Proterozoikum
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Proterozoikum er det midterste av eonene som jordens historie inndeles i. Det begynte for 2,5 milliarder år siden og sluttet for 542 millioner år siden. Eonet før proterozoikum var arkeikum, mens fanerozoikum var eonet som fulgte på proterozoikum. Arkeikum og proterozoikum sammenfattes ofte som prekambrium.
Proterozoikum var kjennetegnet av at det oppstod en oksygenholdig atmosfære. Dette skyldtes den fotosyntetiske aktiviteten til alger i havene. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et ozonlag som skjermet jorden for en del av solens UV-stråling. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå livsformer som vi kjenner dem i dag.
Som navnet «protero-zoikum» antyder begynte også det (flercellete) dyriske livet i dette eonet (gresk πρότερος [[proteros]] = «tidlig», ζωόν [zoon] = «dyr»). Tidligere antok man at flercellede dyr oppstod i en såkalt «kambrisk eksplosjon» ved begynnelsen av det følgende eonet. I dag kjenner man imidlertid til flere eksempler på flercellede dyr fra slutten av proterozoikum, f.eks. den såkalte Ediacara-faunaen.
Stratigrafien inndeler proterozoikum i tre æraer: paleoproterozoikum, mesoproterozoikum og neoproterozoikum. De respektive skillene går ved hhv. 1,6 og 1,0 milliarder år før nåtiden. Man kan foreta en enda finere inndeling i perioder (sortert fra eldst til yngst):
- Paleoproterozoikum består av siderium, rhyacium, orosirium og statherium.
- Mesoproterozoikum består av calymmium, ectasium, stenium.
- Neoproterozoikum består av tonium, cryogenium og ediacarium.
