Panevėžys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

**Panevėžys**
(om kommunevåpenet)
Beliggenhet i - Fylke - Landskap	Panevezys fylke Aukstaitia
Administrasjonssenter	Panevėžys (1503)
Areal - Totalt	Rangert som nr 57 79 km²
Antall innbyggere - Totalt (2004) - Befolkningstetthet	Rangert som nr. 5 116 895 1480,0 per km²
Internettside	http://www.panevezys.lt/

Panevėžys (polsk Poniewież og tysk Ponewiesch) betyr Stedet ved elva Nevėžys er den femte største byen i Litauen og fylkessentrum. Byens befolkning er blant landets etnisk mest homogene da hele 96% er litauere.

Panevėžys ligger omtrent halvveis mellom de to baltiske hovedstedene Vilnius og Riga. Byen ligger også langs hovedveien Via Baltica som går fra Helsingfors til Praha.

I 1897 var byens befolkning på omlag 13 000 personer, og omkring halvparten var jøder. Panevėžys hadde i sovjettiden en kraftig vekst som industriby, men lider noe av at den i denne tiden ikke hadde noen høyere utdanningsinstitusjoner. Likevel er byen kjent for sine teatre og gallerier. I 2002 etablerte Kaunas teknologiske universitet et institutt i Panevėžys som året etter hadde 1623 studenter.

Byen idag er i Litauen særlig kjent for sin elektronikkproduksjon og ølmerket Kalnapilis. Sykkelsport er også godt utviklet.

I Panevėžys ligger det norske industriområdet «Lille Sunnmøre» som i stor grad består av utflyttede møbelprodusenter fra Sunnmøre som ved hjelp av norske SIVA-midler har flyttet produksjonen til Litauen for å spare penger.

[rediger] Historie

Panevėžys er første gang nevnt i 1503 i dokumenter fra den litauiske storhertugen Aleksander Jagiellończyk som ga byen rettigheten til å oppføre blant annet en kirke og andre bygninger. Aleksander Jagiellończyk er ansett for å være byens grunnlegger, og byen feiret i 2003 sitt 500-års jubileum. Gjennom 1500-tallet hadde byen status som kongelig by. På 1600-tallet ekspanderte byen langs den venstre elvebredden og byen var viktig både i opprøret mot det russiske styret i november 1830 og januar 1863 og kampen for uavhengighet fortsatte der i 1864.

Etter den industrielle revolusjon på slutten av 1800-tallet ble de første fabrikken etablert i byen, og næringslivet utviklet seg raskt. Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet var byen et sterkt økonomisk og kulturelt regionalt senter, og var en av landets viktigste byer. Byen var også viktig i det hemmelige arbeidet med å smugle inn bøker på litauisk, trykket med latinske bokstaver, noe som ble ansett som viktig i kampen mot russifiseringen av landet.

Under første verdenskrig ble byen besatt av tyske styrker.

I mellomkrigstiden fortsatte byens vekst i det nylige uavhengige Litauen. I en av de første folketellingene, i 1923, hadde byen 19 147 innbyggere, av dem var 6 845 jøder (36%) (på jiddisk var byens navn פוניבז', transkribert til Ponevezh). Byen befolkning økte til 26 000 mellom 1923 og 1939.

15. juni 1940 rykket Røde arme inn i byen som en følge av den tvungne innlemmelsen i Sovjetunionen. En rekke politiske fanger ble drept nær en sukkerfabrikk og mange innbyggere ble sendt i eksil i Sibir eller ble utsatt for andre former for avstraffelse.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble byen igjen besatt av tyske styrker og byen ble administrasjonssenteret for distriktet («Gebietskommissariate») innen det såkalte Reichskommissariat Ostland. Under den nazistiske okkupasjonen ble praktisk talt hele den jødiske befolkningen utslettet i 1943, bare få klarte å flykte utenlands.

Etter andre verdenskrig tok Sovjetunionens kommunistiske parti full kontroll over byen utvikling og den ble gjort til et større industrielt senter. Mellom 1960-årene og 1980-årene ble det etablert en rekke større industrier. De sovjetiske myndighetene sanerte store deler av gamlebyen, og dette ble stoppet først etter store protester fra befolkningen.

Byen befolkning økte fra 41 000 til 101 500 i årene mellom 1959 og 1979. I 1990, etter at Litauen igjen var blitt selvstendig nådde befolkningen 130 000, men har siden gått noe ned.