Telford Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Telford Taylor (24. februar 1908, død 22. mai 1998) var en amerikansk jurist. Han var mest kjent for å lede aktoratet under Nürnbergprosessene, for sin motstand mot senator Joseph McCarthy i 1950-årene og for sin kritikk mot USAs handlesett i Vietnamkrigen.

[rediger] Biografi

Taylor ble født i Schenectady, New York. Foreldrene var John Bellamy Taylor og Marcia Estabrook Jones. En av hans forfedre var forfatteren Edward Bellamy. Taylor studerte ved Williams College, og fra 1928 ved Harvard Law School. Han ble uteksaminert derfra i 1932, og jobber deretter for flere offentlige myndigheter. Han ble juridisk rådgiver for Federal Communications Commission i 1940, men på grunn av andre verdenskrig sluttet han der i 1942 og gikk inn i hærens etterretningstjeneste som major. Taylor ledet der en enhet som analyserte tysk kommunikasjon kryptert med Enigma. Han ble forfremmet til oberstløytnant i 1943 og oberst i 1944, da han ble knyttet til Robert H. Jacksons gruppe som arbeidet med å sette opp Londoncharteret for Det internasjonale militærtribunal. Dette var den juridiske basis for Nürnbergprosessene.

Under den internasjonale Nürnbergprosessen virket han som assistent for Jackson. Etter prosessen reiste Jackson tilbake til USA. Taylor ble forfremmet til brigadergeneral, og tok 17. oktober 1946 over som leder av aktoratet for de amerikanske prosessene. 200 personer var tiltalt i disse prosessene, hvorav 163 ble funnet skyldig.

Taylor var ikke helt fornøyd med utfallet av prosessene, men regnet dem allikevel som en suksess fordi de satte presedens og definerte en juridisk basis for saker vedrørende krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og forbrytelser mot menneskeheten. I 1950 tok FN inn Nürnbergprinsippene i sitt lovverk.

Etter Nürnbergprosessene vendte Taylor tilbake til det sivile liv i USA. Han åpnet en privat praksis i New York City. I begynnelsen av 1950-årene ble han stadig med bekymret over senator Joseph McCarthys virksomhet, som han kritiserte sterkt. I en tale på West Point i 1953 omtalte han McCarthy som «en farlig eventyrer» og kalte hans metoder «et ondskapsfullt våpen for det ekstreme høyre mot deres politiske motstandere». Han kritiserte også daværende president Dwight D. Eisenhower for ikke å stoppe «den skammelige misbruken av Kongressens rett til å etterforske». Han forsvarte flere personer som ble rammet av mccarthyismen, blant annet Harry R. Bridges og Junius Scales. Han tapte disse to sakene (dommen mot Bridges ble dog omstøtt av Høyesterett senere), men fortsatte å kritisere McCarthy. I 1955 gav han ut boken Grand Inquest: The Story of Congressional Investigations.

I 1961 deltok han som halvoffisiell observatør ved rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel. Han uttrykte bekymring over at rettssakens grunnlag var en defekt statutt.

Han ble professor ved Columbia University i 1962, og Nash Professor of Law samme sted i 1974. I midten av 1960-årene var han en av få professorer som ikke signerte et opprop som omtalte studentprotestene som utenfor de «akseptable grenser» for sivil ulydighet. Han var svært kritisk til amerikanernes oppførsel i Vietnamkrigen, og oppfordret i 1971 president Richard Nixon til å opprette en kommisjon som kunne granske konflikten. Taylor oppfattet bombingen av Hanoi i 1972 som «meningsløs og umoralsk», og kritiserte sterkt krigsrettssaken mot løytnant William Calley, offiseren som hadde kommando over styrkene som var innblandet i My Lai-massakren, fordi den ikke omfattet høyere offiserer og embetsmenn. I 1972 besøkte han Hanoi sammen med Joan Baez og andre.

I 1970 gav han ut boken Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy, hvor han argumenterte for at etter standardene som ble satt i Nürnberg var den amerikanske krigføringen i Vietnam og Kambodsja like kriminell som nazistenes under andre verdenskrig.

Taylor aksepterte i 1976 en stilling som professor ved Cardozo School of Law ved Yeshiva University, samtidig som han fortsatte å undervise ved Columbia. Han hadde også vært gjesteprofessor ved Harvard og Yale. I 1979 kom hans bok Munich: The Price of Peace, som vant National Book Critics Circle Award for beste fagbok. I 1980-årene begynte han å arbeide med idrettsrett, og løste blant annet juridiske disputter i NBA.

Hans 700 sider lange verk om Nürnbergprosessene, The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir, kom ut i 1992. Blant avsløringene i boken var hvordan Hermann Göring hadde «snytt bøddelen» ved å skaffe gift. Taylor gikk av med pensjon i 1994

Han døde i 1998 på St. Luke's-Roosevelt Hospital på Manhattan etter et hjerneslag.