Sørkinatiger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sørkinatiger
Drikkende sørkinatiger
Vitenskapelig(e) navn:	Panthera tigris amoyensis
Alt. navn:	sørkinatiger, amoytiger
Artstilhørighet:	tigre, kattefamilien, rovdyr
Rødlistestatus:	CR D (IUCN)
Habitat:	regnskog
Utbredelse:	se kartet
Utbredt i Sørøst-Kina

Sørkinatiger (Panthera tigris amoyensis) kalles også amoytiger, xiamentiger (etter byen Xiamen/Amoy) og kinatiger, men den er dessverre nærmest utryddet. Som sådan hører den hjemme i Sørøst-Kina. Noen få eksemplarer overlever i kinesiske dyrehager, men i vill tilstand har den ikke vært observert de seneste ti årene.

[rediger] Beskrivelse

Sørkinatigeren er en av de minste underartene, og mange forskere tror den kan være en slags stamfar for de andre underartene. Den varierer i farge fra rød-orange til okergul langs sidene og de øvre partiene av kroppen, mens undersiden er nærmest hvit. Stripene langs sidene varierer fra sort til mørk grå. Hannene blir ca. 130-175 kg tunge og måler fra snutespiss til halerot ca. 230-260 cm som voksen. Hunnene veier ca. 100-115 kg og måler gjerne ca. 220-240 cm som voksen.

[rediger] Bestanden

I 1995 var det 48 (nå 47) sørkinatigere i 19 (nå 18) forskjellige dyrehager i Kina, alle etterkommere av seks viltfangede tigere. Den største flokken finnes nå i den zoologiske have i Suzhou, som ligger i Jiangsu-provinsen. I tillegg er Meihuashan naturreservat (20 000 hektar) etablert i Longyan, som ligger i Fujian-provinsen. Der håper man å kunne øke bestanden til minimum 50 individer i 2010, da de har planlagt å starte et program for utsetting av dyr i naturen.

Forskere antar at det er færre enn 20 viltlevende individer igjen i Kina. Tigeren har ikke vært obeservert av offisielle representanter på mer enn 20 år, og det er heller ikke rapportert om sivile observasjoner siste 10 år. På 1950-tallet ble bestanden estimert til ca. 4000 individer, men etter at regjeringen i 1959 erklærte den som en «plage for nasjonen», ble den jaktet til nær utryddelse. Regjeringen omgjorde vedtaket i 1977, og siden 1997 har det pågått et arbeid med å redde bestanden, men mange forskere tror nå at dette kan være for sent.