Slaget ved Helsingborg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.| Slaget ved Helsingborg | |
| Konflikt: Store nordiske krig | |
 |
|
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 28. februar 1710 |
| Sted: | Helsingborg på Skåne |
| Resultat: | Avgjørende svensk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Sverige | Danmark-Norge |
| Kommandanter | |
| General Magnus Stenbock | Ryttergeneral Jørgen Rantzau |
| Styrke | |
| 14 000 | 14 000 |
| Tap | |
| Ca. 2900 til 3 000 døde, sårede og fanger | Ca. 5000 døde og sårede samt 2 600 fanger |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget ved Helsingborg var et viktig slag under den store nordiske krig. Det var også det endelige oppgjøret om de østdanske provinsene Skåne, Halland og Blekinge mellom Danmark og Sverige siden 1660 der det danske mottoet «aut nunc aut nunquam» som ment «Nu eller aldrig» ved en skjebnes ironi blir virkelighet. Utfallet av slaget forseglet sørlige Sveriges skjebne for alltid.
Innhold |
[rediger] Bakgrunnen
Den nesten ubetenkte krigserklærningen den 28. oktober 1709 forårsaket store vansker for de militære som var langtfra forberedert på en krig med hastige manøvreringer for en rask overførsel over til Skåne uten de nødvendige midler for understøtte og etterforsyning samt de viktige funksjoner som et beleiringstren med det holstenske beleiringsartilleriet som kunne ha gjort en erobring av Landskrona og Malmö mulig.
Så snart hæren var overført til Råå kom det strid om hvordan hæren skulle før seg i vinteren og sterke krefter vil vente ut vinteren til det neste året mens andre anført av den erfarne og yngre Christian Ditlev Reventlow ønsket en mer aktiv rolle. Reventlow som hærens øverstkommandant oppdaget at det kom ikke understøtte eller forsterkninger. Det var dårlig med midler for å styrket hæren og da regjeringen med den egenrådige Frederik IV nesten glemme at de hadde en hær på den andre siden av Øresund, begynner den å forvitre i ukene framover. Bedre var det ikke at de beste enheter hadde blitt utleiet til Storbritannia og Nederland i tjeneste for den berømte feltherren Marlborough så kavaleriet var utilstrekkelig for en mer offensiv rolle.
Det tok lang tid med å kunne ruste ut større styrker så det var ikke før i januar 1710 Reventlow kunne rykket østover mot Kristianstad som lå innenfor rekkevidde. Han vant Trefningen ved Fjälkinge den 23. januar 1710 og tok byen samt kom fram til Kristianstad, men kunne ikke når Karlskrona der den svenske orlogsflåten var fryset inn uten av stand til å bevege seg vekk. Han måtte istedenfor vendt oppmerksomheten mot trusselen som den dyktige general Magnus Stenbock representert fra Småland.
Stenbock kom seg til Växjö på nytt der han kunne mottar nyoppsatte regimenter av rekrutter som var lite øvet, dårlig utrustet og mange steder ikke velment for krigstjeneste, det svenske rekrutteringssystemet ved «indelingsverket» fungerer utmerket og kunne produsere fram nye regimenter rett fra den mannlige andelen av den svenske befolkningen i uhørte omstendigheter med imponerende organisasjonsinnsats. Men en ting var å «trampet opp» soldater, noe annet var å gjør dem til soldater. Stenbock var svært opptatt med å trene dem opp og selv øve disse ute på isen, men det tar tid og det oppstår tvil om de kunne ta opp kamp med danskene som hadde flere bedre trente soldater.
Men redningen kom den 6. februar da generalmajor Christian Ludvig von Ascheberg kom til hovedkvarteret i Osby med tre eldre regimenter og flere tilleggstyrker fra nord der de var utplasset mot Norge allerede i høsten og med offiserer og eksisterende styrker fra selv før Poltava-slaget. Med dette kunne Stenbock nå mobilisere sin hær på ti infanteriregimenter hvorav 7 nye og ni kavaleriregimenter hvorav fire nye, en brokret blanding mellom trente soldater og dårlige trente som lite utrustede rekrutter av yngre eller eldre alder hadde oppstått ved den 11. februar 1710.
