Slaget ved Fehrbellin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Slaget ved Fehrbellin sto den 28. juni 1675 ved byen Fehrbellin, 50 kilometer nordvest for Berlin, mellom Sverige og kurfyrstedømmet Brandenburg.

Selv om det svenske tapet ikke var stort, var de politiske konsekvensene store. Brandenburg utnyttet seieren for alt den var verdt propagandasett. Ikke lenge etter, i september, erklærer Danmark krig mot svenskene, og Gyldenløvefeiden (Den Skånske krigen) starter.

[rediger] Bakgrunnen

Den internasjonale situasjonen var eksplosiv ved begynnelsen på 1670-tallet da de europeiske stormaktene langsomt manøvrerer seg inn i motsatte leirer av allierte som sluttet traktater med hverandre om støtte og gjenytelser. Sverige inngikk en alliansetraktat med Frankrike i 1672 så Danmark-Norge sluttet seg til den nederlandske leiren av flere land som hadde kommet i konfrontasjon med Ludvig XIV av Frankrike i 1673. Et av disse var Brandenburg, et kurfyrstedømme i nordøstlige Tyskland. Sverige var i dårlig økonomisk råd så de franske subsidier var derfor viktig på å motiverte svenskene til å danne en allianse med Frankrike bare dager før storkrigen brøt ut.

Sverige forsøkt med hell å holde seg utenfor stridighetene, men i juni 1672 hadde Brandenburg og den tyske-romerske keiseren sluttet seg til Nederland så situasjonen blir alvorlig. Under fredsforhandlingene i Köln i 1673 var svenskene på å presset for en fredsløsning og klart å nøytraliserer Brandenburg som sluttet fred med Frankrike i sommeren 1674. Samtidig som krigen begynner å går galt for franskmennene etter England brøt ut i februar 1674, fant svenskene seg i store problemer. Fransk press begynner å blir merkbart og da Danmark-Norge offentlig hadde sluttet seg til Nederland i mai 1674 kunne ikke Sverige argumentere med dansk trussel for å opprettholdet ikkeinnblandingspolitikken.

Dermed måtte Sverige går til krig mot sin vilje. Man hadde avtalt om å bunde ned tyske allierte av Nederland ved å få 900 000 riksdaler i subsidier for å ha en forberedert hær på 22 000 mann klar til intervensjon. Fransk press kom av sterk frustasjon over den svenske motvilligheten til å ytret militær assistanse for Brandenburg hadde på ny gått inn i krigen mot Frankrike, dermed gjort skam på avtalen fra 1672. Ved september 1674 hadde svenskene nå rekruttert 22 000 mann, men i dårlig tilstand. Det vist seg å være 18 500 mann som var dokumentert med pålitelighet og bare 11 000 til 13 000 kunne settes i en felthær. Dersom kurfyrsten av Brandenburg var i sørlige Tyskland med 15 000 mann ved Rheinen regner svenskene med å kunne angripe dypt inn i Brandenburg.

[rediger] Felttoget

Den 29. desember 1674 rykket den svenske hæren under Karl Gustav Wrangel fra Stettin i Svenske Pommeren inn i Brandenburg i hensikt på å overvintre der hvor de kunne henter inn underhold fra omgivenheter etter den vanlige måten hvor fiendeland måtte underholder hæren som dermed ikke trenger forsyninger fra sine baser i de svenske besittelsene. Det var plyndring, overgrep og ødeleggelse i mellomtiden fram til den 29. april 1675 da hæren brøt opp. Da hadde hæren blitt redustert til bare tretti skvadroner på 5 000 rytterer og 11 brigader på 7 000 mann. En tredjedel av kavaleriet og to tredjedeler består av vervede tyskere.

Karl Gustav Wrangel vil nå rykket fram fra oppholdningsstedet i nordlige Brandenburg som var nå utplyndret for livnødvendigheter om Berlin mot sørøst til Elben, men det var da svenskene støttet på vanskelige terreng. Topografiet den gang om den nordlige del av Brandenburg ved Berlin var ett vått sandslettemark gjennomskåret av sjø, myrlend, floder og kanaler med få veiforbindelser. Det gjort at fremrykningen gikk langsommere enn ventet for ved 10. juni var ikke bare hæren spredt på et stort område, men også under vanskelige kår. Det var ikke nok næring å få tak på så spredning av styrkene var nødvendig for å holde liv i hæren. Det ledet til svak moral og dårlig disiplin som utarte seg i mer brutalere overgrep på de gjenværende sivilister.

