Slaget ved Hova

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Slaget ved Hova den 14. juni 1275 avgjorde innbyrdeskrigen mellom hertug Magnus Birgersson av Svealand og kong Valdemar Birgersson av Sverige.

I sommeren 1275 hadde en liten, men slagkraftig hær av hundre danske pansrede rytterne fra den danske kongens følge som hadde blitt leiet av de svenske opprørerne anført av hertug Magnus Birgersson og hans yngre bror Erik Birgersson og 700 dansk-tyske soldater oppdelt i avdelinger av rytterne og fotfolk gått inn i Västergötland. Med til sammen åtte hundre profesjonelle soldater med en befal av krigsvante og erfarne feltherrer som marsk Stig Andersson Hvide og grev Jakob av Halland hadde hertugen startet et opprør mot den sittende kongen av Sverige som hadde gjort seg lite populær med hans utskeielsene.

Kong Valdemar Birgersson mobilisert et oppbud av væpnede bønder som tross tidlige oppfatning var langtfra maktløst ovenfor en slik formidable styrke som den dansk-tyske hæren dersom taktikk og våpen for et bondeoppbud var bedre i Norden enn i resten av Europa. Men kongen som rykket ned i Tiveden, en nær ugjennomtrengelig skog som skiller de to landsdeler Västergötland og Närke fra hverandre i Sveriges hjerte vist seg å være en dårlig kommandant som hadde ikke forstått viktigheten av god lederskap eller avhengigheten av de beste trente og vante styrker i samarbeid med bondeoppbud.

[rediger] Slaget

Han avdelte bondeoppbudet fra sine egne beste styrkene som ble sendt til Ramundeboda der en kloster var reist. Kongen tok seg inn i klosteret for ly den 14. juni 1475 bevoktet av sine kongelige styrkene som slo leir i nærheten. Bondeoppbudet var forlagt til det viktige stedet mellom to lokale sjøer, Hova der de reist en leir uten noe samlet ledelse. Hvor mange som var i bondeoppbudet er ikke kjent, men kan være på minst et par tusen mann eller mer. De var etterlatt til seg selv midt på veien for hertugens hæren fra sør.

Hertugen og marsk Stig som hadde rekognosert forutover, oppdaget leiren mellom sjøene Undern og Skagern og at de kongelige styrkene var et stykke vekk at så de kunne ikke grepet inn tidsnok for en samlet motstand. De benyttet anledningen for et overraskende angrep på bondeoppbudet som holdt stand med desperat motstand, men uten ledelse og dersom de kongelige styrkene var for langt vekk, begynte bøndene å vike. Etter harde kamper var bondeoppbudet slått og drevet på vill flukt inn i Tiveden der de fant beskyttelse i ly av terrenget.

Etter seieren måtte kong Valdemar Birgersson flyktet, han hadde stått ved Ramundeboda under hele slaget i forvirring og avmakt, etter en fortelling hadde han spilt sjakk med en munk i klosteret. Han hadde ikke annet valg enn å retirere med de kongelige styrkene til Närke. Der forlot kongen og hans dronning Sofia hæren som var mer eller mindre etterlatt til seg selv.

De kongelige styrkene sluttet seg til hertug Magnus som senere fikk kongen arrestert i Värmland. Etter Valdemar Birgersson hadde avsverget seg kongeverdigheten, lot hertugen seg velges som konge utenfor Uppsala i den samme sommeren 1275.

[rediger] Kilder

• Ulf Sundberg Medeltidens Svenska Krig 2002 ISBN 91-89660-11-0
• Mats Adolfsson Svenska Uppror Bind 1: När borgarna brann forntiden-1499 2007 ISBN 978-91-27-02631-5