Norges strategiske betydelighet som en andre front for å tiltrekke seg svenske styrker kunne ikke ha vært mer dramatisk demonstret for de danske offiserer enn dette, ved å ikke kunne foretar så mye som et streifstog over grensen sviktet den norske hæren i deres oppdraget som var umulig med et skrikende mangel på strategiske forråd og utrustning siden krigen var kommet brå på nordmennene. Nå kunne Stenbock stolte på at hans hær ikke skulle bryte sammen og kan nå engasjere danskene med noenlunge 18 000 mann ved den 12. februar 1710.
Reventlow hadde forstått at Stenbock nærme seg så han fikk hentet forsterkninger fra vestlige Skåne så den danske hæren består av 9 000 mann og rykket opp mot Almaåen mellom Helgeåen og Finjasjön ved byen Hässleholm 40 km nordøst for Kristianstad og 30 km nordvest for Osby. Der fant de den svenske hæren bak Almaåen som hadde tenkt seg å rykket inn i Nordøstskåne mot Rönneån om Reventlows høyre flanke og avskåret forbindelsen mellom Kristianstad og Helsingborg.
Reventlow besluttet seg etter å ha gruble over hans strategiske valg å går mot sørvest for å kunne være i besittelse av sørlige Skåne mellom Malmö, Landskrona i vest, Kristianstad i nordøst og Ystad i sør der han kunne sanke inn proviant fra befolkningen og holde ut i påventelse av den dansk-norske orlogsflåtens assistanse. Men svenskene holde de to viktige byer mot vest. Da den danske hæren skulle brøt opp, fikk Reventlow meldning om at en dansk oppklaringsstyrke på 200 ryttere var slått under en trefning ved Hästveda av svenskene som hadde oppnådde kontakt med Malmö og Landskrona.
Nyheten forvandle situasjonen for nå måtte Reventlow endre litt på sin plan og slå retrett vestover for å sluttet seg til de danske styrker i Lund og ved Malmö. Forsyningsforholdene var nå bedre fordi kongen hadde på ny fått interesse i krigen og forsterkninger var på vei. Reventlow vil nå våge slag nord for Getingebro mot Lödde å eller Kävlingeån ved Lund for å kjøpe seg tid med en sterk forsvarsstilling.
Katastrofen kom uventet. Fordi det var lite med understøtte og dersom soldatene var ikke tillatt å supplementere deres magre næringsmidler som utstyr for å ha under kaldt og vått vær var de sårbar for sykdom som dysenteri og i verste tilfelle tyfus. Våren var på vei og sykdom brøt plutselig ut i soldatsrekkene. En av de syke var general Reventlow som blir så dårlig at han måtte gir fra seg ledelsen til ryttergeneral Jørgen Rantzau som klart ikke å taklet vekten i forveien av et slag som kunne ha endet galt. Rantzau visst at han måtte regne med Malmö i egne rygg og derfor vil til Helsingborg.
Den 28. februar 1710 rykket Rantzau nordover gjennom en flankemarsj som var ikke forstyrret av Stenbock som også vil ha mer tid på seg for å trene sine soldater. Stenbock var dessuten bekymret over meldninger om forsterkninger i Helsingborg og visst at han kunne vanskelig stå mot to brohoder. Reventlow hadde tenkt seg å ikke bare våge slag, men også holde stand med Barsebäck som forbindelse med orlogsflåten. Fra et strategisk perspektiv var det dristig, men også gunstig dersom Stenbock står med en stor hær som han ikke kunne våge å lede i kamp utenom et slag der han kunne få maksimal uttelling. Hans oppdrag var å fordreve danskene fra Skåne og med tanke på tilstanden i hæren vil han ha et eneste oppgjør. Rantzau gir det til ham som en gave.
Rantzau var dessuten en kavalerioffiser så han forstår ikke behovet for å forsterket feltbefestninger foran den forskansede leiren ved Helsingborg og ved ankomsten den 1. mars ment han at moralen kunne blir svekket av å skjule seg bak feltbefestninger. Rundt 14 000 soldater kunne blir forberedert for slag ved Helsingborg
Stenbock var svært heldig fordi hæren som før talt 18 000 mann, sliter med å opprettholdt forsyningslinjer og som under Den Skånske krig blir de dårlige utrustede soldater revet bort av sykdom og sult, mangel på disiplin ledet til grusomme overgrep mot sivilbefolkningen som oppdaget at de svenske soldater, spesielt rekrutter før seg som på fiendeland. Reventlow hadde hindret han å kunne hente ut soldater og artilleri samt forråd ved å står innenfor rekkevidde av begge byer Landskrona og Malmö, nå kunne Stenbock hente ut forrådene og kanonene samt trente soldater.
