Pesten i London 1665

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pesten i London 1665, på engelsk kjent som The Great Plague («Den store pesten») var en voldsom epidemi som i 1665 drepte anslagsvis 75 000–100 000 mennesker i London, det vil si omkring en femtedel av befolkningen.

Det antas at det var en form for byllepest forårsaket av pestbakterien Yersinia pestis og spredt av rotter. Det er også nevnt symptomer på septisk pest og lungepest, som begge er varianter av byllepest. Selv om omfanget var langt mindre enn Svartedauen huskes den i Storbritannia som «Den store pesten» fordi den var det siste store utbruddet av pest i Europa.

[rediger] Utbruddet

Det antas at pesten kom til London med nederlandske skip som fraktet bomull fra Amsterdam. Sykdommen hadde opptrådt i Nederland siden 1654, uten å ha utviklet seg til en epidemi. I havneområdene i London, hvor arbeiderne var stuet sammen under svært uhygieniske forhold, lå forholdene tilrette for at den skulle begynne å spre seg. Et av de første stedene den brøt ut var i sognet St. Giles-in-the-Fields, hvor det ble rapportert om flere dødsfall vinteren 1654/55. Dette var en kald vinter, noe som kan ha bidratt til å begrense utbruddet. Våren og sommeren som fulgte var uvanlig varme, og pesten begynte da å spre seg hurtig. Det ble ikke ført oversikt over dødsfall blant de aller fattigste, så det første navngitte tilfellet av et dødsfall kom først 12. april 1665, da Margaret Porteus bukket under.

Innen juli 1665 hadde pesten kommet til City of London. Kong Karl II og hans familie og hoff flyktet til Oxford, mens overborgermesteren og aldermennene ble i byen. Mange handelsmenn og håndverkere flyktet fra byen, og et stort antall butikker og verksteder ble derfor stengt. Etterhvert som pesten herjet stadig kraftigere på sommeren kom stadig flere overlevende seg ut av byen, og få andre enn geistlige, leger og apotekere ble igjen. Pestleger gikk gjennom gatene og så til rammede; mange av dem var ikke utdannet som leger, men gjorde det beste de kunne.

Det ble innført flere offentlige tiltak. Leger ble betalt av byforvaltningen, og det ble laget ordninger for forsvarlige begravelser. Man beordret også at peiser og bål skulle brenne døgnet rundt i håp om at dette skulle rense luften, og man brant duftsterke ting som pepper, humle og røkelse. Innbyggerne, og spesielt barna, ble oppfordret til å røke tobakk og marihuana.

Det var uunngåelig at pesten også nådde andre deler av landet. Det mest kjente eksempelet er landsbyen Eyam i Derbyshire, der pesten kom gjennom en pakke med tøy som hadde blitt sendt fra London. Landsbyboerne innførte karantene for å stoppe spredningen. De lyktes med det, slik at det ble få dødsfall i omegnen, men i selve landsbyen døde omkring halvparten av innbyggerne.

Ifølge offisielle tall steg dødstallene i London fra 1000 i uken til 2000 og fler i uken, og nådde så et høydepunkt i september med 7000 i uken. Pesten begynte så å slippe taket, og i februar 1666 var det trygt for kongen og hans følge å vende tilbake. Det var et mindre utbrudd i Frankrike, hvor pesten døde ut neste vinter.

Det var fortsatt spredte tilfeller utover sommeren og høsten, inntil september 1666. Den 2. og 3. september ble London herjet av den store bybrannen. De tettest befolkede områdene brant ned, og rottene ble enten brent eller rømte. Pesten stoppet dermed opp. Etter brannen ble det lagt planer om å bygge opp byen med bredere gater og et enkelt kloakksystem. Det ble også forbudt med halmtak i byen, ettersom disse var perfekte hjem for rotter. Dette forbudet er bevart i moderne lover, og ved byggingen av Globe Theatre i 1997 måtte det gis en dispensasjon.

Samuel Pepys gav en øyevitneskildring av pesten i sin dagbok, mens Daniel Defoe i 1722 skrev den fiktive men realistiske fortellingen A Journal of the Plague Year.