Det gir tid for kurfyrsten av Brandenburg å brøt opp og gjennomført ilmarsj gjennom Thüringerskogen over Magdeburg for å vende tilbake til sitt land i løpet av bare 17 dager på 300 kilometer. Med 7 000 soldater kom han den 15. juni fram til Rathenow lik vest for Berlin på østbredden av Elben og knust en svensk rytterregiment på 500 rytterer under oberst Berndt Wangelin. 400 av de 500 blir felt eller tatt til fange under Trefningen i Rathenow som var også krigens første større militære engasjement.

Med det var han i midten av den sprede svenske hæren som blir varslet om hans ankomst. Svenskene hadde nådde Elben ved Havelberg og hadde hovedparten av kavaleriet langt vekk i Alt Brandenburg. Kurfyrsten hadde etterlatt seg infanteriet og artilleriet slik at hans hær består først og fremst av kavaleri, dragoner og musketerer som transportes på vogner for å følge med rytterer. Veien over bielven Havel som skulle ledet til et overgangssted over Elben fra Havelberg var sperret og den svenske hæren var blitt delt i to. Wrangel som hadde fått lært nyheten om kurfyrstens ankomst, besluttet seg for å forener seg med Wolmar Wrangel som leder kavaleriet ved Alt Brandenburg ved Fehrbellin, et viktig pass på vei østover. Wolmar Wrangel var også kommet til den samme konklusjon og rir straks nordover i en bue om Nauen mot Fehrbellin.

Men brandeburgske rytterpatruljer kom seg forbi Wolmar Wrangels kolonnene i ly av regnvær og nådde Fehrbellin der de fikk ødelagt den viktige broen og støttet på patruljer fra Karl Gustav Wrangels hær. Da Karl Gustav Wrangel hadde fått visst at broen var brutt ned, tok han en fatal beslutning. Istedenfor å sikret byen Fehrbellin og reist en ny bro for å hjelpe hans bror Wolmar Wrangel rykket han om og ved 17. juni var kommet over elvene Dosse og Rhin til Wittstock 50 kilometer nordvestover. Dette visste ikke Wolmar Wrangel før han var kommet fram til Fehrbellin fra sørøst og fant broen brutt ned, heller ikke på sin eldre brors hær som var ventet der. Heller ikke at kurfyrsten var rett i hælene på ham bakfra.

[rediger] Slaget

Mens Wolmar Wrangel rekognosere overgangsstedet og deretter beordrer artilleribefalhavende Jakob Staël von Holstein til å bygge en flytebro så fort som mulig, hadde de første brandenburgske rytterne gått til angrep på baktroppen av hans hær. Wolmar Wrangel rir tilbake og fant sine styrker allerede oppstilt i slagorden. Da brandenburgerne hadde trukket seg tilbake i ly av regnvær og varmvær, antok Wolmar Wrangel at det var bare en forfektning og bad så soldatene om å marsjere videre. Kurfyrsten holdt et krigsråd der sjefen for kavaleriet, prins Frederik av Hessen-Homburg kom fram med forslag om å går til angrep så snart de nådde svenskene i styrke. Forslaget blir akseptert, en krigsplan blir lagt hvor kavaleriet skulle bundet ned den svenske baktroppen så kurfyrsten kunne foretar en flankeomgående bevegelse med musketererne og to kavaleriregimenter inn på svenskenes side.

Ved kl. 11 om formiddag den 18. juni 1675 måtte Wolmar Wrangels stedfortrederen, generalmajor Henrik von Delwig stilt opp sine styrker på ny i slagorden tvers over veien på en høydestrekning under byen Hakenberg. 14 skvadroner av Upplands, Skånes, hertugen av Holsteins og Östgöta ryttere står på høyre fløy mens åtte brigader infanteri står på sentrum av Konungens tyske livregiment, Wrangels regiment, Jönköpings, Helmfelts, Delwigs og Harens regimenter. På venstre fløy står ti skvadroner av Åboläns, Smålands, Gieses og Jämtlands ryttere samt 7 mindre feltskyts.

Det første angrepet av det brandenburgske kavaleriet blir slått tilbake, men kurfyrsten hadde rykket fram sin flankeomgående styrke over høye, skogbekledte sandbanker til høyden Lindenberg rett høyre for den svenske slagordenen og stilt opp fem kanoner som skjøt inn i svenskene. Fem kompanier av Delwigs brigade stormer opp på høydesiden mellom trær bare for å blir stoppet av brandenburgske ryttere som siden slåss med Upplands ryttere. Den svenske høyre fløyen var svingt om mot høyden.

