Luigi Pulci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Luigi Pulci, utsnitt av et bilde av Filippino Lippi, Cappella Brancacci (Firenze, Chiesa del Carmine).

Luigi Pulci (15. august 1432 i Firenze – død 1484 i Padova) var en italiensk poet i løpet av den tidlige italienske renessansen, mest berømt for sitt høystemte, men parodiske epos Morgante maggiore (Den veldige Morgante, 1483) om en kjempe som ble kristen og deretter fulgte ridderen Orlando (Roland), som var blitt populære fra og med Matteo Maria Boiardos verk Orlando Innamorato (Den forelskede Orlando).

Pulci ble født i Firenze og hans patroner var Medici-familien, spesielt Lorenzo de' Medici som benyttet Pulci på diplomatiske oppdrag og hjalp ham materielt, en gjeld som Pulci blant annet forsøkte å betale med å imitere vers som hans patron hadde diktet.

Pulci hadde også skrivende søsken. Hans bror Luca Pulci (1431-1470), og hans verker var blant annet, Pistole, Driadeo d'amore, og Ciriffo Calvaneo, alle skrevet på italiensk. Også hans bror Bernardo Pulci var skribent, i tillegg til dennes hustru som også skrev dikt.

Pulci skrev både burleske og parodiske, og sparte sjelden hverken menneske eller institusjoner. Det ble gjort noen forsøk å få Luigi Pulci dømt for kjetteri på grunn av en fri passasje i hans mest berømte verk Morgante maggiore, men hans fiender var dårlige i å lese og ironien unngikk deres oppmerksomhet.

Morgante maggiore var basert på to eldre dokumenter gir historien om Orlandos omvandrende eventyr og markerer det første forsøket på en kunstnerisk behandling av den tradisjonelle franske epos. Pulcis dikt handler tilsynelatende om en kjempe, Morgante, men forfatteren er langt mer interessert i eventyrene til Orlando, Rinaldo, og andre legendariske helter fra Karl den stores fiktive hoff.

Pulcis andre utgivelser er ikke av samme kvalitet som hans hovedverk, og inkluderer Beca da Dicomano, som er en burlesk behandling av idyll i vers, og følger eksempelet satt ved Lorenzo Medicis Nencia da Barberino; et antall kortere lyrikk av ulike sjangre (strambotti, rispetti, sonetti); en fortelling i prosa, og en Confessione på rim (terza-rima), men hvor han ikke klarer å la parodien ligge.