Kopping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Kopping er en metode som benytter undertrykk til å bedre sirkulasjonen i huden/muskulaturen og i kroppens indre organer der blodforsyningen er dårlig, for eksempel etter en skade. Dypvevsmassasje med vakuum er en moderne behandlingsform som er en videreutvikling av kopping.

[rediger] Historikk

«Overflatevitenskap» (Surface Science) er en ny teori utviklet av de to russiske legene Mikhael Bazanov og Valerij Kuotcheruok. Denne teorien så dagens lys i 1985 da de arbeidet ved avdelingen for nukleærmedisinsk diagnose på sentralsykehuset i Novosibirsk, i daværende Sovjetunionen.

De to legene gjennomførte systematisk testing av alternativmedisinske teorier med skolemedisinsk diagnoseutstyr. De gjennomgikk systematisk teorien bak klassisk akupunktur, soneterapi, akupunktur, irisdiagnostikk, fotsoneterapi osv. for å finne sammenhenger. Etterhvert igangsatte de systematiske sammenlignende studier mellom termograf (varmekamera) og tradisjonelle skolemedisinske diagnosemetoder som røntgen, computertomografi (CT) og magnettomograf (MR). Termografi brukes i dag ved norske sykehus til blant annet brystundersøkelse og undersøkelse av leggsår.

Kopping har lang historie i forskjellige former for østlig medisinsk behandling. Teknikken stammer trolig fra Kina, men den har også vært i bruk lenge i Vesten.

Dyrehorn ble benyttet ved at man trykket dette mot huden og suget luften ut i andre enden av hornet.

Kopping ble ofte kombinert med klassisk akupunktur og massasje.

I 1992 ble det etablert en stiftelse med formål å få Bazanov og Kuotcheruok til Norge for å videreutvikle teorien og etablere et behandlingstilbud. Surface Science AS ble opprettet årsskiftet 1994-95, for å utvikle dette. Virksomheten i Norge har bestått i å videreutvikle teorien i praksis med utgangspunkt i datamodeller.

[rediger] Beskrivelse av behandlingsformen

Moderne kopping utføres med sugeskåler av glass eller metall, eller en maskin som øver negativt trykk ved å pumpe.

Ved tradisjonell behandling med akupunktur, utføres det fortsatt kopping ved at man brenner visse urter eller bomull i koppen for å danne vakuum. Deretter plasseres koppen på huden. Koppene kan plasseres i varierende antall på kroppen, skuldre, nakke, langs ryggrad, bryst osv. Normalt får koppene sitte i ro i 5-10 min. avhengig av individuelt behov.

Kopping kan også brukes til å massere med, ved at en kopp beveges i et bestemt mønster over huden.

Behandlingen utføres av fysioterapeuter eller behandlere med tilsvarende utdanning. Også akupunktører og andre alternative terapeuter benytter kopping som selvstendig terapi eller som støtteterapi ved annen form for spesialmassasje og lymfedrenasje.

[rediger] Hva terapien brukes for

Målet ved kopping og vakuumbehandling er å «åpne» lukkede, kalde områder, og eventuelt dempe aktiviteten i stressede varme områder. Selve behandlingen kan være ubehagelig eller til og med smertefull. Sugemerkene eller blodutredelsene kan være ømme i noen dager etter hver behandling. I og etter behandlingsperioder er det ikke uvanlig at pasientene får følelsesmessige reaksjoner. Enkelte pasienter blir trøtte etter behandling.

Behandlingen brukes blant annet ved muskel- og leddsmerter, nakkesleng, hodepine, migrene, dårlig blodsirkulasjon eller som støtteterapi ved annen form for behandling.

Pasienter med blødningsforstyrrelser, sukkersyke, kreft eller gravide behandles ikke. Man unngår også pasienter med alvorlige psykiske lidelser eller som er i psykisk ubalanse. Alvorlige hjertesyke og andre pasienter med dårlig allmenntilstand må vurderes av lege før behandling.

[rediger] Forklaringsmåte

Ifølge Bazanov og Kuotcheruok teori gir menneskekroppens overflate, huden og ytre organer et bilde på tilstanden i kroppens indre. Forskjellige ytre soner har en korrelasjon til organer. Hudsoner som er kalde på termografi indikerer lav aktivitet i bestemte områder inne i kroppen, mens varme soner er tegn på det motsatte.

Teorien hevder at det er en sammenheng mellom sirkulasjonen i huden, regional muskulatur og de indre organer. Med utgangspunkt i de to russiske legenes modell, kan en terapeut studere termografibildet for å finne ut hva slags påvirkning pasienten trenger, og ikke minst hvor.

En termografiundersøkelse viser som sagt temperaturforskjeller i huden. De områdene som har lav temperatur (blå områder) er områder med dårlig blodsirkulasjon/lav aktivitet. Dette er ofte områder hvor pasienten har smerte eller plager.