Lorenzo Valla
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lorenzo Valla (født ca 1406 i Piacenza i Italia, død 1. august 1457 i Roma) var en italiensk humanist, filolog og retoriker.
Advokatsønnen Lorenzo Valla fikk en god utdannelse i Roma under bl.a. Leonardo Bruni. En stund var han lærer ved universitetet i Padua men kom på kant med den akademiske verden da han i et åpent brev bestred skolastikkens gyldighet. I 1431 ble han presteviet, men hans karriéreambisjoner førte ham i 1433 til Alfonso V av Aragons hoff de han ble privatsekretær.
Det epikureiske skriftet De Voluptate gav Lorenzo Valla berømmelse, men det var preget av av paganisme noe som gjorde at han falt i unåde i kirken. De Elegantiis Latinae Linguae var også den et originalt verk ved sin kritiske behandling av klassiske latinske tekster.
Lorenzo Valla er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne kildekririkk ved at han i 1439 i sitt essay De falso credita et dementita Constantini donatione declamatio og 1440 i Constitutum Constantini kunne bevise at Donatio Constantini var en forfalskning, og videre beviste han at en passasje i Første Johannesbrev 5,7 om Treenigheten var et tillegg som var blitt til senere.
Under den senare del av sitt liv havnet han i skarpe ordvekslinger med andra humanister - en av de mer kjente var med historiografen Gian Francesco Poggio Bracciolini. Disputtene ble trykket og er bevart for ettertiden.
[rediger] Verker
- De comparatione Ciceronis Quintilianique ;
- Epistola de insigniis et armis ;
- De Voluptate ac vero bono (1431);
- De libero arbitrio (1439);
- Dialecticae disputationes (1439);
- Declamatio de falso credita et ementita donatione Constantini (1439);
- De professione religionum (1442);
- Elegantiae linguae latinae (1435-44);
- Adnotationes in Novum testamentum, (1444);
- Apologia adversus calumniatores, (1444) ;
- Historiarum Ferdinandi regis Aragoniae (1445);
- Invectivarum libri sex ;
- Emendationes sex librorum Titi Livi (1446-47).
