Wilhelm Furtwängler
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gustav Heinrich Ernst Martin Wilhelm Furtwängler (født 25. januar 1886 i Schöneberg nær Berlin i Tyskland, død 30. november 1954 i Ebersteinburg ved Baden-Baden) var en tysk dirigent og komponist; han anses av mange som den viktigste dirigent en i det tyvende århundre. Furtwängler var sjefsdirigent for flere av Tysklands og Østerrikes førende symfoniorkestre.
Innhold |
[rediger] Levned
Wilhelm Furtwängler var sønn av den kjente arkeologiprofessor Adolf Furtwängler og hans kone Adelheid (født Wendt), som var malerinne. Han vokste opp i en omgivelse med utpreget tysk nasjonalstolthet.
Under sine tidigere yrkesår hadde han ansettelser i Breslau, Zürich, München (1907-09), Strassburg (1910-11), Lübeck (1911-15) og Mannheim (1915-20). Fra 1922 samarbetidet han med Wienerfilharmonikerne, Leipzigs Gewandhausorkester og Berliner Philharmoniker der han i 1952 ble sjefsdirigent på livstid. Han dirigerte også ved Bayreuthfestspillene (1931, 1936-37), i Covent Garden (1937-38) og New York Philharmonic (1925-27). Musikalsk ble Furtwängler kjent for sine frie tempovalg og hans tolkninger av verk fremfor alt Beethoven, Brahms og Wagner.
Nazistene benyttet Furtwängler som en slags kulturell reklameplakat. de utnevnte ham i 1933 til leder for Berliner Staatsoper og til visepresident for sitt Reichsmusikkammer. Selv oppfattet han seg selv som en apolitisk kunstner. I 1933 hadde han i et åpent brev til Goebbels protestert mot diskrimineringen av jødiske musikere I 1936 gav han opp alle sine oppdrag i Tyskland i protest mot at naziregimet bannlyste Paul Hindemiths Matis der Mahler. Arturo Toscanini ville at Furtvängler skulle etterfølge ham ved New York Philharmonic men etter at dette ble sabotert av andre interessenter valgte han å gjenoppta arbeidet i Tyskland (Berlinerfilharonikerne, og senere samtidig Wienerfilharmonikerne). Dette bidro til å skade hansa etterkrigskarriere og han fikk trekkes med et naziststempel.
Etter krigen ble Furtwängler i 1945 ilagt yrkesforbud som dirigent av de amerikanske okkupasjonsmyndigheter. Man ble entnazifiziert (erklært som ikkenazi eller avnazifisert) i 1946 etter påtrykk fra den jødiske fiolinist Yehudi Menuhin i Berlin og Wien. Det skulle ta fem år før Furtwängler i 1950 igjen kunne offisielt overta ledelsen for Berlinerfilharmonikerne. I 1952 ble han deres sjefsdirigent på livstid.
Furtwänglers tidligere venner hadde problemer med å tilgi ham hans prominens under Det tredje rike. Men Paul Hindemith, Yehudi Menuhin, Szymon Goldberg og dessuten hans tidligere sekretær, som var jødisk, gikk i bresjen for ham. Dette til tross for at han i det minste passivt hadde latt seg bruke av Joseph Goebbels som kultureksponent for det stortyske rike. Det er likevel klart at Furtwängler hadde engasjert seg for jøder og senere ikke-jøder i sitt orkester som var kommet i Gestapos søkelys.[1]
Furtwängler var gift to ganger. I 1923 giftet han seg med den danske Zitla Lund. På det tidspunkt hadde han allerede fire barn utenfor ekteskap. Selve ekteskapet var barnløst. I 1931 ble paret separert, men skilsmisse ble det ikke før i 1943. Samme år giftet han seg med Elisabeth Ackermann, født Albert, som var blitt enke etter at mannen Hans Ackermann var falt i krigen. Sammen fikk de sønnen Andreas E. Furtwängler i 1944, som ble en kjent arkeolog.
Furtwängler er stefar til skuespillerinnen Kathrin Ackermann, hvis datter Maria Furtwängler også er skuespillerinne.
[rediger] Film
Stellan Skarsgård fremstilte ham i filmen Dirigentens valg (2001), som dreide seg om oppgjøret etter krigen.
[rediger] Verker som komponist
[rediger] Orkesterverker
- Symfoni i D-dur: Allegro (1903)
- Symfoni i h-moll: Largo (1908)
- Symfoni nr. 1 h-moll (1938–41)
- Symfoni nr. 2 e-moll (1944–45)
- Symfoni nr. 3 cis-moll (1952–53)
- Overtyre Ess-dur op. 3 (1899)
- Festlige overtyre F-dur (1904)
- Symfonisk konsert for klaver og orkester h-moll (1937)
[rediger] Kammermusikk
- Trio for fiolin, cello og klaver E-dur (1899)
- Kvintett for klaver og strykekvartett C-dur (1932–35)
- Sonate for fiolin og klaver nr. 1 d-moll (1935)
- Sonate for fiolin og klaver nr. 2 D-dur (1938–39)
- tidlig kammermusikk (strykekvartett, cellosonate etc.)
[rediger] Korverker
- Schwindet ihr dunklen Wölbungen for kor og orkester (etter Goethes Faust I) (1902)
- Religiøs hymne (O du Jungfrau, höchste Herrscherin der Welt) für Chor und Orchester (1903)
- Te Deum for kor og orkester (1902–09)
[rediger] Klaververker
- tidlige klaverstykker (fantasier, fuger etc.)
