Rettsvitenskap
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Jus omdirigeres hit. Se også Jus (drikk).
Rettsvitenskap, også kalt jus eller juss eller jura, er læren om rettsregler og juridisk metode. De som utdanner seg innen rettsvitenskap vil etter fullført studium kunne kalle seg jurist. Jurister besitter mange viktige stillinger i samfunnet, blant annet som dommere, advokater og forvaltningstjenestemenn på en rekke forskjellige områder.
Innhold |
[rediger] Rett og samfunn
Så lenge mennesket har levd sammen i siviliserte samfunn har det vært nødvendig med rettsregler. Uten regler vil samfunnet ikke kunne fungere – det ville bli alles kamp mot alle. I tillegg til regler som sier hvordan borgerne skal oppføre seg, såkalt pliktregler, er det dessuten nødvendig med et maktapparat som sørger for at de blir etterlevet, og sanksjonerer overtredelser. Slike sanksjoner kan være straff, men også sivile midler slik som erstatningsansvar og lignende.
Mange regler kan anses universale, ved at de gjelder i alle eller de aller fleste rettssamfunn. Dette omfatter blant annet slikt som at avtaler skal holdes, og at drap og tyveri er straffbart. Ser man lenger utover vil man imidlertid se at reglene vil være nokså forskjellige fra sted til sted; det finnes således ikke noen universal rett. Dette kommer som følge av at reglene i første rekke blir til som resultat av en lovgivningsprosess, samt praksis og lingende som vil være forskjellig fra sted til sted. Denne deskriptive synsvinkelen atskiller seg i vesentlig grad fra naturrettstenkningen, som var i skuddet på 1700-tallet. Tenkerne som forfektet denne teorien mente at rettsreglene var naturgitte, og kom som resultat av menneskelig fornuft. Dette kan nok være en vakker tanke, men i dag er vel de fleste kommet til at virkeligheten ikke kan oppfattes på denne måten.
[rediger] Ulike rettsområder
Tradisjonelt har den nasjonale rett vært delt inn i privatrett og offentlig rett. I privatretten behandles rettsspøsrmål som oppstår borgerne imellom, mens den offentlige retten angår rettsforholdet mellom borgerne og det offentlige, samt mellom de ulike organene i statsapparatet. Dette skillet var nok klarere tidligere, men etterhvert som samfunnet har blitt stadig mer rettsliggjort har det blitt mer uklart. Flere rettsområder har f.eks. innslag av både privatrett og offentlig rett, slik at det er vanskelig å skille klart mellom kategoriene. Områder som arbeidsrett og selskapsrett som tradisjonelt har vært privatrettslige, har f.eks. fått større og større preg av offentligrettslig regulering, slik at man kan bli usikker på hvordan de bør klassifiseres. I det hele har offentligrettslig regulering bredt mer og mer om seg i de senere år, noe som har gjort retten mer volumiøs og uoversiktlig for den vanlige borger.
I tillegg til skillet privatrett og offentlig rett skiller man gjerne ut internasjonal rett, rett som har betydning over landegrensene. Det de fleste forbinder med dette begrepet er folkerett, rettsforholdene mellom stater. Internasjonal handel med varer og tjenester har dessuten blitt mer og mer omfattende, slik at det er behov for retningslinjer for hvilket lands regler som skal anvendes, se nærmere internasjonal privatrett. Endelig har organisasjoner som EU og EØS medført overnasjonal lovgivning av en helt ny karakter. Mye tyder på at betydningen av alle disse sidene ved internasjonal rett vil få større og større betydning i årene som kommer.
[rediger] Hvordan skapes retten?
I det moderne samfunn skapes de aller fleste rettsregler ved lovgivning, altså bestemmeler utarbeidet av offentlige myndigheter. Situasjonen har her forandret seg i ganske stor grad over de siste 50-100 årene; rundt år 1900 fantes det generelt sparsomt med lovverk, slik at reglene i stor grad måtte utledes av sedvanerett, fast praksis rettssubjektene i mellom. Slik sedvanerett har fortsatt en viss betydning i nasjonal rett, men i langt mindre grad enn tidligere. Derimot har den fortsatt stor betydning innen folkeretten, som mangler alminnelige lovgivende organer. Praksis statene i mellom har derfor blitt retningsgivende på mange områder.
I tillegg til lovgivning og sedvane spiller rettspraksis en vesentlig rolle, både i nasjonal og internasjonal rett. Dette fordi egalitetsprinsippet, likhet for loven, regnes som en av grunnpilarene i demokratiet. Domstolene vil med sin virksomhet kunne klargjøre de eksisterende rettsreglene, men det finnes også eksempler på at de har skapt helt ny rett der det fantes behov for dette. Med dagens aktivitet på lovgivningsområdet er det nok mindre rom for det sistnevnte, men i klargjøring og presisering av retten spiller domstolene fortsatt en vesentlig rolle. På internasjonalt nivå spiller rettspraksis en særlig stor rolle, blant annet i menneskerettsspørsmål der den kan være retningsgivende for innholdet av den nasjonale lovgivning.
