Epikur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.Epikur (født 342 f.Kr., Død 270 f.Kr.) (gresk: Epikuros eller 'Eπίκουρος) var en filosof fra antikkens Hellas og grunnlegger av epikureismen.
Han ble født i Samos og var sønn av en athensk lærer. Som ung gutt gikk han i lære hos Pamfilius hvor han studerte filosofi i fire år, og var da særlig inspirert av Demokrit og kyreneerne. 18 år gammel reiste han til Athen for å avtjene to års militærtjeneste. Etter Alexander den stores død, utviste Perdiccas alle athenere fra Samos. Folket fra Samos måtte derfor flytte til Kolofon. Da Epikurs militærtjeneste var over, dro han til sin familie i Lilleasia. Der studerte han under Nausifanes, som blant annet underviste i Demokrits lære. I år 311 f.Kr. og 310 f.Kr. underviste han i Mytilene, men skapte konflikt og ble derfor tvunget til å reise derfra. Deretter grunnla han en skole i Lampsacus, før han i 306 f.Kr. dro tilbake til Athen. Han grunnla en skole i sitt eget hjem som gikk under navnet Hagen. Der ble forelesningene kombinert med selskapelig samvær, og alle som hadde interesse av det, kunne delta. Inkludert kvinner og slave. Epikur giftet seg aldri og levde sine siste dager i Athen.
Ifølge Epikur var det viktig og skaffe seg mest mulig nytelse og minst mulig smerte i livet. Han skrev; "Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du" Dette la grunnlaget for en etisk materialisme som gikk ut på å oppnå mest mulig nytelse og å unngå alle former for ulyst.
Men med denne oppfattelsen, mente han ikke at man kunne begi seg inn i hemningsløs nytelse. Gleden skulle også være vedvarende. Derfor var det viktig å ha mest mulig styring på livet, for å kunne oppnå langsiktig lykke. Videre mente han at det som beriker oss, er et liv uten å måtte være avhengige av andre mennesker, men samtidig ha gode venner som man kan stole på.
I tillegg anbefalte han sine medmennesker og holde seg mest mulig borte fra det offentlige og politiske liv. Dette begrunnet han med at det offentlig liv hadde evnen til å by på ubehagelige opplevelser. Eller som han selv sa: "Den vise vil ikke være opptatt av politikk og vil ikke ha noe ønske om å bli hersker i staten"
[rediger] Naturfilosofi
Velbehag og smerte var skille mellom godt og ondt, døden var slutten på kroppen og sjelen, og gudene straffet eller belønnet ikke menneskene. Universet var evig, og alle hendelser kunne føres tilbake til bevegelser av atomer i et tomrom.
Epikurs lære har ofte blitt tatt som hemningsløs forfølgelse av ens lyster (hedonisme); til tross for at han stadig talte om avholdenhet og måtehold som noe positivt med tanke på det fysiske begjær. Han skal ha hevdet at han var "selvlært" og avviste andre filosofer ved å si at de var forvirrede individer. Allikevel hentet han mye fra dem, særlig inspirert var han av Demokrit og hans atomlære.
Epikurs naturfilosofi har mye til felles med Demokrits materialistiske verdensoppfatning. Det eneste som virkelig eksisterer, og som er årsaken til alt, er udelelige partikler (atomer) og det tomme rom (kenon). Verden har blitt til ved at noen atomer ikke faller loddrett, og dermed kolliderer de med andre atomer. På denne måten oppstår det virvelbevegelse i tomrommet, som gjør at forskjellige verdener og ”ting” oppstår eller blir skapt. Når da ”tingene” går i oppløsning eller dør, blir de til atomer igjen.
Det er verken en hensikt, eller en guddommelig plan i det som skjer. Det finnes ingen guder som styrer verden, derfor er det heller ingen guder som kan straffe mennesker for deres synder. Derimot fornekter han ikke gudenes eksistens. Hans oppfatning var nemlig at de lever som lykkelige og udødelige privatpersoner mellom eksisterende verdener.
Sitat: "Når vi sier at glede er målet, mener vi ikke de utsvevende gleder og de man finner i nytelsen... men frihet fra smerte i kroppen og uro i sinnet." -brev til Menaeceus
