Sonate
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sonate (fra latin og italiensk sonare, «å lage lyd»), betyr at et musikkstykke blir spilt på instrumenter, i motsetning til en kantate som blir sunget (latin cantare, å synge). De første musikkstykkene med tilnavnet "sonata" var ofte komponert til kirkelig bruk. Giovanni Gabrieli har skrevet en rekke sonater i denne tidlige ensatsige stilen, for messingblåsere eller for strykeinstrumenter.
I løpet av 1600-tallet begynte man å skille mellom "kirkesonate" (Sonata da chiesa), som var mellomspill i liturgisk sammenheng, og "kammersonate" (sonata da camera), til verdslig bruk. Denne sonateformen kom med tiden til å ta farge av dansesuiten til et musikkstykke med fast mønster og flere satser.
Begrepet utviklet seg i løpet av musikkens historie og fant sin endelige form i den wienerklassiske perioden, se sonatesatsform. Sonaten kan være skrevet for ett eller flere instrumenter, og den består i den wienerklassiske form som regel av flere mindre stykker, for det meste er den en suite på tre eller fire satser.
De fire satsene er fastsatt slik:
1. sats: hurtig, i sonatesatsform.
2. sats: langsom, A-B-A-form.
3. sats: en dansesats, fra begynnelsen helst en menuett, senere ofte kalt scherzo i hurtig tempo.
4. sats: en middels hurtig finalesats. Kunne være en variasjonssats eller en rondo. I wienerklassisismen gjerne kalt en sonaterondo.
Sonatens firesatsmønster med menuett som nest siste sats har nok utviklet seg fra dansesuiten slik den tok form på 1600-tallet. Opprinnelig var sonataen tre satser lang, og mønsteret hurtig-langsom-hurtig er en arv fra den italienske ouvertyren. Menuetten kom inn som tillegg på 1700-tallet.
Et eksempel på denne utviklingen er Domenico Scarlatti som regnes til senbarokken, han skrev mer enn 500 sonater med bare en sats, disse begynte han etter hvert å gruppere for at de skulle fremføres som en suite. Senere i perioden begynte Ludwig van Beethoven og andre etter hvert å forlate den opprinnelige sonatesatsformen. for eksempel kan sluttsatsen i Beethovens 9. symfoni ses som en kantate. Å innføre kor og solister i en symfoni betød det samme som å sprenge formen og oppfatningen av hva en symfoni skulle inneholde. Han banet dermed veien for Gustav Mahler og dennes gigantiske kor-symfonier (for eksempel Mahlers 8. symfoni).
