Liberalkonservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Liberalkonservatisme er en politisk ideologi som både omfatter konservative og liberale elementer. Ettersom konservatisme og liberalisme historisk er motsetninger, har liberalkonservatisme en rekke forskjellige og ofte motstridende betydninger.

Liberalkonservatisme har gjerne blitt brukt om blandingen av økonomisk liberalisme og tradisjonelle konservative verdier, som respekt for tradisjoner, autoriteter og religiøse verdier. Liberalkonservatisme står dermed i motsetning til klassisk liberalisme og sosialliberalisme, som legger mindre vekt på tradisjoner.

[rediger] Ideologisk bakgrunn

Liberalkonservatismen far er Edmund Burke. Burke var satt i det britiske parlamentet for det liberale Whig-partiet, og støttet frihet og menneskerettigheter - altså liberale idealer. Burke støttet på bakgrunn av dette både den amerikanske revolusjonen for uavhengighet, og bedre behandling av Irland.

I 1789 kom den franske revolusjon. Det var i hovedsak fire grupper i synet på denne:

• De som støttet revolusjonen - Liberalistene
• De som støttet den, men også ville ha økonomisk likhet - Sosialistene (marginale i revolusjonen, hadde først gjennombrudd flere tiår senere ideologisk og støttemessig)
• De som støttet idealene, men mente revolusjon var en dårlig ide - De konservative (dette var i realiteten kun Burke)
• De som ikke støttet idealene, men ville beholde det føydale systemet - Det gamle regimet / "de reaksjonære"

Burke var fremdeles liberal og støttet derfor idealene bak revolusjonen, men var motstander av revolusjonstankegangen fordi han mente at revolusjonen ville føre til for mye død og brudd på menneskerettighetene. Like fullt var han motstander av det gamle systemet også, grunnet dets mangel på frihet og rettigheter.

Her ligger liberalkonservatismens bane: man er liberal av ide, og konservativ av metode, underforstått at man støtter frihet og rettigheter like mye som liberalistene, men er motstander av revolusjon, fordi man mener en revolusjon vil true folks rettigheter.

[rediger] Kamp om konservatismen

Etter Burkes død begynte også grupper uten liberale idealer å kalle seg konservative. Det de hadde til felles med Burke var at de også var motstander av den franske revolusjon, men var gjerne grupper fra den eksisterende overklassen / adelen som bare ville bevare systemet og sine posisjoner. Kampen mellom disse og de liberalkonservative har preget konservative partier i Europa fra 1800-tallet til langt ut på 1900-tallet.

Den dag i dag blir gjerne konservatismen sett på som en ideologi kun for bevaring. De liberalkonservative er derimot fremtidsoptimister, og har kommet med det paradoksale uttrykket "forandre, for å bevare". Liberalkonservative mener de er den ekte konservatismen, siden de følger Burke og kalte seg konservative først, og bruker kun ordet "liberal-" foran, for å fjerne all tvil om at man støtter liberale idealer og gradvise forandringer i samfunnet.

[rediger] Partier og personer som kaller seg/anses for liberalkonservative

• Unge Høyre er programerklært liberalkonservative
• Høyre anses ofte som liberalkonservative, men kaller seg bare konservative
• Fredrik Reinfeldt, Sveriges statsminister for Moderata samlingspartiet
• David Cameron, leder av Tory-partiet i Storbritannia