[rediger] Slagoppstilling
Den 8. mars 1710 kom Stenbock til Fleninge ti kilometer nordøst for Helsingborg og slå leir for natten. Det var en risikofylt flankemarsj som kunne ha endet galt om det hadde kommet et dansk angrep, men danskene gjorde ingenting mens svenskene rykket til Fleninge og fra der mot nordøst forbi Helsingborg. Det var fordi terrenget foran Helsingborg mot vest var ufremkommelig for en hær med våtmark, dype diker, stenhøyder og andre hindre. Bedre terreng lå mot nord der en lite bekk lå mellom Pilshult og tre bakker, Ringstorpshöjden mot havet der Pålsjö med en dyp slukt lå og to mindre bakker mot en mose innover på landet. Langs bekken lå flere myrlender.
Stenbock stilte seg i slagorden i to linjer mellom Pålsjöskog mot havet og mosen under Pilshult, men visste ikke at Rantzau hadde stilt sin hær i en tykk linje mellom Ringstorpshöjden mot bekken og en sjø over Ladegårdsbakken foran Helsingborg vendt mot Kropp i troen på at svenskene skulle angripe derfra over Ängelhomsvägen. Istedenfor hadde Stenbock kommet langt mot vest til Pilshult og kunne true danskenes venstre fløy forankret på Ringstorpshöjden.
[rediger] Slaget
Ved kl. 11 om formiddag den 10. mars 1710 lettet morgentåken og begge var overrasket over å oppdaget hverandres slagorden der de var minst ventet. Rantzau reagert kjapt ved å sende artilleriet til Ringstorpshöjden og rykket ut fra forsvarsposisjoner på åpen lend for å kunne avvente svenske manøvreringer. Stenbock kom hurtig under sterk beskytning fra Ringstorpshöjden fra ved kl. 12.30, men istedenfor å går til angrep dreie han om hæren mot venstre og sendt fram sin venstre fløy under generalløytnant Burenskiöld for å rir øst om Drottninghög mot danskenes høyre flanke og rygg. Rantzau observere det og gikk til angrep med den danske høyre fløy
Ved kl. 13 etter under en time med artilleribeskytning og manøvrer på begge sider brasket den danske høyre fløy under ledelse av Rantzau personlig seg inn på den svenske venstre fløy som blir slått tilbake med stor tap under brutale kamper. Danskene tok elleve standardflagg og den svenske generalløytnant Burenskiöld blir tatt til fange, men det var bare begynnelsen for et stort møljeslåssmål utarte seg mellom de svenske og danske rytterne. Stenbock hadde flere kavalerister og kunne bundet ned den danske høyre fløy som hadde blitt forsterket med kavaleri fra den danske venstre fløy.
Rantzaus lite overveiende handling ved å kastet seg inn i striden i spissen for sine ryttere uten å være bevisst hans ansvar som feltkommandant skulle få katastrofale konsekvenser fordi infanteriet i senteret var etterlatt uten ordre eller instrukser. For å ikke mistet kontakten med den danske høyre fløyen måtte infanteriet marsjere et stykke videre og svingt om til venstre i nordlig retning. De blir angrepet av svenske kavaleri som kom inn mellom senteret og den høyre fløyen, men holdt stand til unnsettelse kom fra den venstre fløy. Men manøvreren og sammenstøtet med det svenske kavaleriet fikk fatale konsekvenser, det oppstår lukker i den danske slagorden.
Rantzau ble såret av et skudd og det oppstod panikk blant de pressede ryttere som ved å mister deres kommandant og et rykte om at svenskene var i ferd med å omgår dem mot deres rygg. Den danske høyre fløyen gikk i oppløsning under flukt ved kl. 13.30 tilbake til Helsingborg, tok med seg kavaleriet fra den danske venstre fløy.
Senteret fortsetter uten å kunne finne deres høyre fløy de trodde fremdeles var forutover og mister orden i deres rekker, bare den første linje fortsetter mens den andre linje ikke kom etter sammen med regimentsartilleriet som kunne ikke hjelpe de langt fremskutte infanteristene som nådde Berga. Så gikk det svenske infanteriet til et angrep under slagropet Med Guds och Jesu hjälp!. De danske offiserer for infanteriet mistet ikke fatningen og kastet spanske rytter foran seg så de kunne sinket ned angrepet og skyte salver mot de kommende svenske soldatene. Under stor disiplin rykket svenskene fram støttet av 34 regimentsskytser, så løst en salve på tretti skritt avstand før de braskt rett mot den danske linjen.
