Magesår
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et godartet magesår (fra antrum i et gastrektomi-preparat. | |
ICD-10 kode: | K25-26 |
ICD-9 kode: | 531-534 |
ICPC-2: | D85, D86 |
Magesår er et sår i magesekken (medisinsk betegnelse: ulcus ventriculi) eller i tolvfingertarmen (ulcus duodeni). Ca 10% av befolkningen vil i løpet av livet utvikle magesår.[1]
Innhold |
[rediger] Ã…rsaker
Arv, røyking og stress er faktorer som kan gi magesår. Betennelsesdempende medisiner (Non-steroidal anti-inflammatory drugs, NSAID), derav acetylsalisylsyre kan også føre til magesår.
SÃ¥ret dannes som oftest av bakterien Helicobacter pylori (70-90% av de i magesekken, og 90-95% av de i tolvfingertarmen). Denne bakterien finnes naturlig i magesekken hos omtrent 50% av befolkningen, og er ikke en farlig bakterie i seg selv.
[rediger] Symptomer
Magesår kjennetegnes ved smerter i mageregionen, ofte sviende eller brennende smerter. For noen avtar smertene etter å ha spist (spesielt melkeprodukter).
[rediger] Diagnostikk
Diagnose stilles etter en gastroskopi-undersøkelse hos legen. Det tas vevsprøve av såret, for å sjekke om såret er dannet av Helicobacter-bakterien.
[rediger] Behandling
Magesår behandles med flere typer antibiotika (såkalt trippelkur) i 7–10 dager.
[rediger] Tidligere behandling
Fram til slutten av 60-tallet var det vanlig å legge inn mavesårpasienter til "kur". Pasientene måtte ligge i ro i en til to uker og fikk skånekost, det vil si ikke krydret mat med mye innslag av melk, grøt, fiskeboller og vann. Det var viktig å unngå stekt og krydret mat og kaffe.
Vagotomi var en operasjonsmetode som var vanlig på 70-tallet. Vagusnervene som kommer langs spiserøret og sprer seg utover overflaten på mavesekken, stimulerer produksjonen av saltsyre i mavesekken. Under operasjonen kuttes nervefibrene.
Omkring 1980 kom de første medikamentene som effektivt reduserte mavesyreproduksjonen. Først Tagamet og andre midler som kalles kalles H2 blokkere, senere Losec og Nexium som kalles protonpumpehemmere.
[rediger] Referanser
- ^ Magesårsykdom. Pasienthåndboka.no. Besøkt 13. august 2007.