Michael Fu Tieshan
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Michael Fu Tieshan (født i desember 1931 i Qingyuan-distriktet (nå fylke i Hebei i Kina, død 20. april 2007) var katolsk biskop av Beijing i Folkerepublikken Kina. Hans status som biskop av Beijing var ikke anerkjent av Vatikanet blant annet ettersom hans bispevielse var foretatt uten pavelig mandat og uten senere pavelig legitimering. Biskopen var også president for Den kinesiske patriotiske katolske forening fra 1998 og til sin død, og de to siste årene av sitt liv var han også midlertidig leder for det kinesiske bispekolleg som var registrert og godkjent av den kinesiske stat.
Innhold |
[rediger] Unge år
Michael Fu Tieshan begynte på gutteseminaret Xishiku ved Nordkirken i Beijing, og fortsatte med filosofiske og teologiske studier ved erkebispedømmets presteseminar Wen Sheng (som senere ble partiskole for Beijing-kommunistenes sentrale kadre, og rett ved der Zhalangravfeltet med gravene til store jesuittmisjonærer som Matteo Ricci, Adam Schall og Ferdinand Verbiest). Han ble presteviet i juli 1956.
[rediger] Kulturrevolusjonen
Under kulturrevolusjonen (1966-1976) ble nesten hver eneste katolske biskop og prest kastet i fensel eller sendt til tvangsarbeidsleirer, ikke bare de som hadde nektet å samarbeide med Den patriotiske forening (de var som regel forlengst fengslet i 1966), men også de regimetro. Det har imidlertid aldri fremkommet informasjoner om at noe slik tilstøtte Michael Fu Tieshan.
Hans offisielle biografi forteller at under hans presteliv under Mao Zedong fra juli 1956 til juli 1979, med «sine opp- og nedturer», virket han som prest ved Nordkirken og ved Sørkirken i Beijing. Fra 1963 til 1966 studerte han ved Den røde fanes universitet (Hongqiuniversitetet), og livnærte seg med yrkesarbeid.
[rediger] Biskop
Etter kulturrevolusjonen ble han ordinert til biskop den 29. desember 1979 i en alder av 48 år. De ordinerende biskoper var den markant antipavelige biskop Yang Gaojian av Changde i Hunan, assistert av Zhang Jiashu av Shanghai og Wang Xueming av Hohhot i Indre Mongolia. Han var den første som ble bispeviet som selvvalgt og selvordinert av den kinesiske kirke etter at dens kirkefolk begynte å komme ut av fengsler og fangeleirer fra 1978.
Han fikk i tillegg til sine kirkelige verv etterhvert også medlemskap i rådgivende organer for regjeringsapparatet.
Hans stadig viktigere verv korresponderte med en beredvillighet til å støtte opp under myndighetene. I juni 1989, få dager etter at det var blitt brukt stridsvogner mot de demonstrerende studentene på Tiananmenplassen, var han den eneste religiøse skikkelse som fremstod på statsfjernsynet med et forsvar av Deng Xiaopings inngripen.
I 1999 solidariserte han seg med Jiang Zemins kampanje mot Falun Gong-bevegelsen, og fordømte dens medlemmer (som da ble utsatt for arrest, tortur og drap, uten at det vites om biskopen var klar over det) som tilhørede «en ond kult». I 2000 deltok kan i New York på The Millennium Summit with world religious leaders, og fordømte da skarpt Dalai Lama og gikk ut mot de land som «under påskudd av et menneskerettighetsengsjement» krenket andre lands suverenitet. Samme år fordømte han også pave Johannes Paul IIs helligkåring av 120 kinesiske og utenlandske martyrer i Kina, som han betegnet som «kolonialismens håndtlangere».
Da paven i 2001 skrev et etter manges mening rørende brev til Kinas folk og myndigheter i anledning pater Matteo Riccis ankomst til Beijing, et brev som understreket at han ikke bad om noen «privilegier» men bare om «frihet» for kirken for å kunne bidra til «å fremme det store kinesiske folks gode», og bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser og negative signaler, avfeide han det hele offentlig som «utilstrekkelig».
Selv hadde han i 2000 opplevd et personlig tilbakeslag som sa meget om hans svake stilling blant mange katolske troende. Etter at regjeringen i 1999 i det stille hadde signalisert en vilje til å normalisere forholdet til Pavestolen, bestemte Den patriotiske forening seg å stikke kjepper i hjulene. Derfor var foreningen sammen med biskop Fu i spissen i gang med å planlegge en markering. Den 6. januar hvert år pleier paven å bispevie et antall nye biskoper i Peterskirken, og biskop Fu belaget seg på også å ordinere noen - 12, samme antallet som i Roma - men uten at det først var innhentet pavelig mandat. I flere år var det blitt vanlig at kinesiske bispekandidater for den «registrerte» kirke i stillhet erklærte sin pavetroskap og avventet pavelig vigselsgodkjenning før de gikk med på ordinasjon. Men det gikk ikke slik biskop Fu hadde tenkt seg: Syv av dem nektet å la seg ordinere, og de øvrige ble enten ført bak lyset om den manglende pavelige godkjenning eller utsatt for betydelig press. Bispedømmets egne prestekandidater boikottet bispevielsesseremonien i Nantang-katedralen, og oppmøtet i det øvrige var glissent. Selv om bispevielsene virket etter planen ved at de avsporte de sino-vatikanske tilnærmelser, synliggjorde de også biskop Fu Tieshans isolasjon.
[rediger] Død
Biskop Fu var syk med lungekreft i flere år, og ble lenge behandlet på det samme medisinske senter i Beijing der landets politiske elite får sin behandling. Der døde han også den 21. april 2007. Kort før sin død ble han besøkt av president Hu Jintao. Blant de troende gikk det en historie om at hans lange liv etter at sykdommen var diagnostisert skyldtes den mest kostbare og moderne behandling som landet kunne stille til rådighet, og at unge soldater fra Folkets Frigjøringshær ble engasjert som hans personlige blodgivere. Sann eller ikke gjenspeilte historien en syrlig innstilling blant de troende om biskopen som helt og holdent en myndighetenes mann.
[rediger] Eksterne lenker
- Top religious official mourns late senior bishop (22. april 2007) og
- Bishop a 'great patriot' (23. april 2007) Nyhetmeldinger fra Xinhua, i Folkets Dagblad, med foto
- Fu Tieshan, "tragic" figure of the Chinese Patriotic Church, dies. Bernardo Cervellera i Asianews.it 25. april 2007 - Nettsted besøkt 25. april 2007
