Robert II av Skottland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert II (2. mars 1316 – 19. april 1390), konge av Skottland, også kalt for «The Steward» (i den tradisjonelle betydningen «forvalter»), en tittel som ga navn til Huset Stewart, senere Huset Stuart etter fransk stavemåte. Før han ble konge var han Vokter (regent) av Skottland tre ganger i fraværet av kong David II; 1333–35, 1338–41, og 1346–58.
Robert var eneste sønn av Walter Stewart, 6. High Steward av Skottland (død 1326) og Marjorie Bruce, datter av kong Robert I av Skottland, den sagnomsuste Robert Bruce, og hans kone Isabella av Mar. Robert ble forløst med keisersnitt og moren døde noen timer etter.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
I 1318 besluttet det skotske parlamentet at om kong Robert I døde uten en sønn skulle kronen gå til hans dattersønn, men i 1324 kom ytterligere en sønn av Robert Bruce til verden. Han ble kronet som kong David II av Skottland i 1331 etter at den store Robert Bruce døde i 1329. Det forskjøv prosessen med å gi kronen til Robert med nærmere førtito år!
Kort tid etter at barnekongen David II ble kronet begynte Robert ta en prominent plass i den skotske politikken.. Han var av en kommandantene av den skotske hærstyrken i slaget ved Halidon Hill i juli 1333. Og etter å ha oppnådd en del suksess over tilhengerne til Edvard Balliol i det vestlige Skottland ble Robert og John Randolph, 3. jarl av Moray (død 1346) valgt som Voktere av Skottland mens David II var i eksil i Frankrike.
De to kollegaene begynte snart å bli uenige, men da Randolph ble tatt til fange av engelskmennene ble Robert Vokter alene. Oppgaven med å opprettholde den kongelige autoritet var såpass vellykket at kong David II kunne komme tilbake til Skottland i 1341.
[rediger] Misnøye med David II
David II tok selv grep om regjeringen og på grunn av gamle forsvaralliansen med Frankrike (Auld-alliansen) invaderte han England i 1346, men gikk på et knusende nederlag i slaget ved Neville’s Cross det samme året. Robert unnslapp tilbake til Skottland, mens David ble såret og tatt til fange. Han ble ført til London og satt deretter fast i Tower of London i 11 år.
Det førte til Robert atter ble valgt til Vokter av Skottland, men etterhvert begynte politiske friksjoner å gnage mellom Robert og hans kongelige onkel. Robert ble anklaget, sannsynligvis uten grunn, for å ha desertert ved Neville’s Cross. Og selv å være en legal arving til den skotske tronen ble han mektig provosert av at David II som belønningen for sin løslatelse tilbød å overlate den skotske kronen til kong Edvard III av England eller en av hans sønner.
I oktober 1357 ble Berwick-traktaten signert, hvor de skotske styresmakter tok på seg forpliktelsene ved å betale den uhyrlige summen av 100 000 merker som løslatelse for kong David II, som straks returnerte til Skottland. Misnøyen med kongen og skattene steg og hans giftemål med Margaret Logie gjorde ikke saken bedre. I 1363 gjorde Robert opprør, men mislyktes og ble fengslet med fire av sønnene sine.
David II fikk ingen barn med sin kone Margaret og han skilte seg fra henne i 1369. I et siste desperat forsøk på å skaffe seg en legitim arving planla han å gifte seg med sin elskerinne Agnes Dunbar, men døde fra ekteskapsplanene i februar 1371. David hadde ingen barn og den eneste legitime etterfølgeren til tronen var kongens onkel Robert, - og han satt i fengsel.
[rediger] Fra fengsel til kroning
I henholdt til betingelsene i dekretet fra 1318 var det forutbestemt at Robert skulle etterfølge David II og han ble hensiktsmessig sluppet ut fra fengselet kort tid før David døde. Robert ble kronet ved Scone i mars 1371 som en godt moden mann på 55 år.
Robert II av Skottland utmerket seg ikke som en aktiv konge og adelen begynte å albu seg fram for kontrollere og underminere den kongelige autoriteten. I 1378 brøt det ut en ny krig med England, men kongen selv tok ingen del i krigføringen som medførte at Edinburgh ble brent. Skottland forsvarte seg mot flere engelske invasjoner, og invaderte selv England i 1388 uten støtte fra Frankrike og vant enstor seier ved slaget ved Otterbourne.
Etter som alderens skrøpelighet tynget kongen mer og mer av hans regjeringstid dominert av hans to sønner, John, jarl av Carrick (den senere Robert III) og Robert Stuart, 1. hertug av Albany. I en alder av 74 år døde kongen i Dundonald i 1390 og han ble gravlagt i Scone.
[rediger] Familie
Robert II av Skottlands første kone var Elizabeth Mure, datter av Sir Adam Mure av Rowallan, en kvinne som først hadde vært hans elskerinne. Robert giftet seg med henne i 1336, men da ekteskapet ble kritisert for å være rettstridig i henhold til kirken giftet han seg på nytt med henne i 1349. Med Elizabeth fikk han minst fire sønner; blant disse var Alexander av Buchan, og Robert av Albany, hans etterfølger Robert III, og seks døtre.
Med sin andre kone, Euphemia, datter av Hugh, 6. jarl av Ross, og enke etter den 3. jarl av Moray (hans tidligere kollega som Vokter), fikk han ytterligere to sønner og flere døtre.
Ettersom flere av hans sønner ble født før ekteskapet ble inngått ble hans etterfølgere legitimisert ved beslutning i parlamentet i 1373, men uklarhetene rundt hans første ekteskap skulle senere lede til konflikter blant hans etterkommere fra første ekteskap, blant dem Jakob I av Skottland, og de utvistelige legitime etterkommerne fra andre ekteskap.
Robert I hadde i tillegg åtte barn utenfor ekteskap, de fleste med kvinner som man ikke kjenner navnet på.
[rediger] Referanse
- Andrew of Wyntoun, The Orygynale Cronykil of Scotland, edited by D. Laing, Edinburgh, 1872-1879
- John of Fordun, Scotichronicon, continued by Walter Bower, edited by T Hearne, Oxford, 1722
- John Major, Historia majoris Britanniae, translated by A Constable, Edinburgh, 1892
- PF Tytler, History of Scotland, Edinburgh, 1841-1843
Note:
- Steward = merk forskjellen med etternavnet Stewart
- Vokter = regent i fraværet av monarken
| Forgjenger: Maol Íosa |
Jarl av Strathearn |
Etterfølger: Underlagt tronen |
| Forgjenger: David II |
Konge av Skottland |
Etterfølger: Robert III |