I mellomtiden hadde kavaleriet på den svenske venstre fløy vendt om mot det danske senteret som blir nå angrepet i front og flanke samt rygg, utløst panikk i de meste utsattede enheter og deretter brøt den danske slagordenen sammen. Men eliteregimentene Livgarden og Grenaderkorpset holde stand tross knusende overlegenhet og slåss med en imponerende tapperhet og dødsforakt helt til bare få fra livgarden og Grenaderkorpset kunne unnslippet. Svenskene sliter svært med å sprengte disse regimenter og lider store tap.
På den danske høyre fløy med Ringstorpshöjden holdt danskene stand mot svenske angrep helt til de gjenværende kavaleristyrker måtte retirere vekk fra de overlegne svenske rytterstyrker som kunne tar artilleriet.
Først ved kl. 14 til 15 om ettermiddag trakk det danske Grenaderkorpset seg i ro og orden, lett feiet til side de svenske troppene som forsøkt å nedkjempet dem tilbake til Helsingborg. Stenbock stoppet angrepet før de svenske styrkene kom i nærheten av byen med festningen. Han hadde vunnet et viktig slag som avgjøre kampen om herredømmet over Skåne.
 |
|
|
[rediger] Tapene
Slaget hadde bare varet i halvannen time, men det var særdeles blodig der den danske hæren mistet halvparten av sin hær med et tap på 7 600 mann hvorav 5 000 døde og sårede samt 2 600 fanger mot svenskene som hadde lidd et tap på 3 000 døde og sårede. Over 8 000 av de 28 000 soldater hadde falt under et av de blodigste slager mellom Danmark og Sverige. Dessuten hadde danskene mistet hele artilleriet.
[rediger] Etterspillet
Stenbock besluttet seg for å vente ut situasjonen fordi en storming av byen var etter hans mening utenfor den svenske hærens kapasitet så snart etter det harde slaget. Han fremlagt krav om kapitulasjon til danskene under generalmajor Dewitz som avvist dette. Danskene var uten ledelse og i så stor uorden at de kunne ikke gjentar kampen og dessuten hadde de blitt avskåret fra resten av Skåne. Det var ikke noe annet enn å trakk seg over Øresund tilbake til Sjælland i de neste dager fram til den 15. mars 1710.
I mellomtiden ødela danskene enhver militærutrustning de ikke kunne ta med seg for å unngå at svenskene skulle få dem, blant annet forråd de hadde bygget opp i flere måneder i forveien gjennom bidrag fra skåningene. Blant annet over 5 000 hester som alle sammen ble drept og etterlatt hvor som helst i hensikt på å forvondet befolkningen store plager. Da svenskene gikk inn i byen til slutt var de møtt med total ødeleggelse, tilsvineri av verst sort og døde hestekadaverer overalt.
Både soldatene og byboere nektet å renset bort de døde hester de ment var sosialt nedverdigende for dem å beskjeftige seg med. Til slutt var svenskene under anføring av Stenbock tvunget til å ta flere gisler blant bøndere og fiskere og truet med å drepe dem sammen med deres familier om de ikke skulle tar seg av de døde hester. Trusselen var ikke tom, for de svenske soldatene utmerket seg ved en hensynløs plyndring og brutale overgrep med drap, voldtekt og mishandling mot skåningene.
Slaget ved Helsingborg var et viktig oppgjør for da danskene dro vekk, skulle de aldri vende tilbake for å gjenvinne deres tapte provinser som nå helt og holdt tilhører Sverige. Slaget var dessuten noe spesielt siden det var tale om en underlegne svensk hær i spørsmål om kvalitet som hadde fått viktig drahjelp av de mer trente svenske styrker fra nord. Men seieren kunne kanskje ikke ha vært mulig om ikke at den erfarne Reventlow var blitt syk og at Rantzau hadde oppvist sviktende ledelse i en hær plaget av sykdommer og svekkede moral.
Men den egentlige skyldige for nederlaget lå verken hos offiserer eller tilstandene under den danske invasjonen av Skåne i november 1709 til mars 1710. Den skyldige var Frederik IV.
[rediger] Kilder
- Svenska slagfält av Widstrøm & Widstrand 2003 ISBN 91-46-20225-0
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
