Ruhrokkupasjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ruhrokkupasjonen markerer den politisk-militære konflikt som rådet mellom Det tyske rike og de belgisk-franske okkupasjonsstyrkene som fant sted etter første verdenskrig. Konflikten toppet seg i 1923. Den var et av de store problemer under dette Weimarrepublikkens kriseår.
Innhold |
[rediger] Utgangspunkt
Tyskland var på grunn av Versaillestraktaten tvunget til å betale reparasjoner til sine gamle fiender fra første verdenskrig.
I 1921 okkuperte Frankrike Duisburg, Düsseldorf og Ruhrort som virkemiddel under striden om størrelsen på de tyske krigsreparasjonene, og franskmennene truet med å okkupere resten av Ruhrområdet dersom ikke tyskerne føyde seg.
De store økonomiske problemene Tyskland slet med førte til at de allierte i 1922 avstod fra å kreve betalingen i penger, men godtok betaling i gods (trevirke, kull). Den 26. desember fastslo den allierte reparasjonskonferanse at Tyskland lå etter med betalingene.
[rediger] Okkupasjon
Etter at reparasjonskommisjonen den 9. januar 1923 erklærte at Tyskland holdt tilbake med vilje, rykket den 11. januar belgiske og franske styrker inn (først med 60 000 mann, senere ble det øket til 100 000) og okkuperte hele Ruhrområdet. Målet var å ta «produktivt pant» ved å inndrive kullet direkte. Ruhrområdet var den gang sentrum for den tyske tungindustri.
[rediger] Ruhrkampen
Okkupasjonen førte til tysk nasjonal bestyrtelse. Riksregjeringen under den partiløse kansler Wilhelm Cuno oppfordret befolkningen til «passiv motstand». Fra nå ble det ikke betalt noen reparasjoner; industri, forvaltning og transport ble tildels lammet av streiker. Bedrifter og forvaltning lot delvis være å forholde seg til okkupasjonsmaktenes anvisninger.
Frankrike reagerte med 150 000 straffedommer. Imens forvoldte tidligere frikorpsmedlemmer og også kommunister sabotasje og attentater mot okkupasjonsmaktene. Reaksjonene ble represalier og dødsdommer. Situasjonen eskalerte, og krevde 137 døde. Noen av de dødsdømte, som Albert Leo Schlageter, fikk martyrstatus i folket.
Den passive motstand ble også ledsaget av nasjonal språkrøkt. Tidligere innarbeidede franskklingende ord ble erstattet med tyske. Casino ble Werksgasthaus, telefon ble Fernsprecher, billet ble Fahrschein, trottoir ble Gehweg.
[rediger] Ruhrkampens avslutning
Under den passive motstandsperioden ble lønnsutbetalingene til ca to millioner streikende arbeidere overtatt av staten, som løste oppgaven ved å trykke mer penger. Denne prosedyren var naturligvis ikke bærekraftig i det lange løp, fordi den økonomiske krise ble bare sterkere samtidig som produksjons- og skatteinntektene sank.
Den passive motstand måtte oppgis den 26. september 1923 av den nye rikskansler Gustav Stresemann. Avslutningen av Ruhrkampen gav foranledningen til et diktatur i Bayern. Den økonomiske totalskade som Ruhrokkupasjonen førte til, ble anslått til 3,5 til 4 milliarder gullmark. Avslutningen av Ruhrkampen muliggjorde en valutareform, noe som var en betingelse for nyforhandlingene av reparasjonene.
[rediger] Ruhrokkupasjonens avslutning
Etter påtrykk fra USA og Storbritannia gav Frankrike høsten 1923 etter, ved MICUM-avtalen. En ny reparasjonsbetalingsplan, Dawesplanen, ble utviklet i 1924. Den førte til at Ruhrokkupasjonen ble avsluttet i august 1925.
