Claverhouse Jebb konkluderer med at han «var unik som athensk statsmann, Perikles må ha vært unik på to måter også som taler. For det første fordi han okkuperte en slik posisjon etter å personlig ha klatret dit på en måte som ingen andre før ham, og for det andre fordi hans tanker og hans moralske styrke vant ham berømmelse for hans flytende språk slik ingen før hadde fått fra athenerne» ^[80].

[rediger] Arv

Perikles' mest synlige arv kan finnes i de litterære og kunstneriske verkene i hans gyldne tidsalder, av disse finnes de fleste den dag i dag. Selv om Akropolis er ruiner, står den fortsatt og er et symbol på dagens Athen. Paparrigopoulos skrev at disse mesterverkene er «nok til å gjøre navnet til Hellas udødelig i vår verden.»

Victor L. Ehrenberg hevder at i politikken var et grunnleggende element i Perikles' arv athensk imperialisme som fratok folkene med unntak av folket i herskerstaten demokrati og frihet ^[81]. Fremmingen av en slik arrogant imperialisme skal ha ruinert Athen ^[82]. Men andre analytikere fastholder at det var en athensk humanisme i den gyldne tidsalderen ^[83]. Ytringsfriheten er regnet som en varende arv som stammet fra denne perioden ^[84]. Perikles er hedret som «idealet av den perfekte statsmann i antikkens Hellas», og hans begravelsestale er i dag synonym med kampen for et deltagende demokrati og samfunnsstolthet ^[85].

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

[rediger] Primærkilder (greske og romerske)

[rediger] Sekundære kilder

[rediger] Eksterne lenker

Emneoversikt for oldtidens Hellas
Steder: Egeerhavet | Hellesponten | Makedonia | Sparta | Athen | Korint | Thermopylene | Antiokia | Alexandria | Pergamon | Milet | Delfi | Olympia | Troja
Dagligliv: Økonomi | Landbruk | Kosthold | Slaveri | Prostitusjon
Personligheter: Alkibiades | Perikles | Aspasia | Thrasybulos | Theramenes | Nikias | Aleksander den store
Filosofi: Aristoteles | Epikur | Euklid av Megara | Hippias av Elis | Platon | Sokrates
Litteratur: Homer | Hesiod | Pindar | Aiskhylos | Sofokles | Evripides | Aristofanes | Herodot | Tukydid | Xenofon | Polybios
Arkitektur: Parthenon | Artemistempelet i Efesos | Akropolis | Zevsstatuen i Olympia | Kolossen på Rhodos | Hefaisteion | Athens agora
Kriger: Perserkrigene | Peloponneskrigen | Korintkrigen | Makedonerkrigene
Kronologi: Egeisk sivilisasjon | Mykene | Mørke århundrene | Antikkens Hellas | Hellenismen | Romersk Hellas