Noanavn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Noanavn eller noaord er erstatningsord for ord som er farlige i følge religion eller folketro. Slike navn eller betegnelser er ulike eufemistiske omskrivninger av de korrekte navnene for guddommer, mennesker, dyr, gjenstander eller annet som har blitt tabu. Som regel skyldes omskrivningen nevningsfordommer. Ideen var at en måtte vokte seg for å såre eller påkalle vedkommende ved å nevne den eller det ved sitt rette navn.
Begrepet noa stammer fra et polynesisk (melanesisk) ord som betyr «alminnelig». I motsetning til ordet «tabu», som betegner gjenstander, personer, steder eller handlinger som er hellige, forbudte eller farlige, er «noa» det vanlige og profane som en kan bruke og omgås uten spesielle regler eller å være spesielt forsiktig. Fenomenet er kjent fra hele verden.
[rediger] Eksempler
De mest utbredte noanavn er knyttet til dyr og natur og skriver seg fra jeger- og jaktkulturen. Nevnte man for eksempel ormen, ulven eller bjørnen ville den straks dukke opp. Derimot kunne en nevne de samme dyrene ved sine noanavn slik at de ikke forsto at de ble omtalt:
Egentlig er også «bjørn» et noanavn avledet av fargen «brun». Det opprinnelige urnordiske navnet for bjørnen var imidlertid så farlig at det helt gikk av bruk og er ikke kjent. Det samme gjelder ordet «slange» som en mener kun betyr «den krypende». I nord-europeisk folketro var det flere steder særlig redsel for å uttale ulvens rette navn mellom jul og Trettende dag jul (jamfør det tyske «Wenn man den Wolf nennt, kommt er gerennt»).
Innenfor fiskerkulturen var det også forbud mot å nevne visse dyrearter, gjenstander og prestens navn når de var ute til sjøs. En religions-psykologisk forklaringsmodell går ut på at en i den farefulle situasjon som ofte hersket på havet ikke skulle påkalle elementene, maktene, eller farlige sjødyr som trollhval og sjøorm. Derfor ble også været omtalt respektfullt og vinden gjerne omtalt som «den» eller «han».
Marxisten Svale Solheim lanserte en materialistisk-deterministisk forklaring på fenomenet nevningfordommer ved fiske. Han hevdet at fiskerne ikke på noen måte kunne risikere å bli avledet av annen tankevirksomhet under arbeidet. Utbyttet av fisket var avhengig av samtliges innsats ombord, og arbeidet i fiskerinæringen var så hardt og slitsomt med de enkle redskapene som sto til rådighet at all oppmerksomhet mot rettes mot selve arbeidsprosessen. Denne forklaringen har imidlertid ikke vunnet noen større tilslutning i folkloristikken.
Andre eksempler er Gamle-Erik istedenfor Djevelen. I barnebøkene om Harry Potter blir den onde Voldemort også gjerne omtalt med «Han-De-Vet» eller «Han-hvis-navn-må-være-unevnt».
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Universitetsforlaget. Oslo 1979, s. 19-20. ISBN 82-00-01954-3.
- Svale Solheim: Nemningsfordomar ved fiske. Oslo 1939.