Wolmar Wrangel tok ledelsen på ny og beordrer venstre fløy og senteret å drar seg ut av kampene i marsj mot Fehrbellin i hensikt på å få dem over flytebroen og samtidig holdt brandenburgerne opptatt med den høyre fløyen som blir forsterket. Det var på papiret en god plan, men akkurat da de fem rytterregimenter skulle rykket opp mot høyden gikk plutselige oberst Adam Wachtmeister som befal for Östgöta rytterne ut i strid med ordre i trav og brøt kontakt med resten av den svenske hæren. Med fem skvadroner stormet Wachtmeister over høyden ned på fem brandenburgske skvadroner under general Mörner som var kommet fram.

Et voldsomt sammenstøt fant der hvor både Wachtmeister og Mörner falt drept. Restene av Östgöta ryttere blir raskt drivet tilbake over høyden mot de andre ti svenske skvadroner som var kommet etter, utløst uorden. Dette var utnyttet av kurfyrsten som angriper i spissen for ti skvadroner og brøt ned den svenske slagordenen etter et hardt basketak. Rytterne rir fort vekk i panikk mens infanteristene i Delwigs brigade blir omringet og massakrert, Wolmar Wrangel med et nødskrik unnslapp å blir tatt til fange. Katastrofen synes nær da oberstløytnant Paul Bethun fikk samler til seg to hundre menn som hadde rømt og dermed klarer å stanse kollapset så kurfyrstens angrep blir stoppet.

Wolmar Wrangel og Paul Bethun holde utkikk etter mulige angrep da de kommanderte baktroppen som sikret overgangen i Fehrbellin fram til mellom kl. 3 og kl. 5 om ettermiddag. Slaget var avsluttet for svenskene hadde lykket med å forhindre et alvorlig nederlag i en typisk oppholdelsesstrid mot en forfølgende fiende, men tapene skulle vist seg i senere tid å være alvorlig, for all tren måtte oppgirs og fem større kanoner var tatt, soldatene var demoralisert og tappet for viktig utstyr som ammunisjon.

[rediger] Tapene

Det var bare 7 000 svenskere mot 7 000 til 8 000 brandenburgske soldater under et kortvarig sammenstøt som var til tider uoversiktige slik at det er omstridt om hva slags tap svenskene hadde lidd. Mellom 600 og 2 000 var falt eller tatt til fange, mange i de fulle gatene i byen Fehrbellin medregnet offiserer med familie.

[rediger] Etterspillet

Fehrbellin-slagets verdi lå på det symbolske og det moralske for det var et hardt slag mot myten om den svenske uovervinneligheten og dessuten hadde kurfyrstens hurtighet og hans slag mot Wolmar Wrangel fulgt til at de to separate hærer kunne ikke forener seg, for Karl Gustav Wrangel trakk seg fra Wittstock da nyheten om nederlaget ved Fehrbellin var kjent tilbake til den svenske Pommeren. Wolmar Wrangel som enda en gang var forlatt av sin bror, måtte fulgt etter fra Wittstock som han hadde kommet til ved den 20. juni 1675. Dermed fikk kurfyrsten sitt avgjørende strategiske slaget og kunne utnyttet det ved egne propaganda, forsterket inntrykket av at Sverige hadde gått på et meget hardt nederlag.

De politiske konsekvenser var nesten umiddelbart synlig etter nyheten om Fehrbellin-slaget var spredt, den 18. juli erklærer den tyske-romerske keiseren krig mot Sverige som mister sine tyske allierte Bayern, Sachsen og Hannover som nå trakk seg ut og erklært seg nøytral i storkrigen. Den 2. september 1675 erklærer Danmark-Norge krig mot Sverige og dermed var Den skånske krig startet.

Karl Gustav Wrangel som var allerede seksti år gamle, blir fritatt sin post, men var for syk for å blir stilt til ansvar og dør på sitt gods på Rügen året etterpå, da hadde hans bror Wolmar Wrangel omkommet av helsesvik i Pommeren desember 1675. Undersøkningskomiteen som var dannet, derfor hadde ikke noen passende syndebukker dersom de ansvarlige var dødssyk eller død, å kunne angripe.

Kurfyrsten av Brandenburg fortsetter nordover etter å ha hvilt ut sine styrker og trenger seg inn i den Svenske Pommeren i slutten av juni og tok skansen i Warnemünde ved Rostock og deretter øya Poel, skåret av Wismar. Under resten av krigen skulle svenskene blir i deres festninger og skanseverker. En dansk hær allerede var i ferd med å blir oppstilt for å støtte Brandenburg.

[rediger] Kilder

Ulf Sundberg, Svenska Krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9

Svenska slagfält av diverse forfatterne for Wahlström & Widstrand 2003 ISBN 91-46-20225-0